Spillpikene

Del 2: Om lyd i spill, banning til spill, analoge spill og veien mot egen forskning

Dette er fortsettelsen på del 1 av e-postdialogen mellom PhD-stipendiat Silje Hole Hommedal og Postdoktor Kristine Jørgensen, begge ved Universitetet i Bergen. Vi fortsetter der første del slapp, nemlig med Kristines svar på Siljes spørsmål:

[…] «Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?»

*
Veldig godt og innholdsrikt svar fra deg, Silje! Får se om jeg kan trå til med samme grad av detalj.

Lyden og musikken i dataspill er veldig viktig for opplevelsen, uten at man kan si at den betyr mer eller mindre enn andre aspekter. Lyd, bilde og interaksjon henger tett sammen, og hvis noe fjernes vil dette uansett påvirke spillopplevelsen. Lyden har både en estetisk og en funksjonell rolle, med ulik betydning for ulike deler av spillopplevelsen.

Nå er det jo slik at mange slår av musikk og andre lyder når de spiller. Mange erstatter også den med egen musikk. Det kanskje fremste prinsippet i design av lyd og musikk for spill er å unngå negativ oppmerksomhet. Dersom lyden ikke fungerer optimalt, men i stedet er repetitiv og kanskje irriterende, mister den sin rolle. Særlig i multiplayerspill som MMO, RTS og FPS kan lydbildet bli irriterende, både fordi man gjerne har hørt musikken tusen ganger før, og fordi enkelte feedbacklyder blir repetitive.

Som jeg nevnte har lyd i spill både en estetisk og funksjonell rolle. Den funksjonelle rollen er å virke som en forlengelse av grensesnittet ved å gi spilleren forskjellige former for informasjon. Dette kan være informasjon relevant for handlinger, et eksempel på dette er beskjeden «our forces are under attack» i Warcraft 3 som forteller spilleren om en kritisk situasjon. Et annet eksempel er fiendemusikk som forteller spilleren at et monster er på vei for å angripe og gir spilleren mulighet til å forberede seg på dette. Lyden kan typisk også gi tilbakemelding på handlinger, slik at spilleren ikke trenger å lure på om systemet har oppfattet kommandoene hennes. Undersøkelser jeg har gjort med spillere har vist at dersom man slår av lyden helt, blir spillerens reaksjonsevne nedsatt, og det er ofte mange beskjeder fra systemet som ikke oppfattes.

Men i enkelte tilfeller kan man også se at spilleren spiller mer effektivt og taktisk hvis lyden fjernes, fordi at han bedre kan konsentrere seg om spillet. Ved å bruke lyd kan utvikleren kommunisere på en diskret måte som ikke går ut over den visuelle oppmerksomheten.

Dette tar oss over i den estetiske rollen som lyd og musikk har i spill. Denne er det naturlig nok vanskeligere å beskrive så konkret som den funksjonelle, ettersom den gjerne henger sammen med stemninger og følelser som utvikleren ønsker at skal virke inn på spilleren. Slik bruk av lyd kan bidra til å vektlegge bestemte deler av spillet og dermed være et dramatisk virkemiddel som støtter opp under budskapet, fortellingen, eller handlingen som fremstilles i en bestemt situasjon. Stemninger og følelser som ligger i lyd og musikk kan for eksempel være med på å karakterisere eller identifisere ulike elementer i en spillverden, og kan dermed også brukes til å gi hint om disse elementenes rolle i spillet.

Jeg vil gjerne avslutte med å understreke at

den funksjonelle og den estetiske rollen ikke er to separat adskilte roller, men at disse virker sammen og blir dermed et veldig kraftfullt virkemiddel i spill.

På den ene siden går utviklerne inn for å sørge for at funksjonelle lyder også har estetisk verdi, og at de gjennom å være stilfulle eller vakre kan skape særlig oppmerksomhet omkring ting som til enhver tid er viktig.

Jeg kunne skrevet mer om dette, men det er nok best å gi seg mens leken er god!

Hvilken spillutgivelse ser du frem til og hvorfor?
/Kristine
*

Den spillutgivelsen eg ser aller mest fram til no må vel vera World of Warcraft si utviding: Cataclysm.

Etter den siste patchen 4.0.1. har det jo blitt gjort ein god del endringar som skal vera med å forbereda ein på det som skal kome, dømer på dette er at ein no kan oppleve jordskjelv i Azeroth og endringane som er blitt gjort med talenttrea til dei forskjellege klassane. Eg er vel aller mest nysgjerrig på endringane som kjem til å skje med nokre av sonene i den originale verda med områder som skal verta dekka i lava eller oversvømmingar osv. altså ei total renovering/øydelegging av den originale spelverda. Gler meg masse til å sjå og oppleva dei forskjellege endringane i Kalimdor og Eastern Kingdom (spesielt det at ein no skal kunna fly sin eigen mount rundt om i Azeroth, noko som ikkje har vore mogeleg der før), i tillegg til å utforske nye startområder med dei nye rasane Worgen og Goblin, det at ein får nye klasse-rase kombinasjonar (endeleg får Gnomes ein healer klasse), nye dungeons og sist men ikkje minst nye raid instancer.

hehehe, vart ikkje lange svaret dette, Men moro lell. Så då skal du få eit like moro spørsmål av meg:

Kva var det siste spelet du banna høgt til og kvifor?

-Silje-
*

Går man rundt og husker på hver gang man banner høyt til et spill? Det gjør hvertfall ikke jeg, ettersom det gjerne kommer noen skjellsord hver gang jeg gjør noe dumt i et spill. Og det gjør jeg ofte. Tror kanskje sist gang jeg bannet var tidligere i dag da jeg prokrastinerte over Flight Control på iPhone og to fly krasjet som jeg burde vært oppmerksom på at nærmet seg hverandre.

Ellers er jeg ganske sikker på at jeg bannet høyt og lenge mange ganger da jeg forsøkte meg på Limbo forrige uke. Dette er et plattformbasert puzzle med rimelig innfløkte puzzles, og det gikk ikke mange brettene før jeg satt med en walkthrough ved siden av meg. Det er kanskje unødvendig å si at jeg gikk lei etter en stund og har ingen planer om å spille det ferdig.

Noen ganger legger spillutviklere inn utfordringer som kan ødelegge spillets appell for enkelte spillere, og slik var altså Limbo for meg.

Utfordring og også frustrasjon er jo svært sentralt i de fleste spill. Uten en eller annen form for utfordring blir de fleste spill kjedelige, og selv om utviklere generelt forsøker å balansere hårfint mellom utfordring og frustrasjon, er nok sistenevnte også et viktig aspekt så lenge de ikke oppstår for ofte (hint-hint til Limbos utviklere i Playdead).

Nytt spm:
Spiller du ofte analoge spill, og har du i så fall noen favoritter? Hvordan vil du sammenligne spillopplevelsen i analoge spill med digitale spill?
*

Dei siste åra har eg nesten ikkje spelt andre spel enn digitale spel, men då eg var yngre gjekk det mykje i Stigespel, Ludo, Othello, Geni  og forskjellege kortspel. For foreldra mine, systera mi og meg var det liksom «familiekos» å setja seg ned og spela forskjellege spel saman. Etter kvart vart det mindre og mindre speling med familien då dei heilt sikkert gjekk lei meg og mine «temper tantrums» kvar gong eg tapte (eg er til tider ein veldig dårleg tapar og konkuranseinstinktet mitt er ganskestort, så då kan det av og til vera lite kjekt å spele med/mot meg). I seinare tid har det heller gått i Mahjong, Monopol, Fantasi, Risk og Trivial Pursuit, men det har ikkje vert så særleg ofte det har blitt til. Fantasi er vel ein av favorittane der sidan ein må teikne, mime osv, saman med Trivial Pursuit der ein kan få spørsmål om alt mellom himmel og jord.

For meg er vel analoge spel ein ting ein kan gjere saman med andre i hyggeleg lag, medan digitale spel er meir noko eg driv med i staden for å sjå på tv eller liknande

(sjølv om eg for det meste speler saman med andre online, føler eg at eg speler digitale spel for min eigen del og underhaldning). Ikkje det at digitale spel ikkje kan vera aktuelle saman med andre i hyggeleg lag, berre sjå på Guitar hero, Singstar eller Buzz. Mange digitale spel gjer deg mogelegheita til å lage din eigen historie i ei digital verd der du kan gjennomføre questar, løyse puzzles og spele spelet slik det er tenkt, eller du kan ut på oppdagelsesferd og utforske den digitale spelverda og avvike frå spelet sitt oppsett. For meg er vel den viktigaste forskjellen på analoge spel og digitale spel den digitale verda der ein «går» rundt omkring i verda og utforskar den, medan analoge spel si spelverd kan verke mykje meir avgrensa med mykje mindre mogelegheiter for utforsking. Spelopplevinga i analoge spel vert annleis enn digitale spel då ein flytter brikker osv og venter på tur til å kunne gjere neste trekk, medan i digitale spel ikkje alltid treng å spele mot andre menneske og ein treng som oftast ikkje vente på sin tur for å gjennomføre sitt neste trekk.

Eit siste spørsmål til deg: Kva var det som gjorde til at du kom du inn på temaet dataspel i di forsking?
-Silje-
*

Det var egentlig ganske tilfeldig. Da jeg tok grunnfag i medievitenskap i 1999 kom jeg over noen obskure pensumtekster om hypertekstfortellinger og «ikke-lineære» medier. Her var det gjort noen referanser til adventurespill og analoge rollespill, og som dataspiller og rollespiller ble jeg umiddelbart hektet. Allerede da begynte jeg å tenke at det var dataspill jeg ønsket å skrive hovedoppgave om.

Medievitenskap er et fagfelt som er svært åpent når det gjelder studieobjekter, tema, teori og metode, og har også alltid vært opptatt av populærkulturelle fenomener. Dermed var ikke dataspill et uvelkomment tema for instituttet mitt, selv om de var klare på at de ikke hadde noen ekspertise på området, og at jeg dermed i stor grad måtte utforske temaet på egenhånd.

Nå er dataspill blitt et eget tverrfaglig forskningsfelt, og jeg kan reise på internasjonale konferanser og besøke institusjoner som satser på spillforskning i utlandet.

Dermed slipper jeg å utforske dette temaet  alene lenger, selv om Norge foreløpig ligger langt bak når det gjelder satsning på dataspill.

Det var siste ord fra meg 🙂
/Kristine
*
Tusen takk for at dere tok dere tid til denne e-postutvekslingen, Kristine og Silje, og for at dere vil dele den her på Spillpikene-bloggen!
-Maren-