Nå har vi forresten presentert bloggen vår på Bloggurat. Bedre sent enn aldri.
Og så kan dere debattere denne musikkvideons innspill i diskusjonen om hvorvidt dataspill blokkerer spillernes virkelighetssans eller ei. Undertegnede mener naturligvis det bør være de mest vanntette skott mellom virkelighet og fantasi. Kjør debatt:
Vasstette skott får ein aldri, og det er heller ikkje ønskjeleg. Frå mine studier av rollespel, som på sett og vis kan overførast til spel generelt, så er det reglane og visse kontekstuelle element som skapar ein trygg vegg mellom spelets røynd og spelarens røynd… men eit godt spel bryt ned denne muren, og lar spelaren i større grad gå inn i spelet si røynd. Dette er på same tid både målet og faren som er knytta til spelaktivitet. Ein ønskjer faktisk å tre inn i denne verda, men kva når det vert umogleg å skilje dei frå kvarandre?
Eg har ikkje noko svar… anna enn at då eg var ung så drøymde eg om spel av typen Alternate Reality Games (ARG), medan eg no når vi ser dei i aksjon frykter konsekvensane av dei.
Men eg har vel berre blitt ein gamal grinebitande mulla.
@Mad Mullah Hastur
«eit godt spel bryt ned denne muren» Ja, sannelig, det var godt sagt. Det må jeg tenke litt på.
Må bare understreke at jeg prøvde meg på en flåsete spøk ang det med de mest vanntette skottene. Om det så handler om å lese/se/spille, så handler det jo ofte om innlevelse (også fravær av innlevelse, men det er jo en annen diskusjon). Innlevelse krever jo de minst vanntette skottene, eller hva? 🙂
Innleving krever på sett og vis mindre vantette skott, ja. Eller at muren brytes ned. Samstundes er denne muren tryggleiksnettet som gjer situasjonen trygg.
Legg merke til at det er altfor lenge sidan eg har lansert teoriar ang. spel. Det er faen meg 10 år sidan eg skreiv denne teorien 😛
*notere ned til mogleg Phd-prosjekt*
Fantastisk video!
Og ang virkelighet vs spill – synes nok det er greit å vite hva som er hva, slik at man kan nye innlevelsen. Alltid litt forvirrende å leve seg litt for mye inn i spill.
Men, selv om man lever seg veldig inn i, og deltar i et spill betyr det vel ikke nødvendigvis at man ikke klarer å skille mellom virkelighet og spill? Jeg blir ofte svært engasjert når jeg spiller for eksempel rollespill men når spillkvelden er over, eller hvis telefonen min ringer midt i spillingen skiller jeg fint mellom spillets og min verden. At jeg noen ganger skulle ønske jeg var en del av spillet derimot er en annen sak 🙂
Jeg tror nok at et godt spill ikke bryter ned skillet, men heller skaper en egen alternativ verden med egne grenser og skiller. Dersom spillet bryter ned skillet til virkeligheten er det jo ikke et spill lenger men virkelighet?
Snedige diskusjoner du setter igang Maren! 🙂
@Hedvig
I tilfellet med ARG så er det jo faktisk røyndom.
Men ein kan, som du gjer, argumentere for at spelet og spelaren skapar ei ny røynd, absolutt. Eg er derimot delvis tvilande til det, fordi spel og røynd glir så kraftig inn i kvarandre. Du tar med deg spelerfaringane etter spelet, og du tar med deg dine røyndlege erfaringar i spelet.
Dette er gøy! Kan ikkje vi arrangere ein konferanse om dette? 😉
Jeg er med! Dette er jo kjempe spennende!
Joda, jeg er enig i at ARG’er ikke er helt det samme som å spille pen-og-papir rollespill.I en ARG bruker man jo som oftest seg selv om sine egne erfaringer som du skriver, og kombinerer dem med spillets virkelighet. Men jeg holder nok på at det er et viktig skille her. For reglene som gjelder i et ARG gjelder bare der, og alle som er med vet at de spiller et spill. Men det hadde vært interessant å se hva som skjer hvis noen av aktørene ikke vet at de spiller et spill. Da faller hele argumentet bort. hmmm
Nå har ikke jeg spilt så mye ARG’er, men vi testet jo Varg Veum by-spillet i vinter, og det er som en ARG å regne. Og selv om vi brukte oss selv og våre erfaringer var det alltid innenfor spillets rammer. Det var ingen av oss som hadde behov for å skrive tekstmeldinger til vår kontaktperson utenom de gangene det var meningen i spillet, eller å sjekke nettsidene når det ikke var et element i spillet.
@Mad Mullah Hastur
Genialt med konferanse. Men kanskje dukker det opp et seminar om persuasive spill før vi aner det?
@Hedvig
Interessant om noen av aktørene ikke skulle vite at de var i et spill. Hvis man ser det i forhold til Varg Veum-spillet: Husker kafé-damen som vi var innom for å undersøke ledetråder hos, som visste at det var et spill, men ikke visste hva det dreide seg om. Jeg ble litt skuffet over at hun ikke hadde en egen rolle å spille. Men resepsjonisten på hotellet vi besøkte, holdt maska fint og sa «Ååååja, DEN beskjeden, ja!», og ga oss arket vi ventet på. Veldig inneforstått, liksom. Argh. Og poenget mitt? Jeg tror at så lenge vi syntes spillet var gøy og spennende, og plottet verdt å undersøke, så var det spennende å skulle henvende seg til folk vi ikke visste om var inneforeståtte. Kanskje dummet vi oss ut med spørsmålene våre, eller kanskje traff vi en som også spilte.
Men når vi ble lei av spillet, og følte det krevde for mye av oss, ble vi sure når vi måtte spørre folk om råd. Det vesle «spillet» om hvorvidt de var med på greia eller ikke, ble uinteressant. Kanskje ikke uvanlig at en blir lei spillereglene, når et spill blir kjedelig.
Forresten så var jeg fristet til å skrive fornærmelser til vår kontaktperson på sms, det var jo så komisk at han svarte i hytt og pine likevel. Aha, kontaktpersonen var den eneste som levde fullstendig i spillets verden, helt uten kontakt med mine virkelige sms’er! Fanget i spillet. Ok, der vil jeg helst ikke være, selv om jeg liker å «glemme meg bort» i spill av og til.
@Hedvig @Maren
Konferanse! Seminar! NO! FÅ!
At ein tar med seg våre røyndomar inn i ein ARG er openbart, men eg meiner ein gjer det i alle typer spel som krev innleving. Og likeeins tar ein med seg sine erfaringar frå spel inn i den verkelege røynda. Som eg skreiv ein gong for ørten og trygve år sidan då eg studerte slikt, så er det mogleg å ha opplevingar frå ting som aldri har hendt i den røyndlege verda. Du har gjort ei erfaring, sjølv om draken du drap på eit genialt vis aldri har eksistert i den røyndlege verda.
Eller noko slikt.
joda, det er jeg med på. Erfaringene og opplevelsene du skaper er like virkelige selv om det er et spill, og man kan jo bli lei seg, glad eller sint av opplevelser i spillet. Men det vil jo fremdeles være opplevelser i spillet og ikke i virkeligheten? Hmm. Jeg skal tenkte mer på dette her. I helgen skal jeg på Regncon (spillfestival i Bergen), der finner jeg nok mer inspirasjon! 🙂
@Hedvig
Du får røske i meg på Regncon då. Eg må nok innom på laurdagen, og tenkte meg ein tur innom på fredag òg. Vi gamlisar må gjerne vise oss litt for ungdommen.
da sees vi! Det er bare å komme bortom, jeg er på Outland-standen 🙂
Nå skal jeg lese Anita Leira sin tekst i Minerva, som dreier seg om akkurat dette! Juhu.