Lanseringen av The Sims 3 er rett rundt hjørnet, og som gammel blodfan er jeg nødt til å si noen ord. Her skal jeg slå et slag for The Sims, snakke litt om Jesper Juul sin spilldefinisjon, og snu om på dukkehus-metaforen.
En gang i fordums tid elsket jeg The Sims og bygde hus etter hus, innredet, og lagde de merkeligste scenarior med simmene mine. Så gikk det noen år, og jeg gikk rett og slett lei. Med tiden lærte jeg meg om forskjellige spillteorier (her snakker vi gaming og ikke økonomi), og at de aller fleste spilldefinisjoner i utgangspunktet utelukker spill som The Sims. Men ikke alle.
Hvorfor The Sims appellerte sånn til meg? Jeg tror svaret ligger i at The Sims ikke noen direkte konflikt i seg, eller bestemte mål en må nå. Min mening er at denne åpenheten er spillets styrke, konfliktene og utfordringene oppstår i ens eget hode i møte med spillet. På det viset fremmer spillet kreativitet. Men det er jo klart at The Sims har noen føringer i seg. Og kanskje er ikke disse føringene spesielt gode, jeg ble i alle fall grundig lei. Det betyr ikke at jeg ikke er spent på fortsettelsen.
Noen spilldefinisjoner kan være pragmatiske og si at hvis både spillere og utgivere kaller det et spill, og det lukter og ser ut som et spill, så er det et spill. Men mange mener jo at det bør gå an å si noe mer spesifikt om spill enn det. Utrolig mange har prøvd. Noen av disse blir professorer ved Center for Computer Game Research i København, som Jesper Juul var frem til 2007. En kan si at Juul sin spilldefinisjon inkluderer The Sims, i det at han definerer simulasjoner som grensetilfeller. For å gjøre en lang historie kort, så argumenterer han altså for at grensetilfeller bør inkluderes i spilldefinisjonen hans. Jeg skal ikke gjøre noen lang utlegning her, men hvis du vil lese litt om detaljene kan du sjekke ut artikkelen, og du kan selvsagt også lese bloggen hans, The Ludologist. Kudos til Silje Hole Hommedal som gjorde meg oppmerksom på at Juuls definisjon kan omfatte Sims, det har hun skrevet om i masteroppgaven sin om spillpreferanser hos jenter og gutter. Nå har interesserte fått lesetips, og jeg kan fabulere litt videre.
Én ting er hva spillteoretikerne sier om hvorvidt The Sims er et spill eller ei. En annen ting er hva vanlige spillere sier, og særlig de som ikke har sansen for The Sims selv. En gjenganger er at mange kaller The Sims for et dukkehus. Noe som henspeiler til påkledningen av simmene, at en ”leker” mor far og barn osv. Greit nok kanskje, men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at betegnelsen ”dukkehus” er ment å være nedlatende. Isåfall ligger det noe implisitt her som jeg vil til livs. For det første: hva er galt med å leke? Hvem kan med hånden på hjertet si at de fleste spill ikke innebærer et element av leking?
For det andre: Hvis The Sims er som et dukkehus, har ikke mange andre spill også slike «dukkehus»-egenskaper? Da jeg spilte Two Worlds for et par år siden, var en særdeles viktig del av hele spillet å samle kult stæsj jeg kunne kle opp helten min i. Og finne de fineste og beste sverdene til å slåss med. Jeg kunne kanskje ikke lage meg en familie, men jeg kunne leke både snill og slem. Samme påkledningsøvelser kan en finne i Oblivion, og en rekke andre spill. Og disse idealene om å «bli den du vil» i et spill, og å ha «frihet til å gjøre alt»..høres litt ut som om en ønsker seg et slags dukkehus, spør du meg. Det slutter vel ikke være dukkehus fordi dukkene slåss med lekesverd? Fable 2 har forøvrig tatt den helt ut, her har man et rollespill hvor man kan kle av og på, justere høyde og vekt, velge sminke og skjeggvekst, lage seg familie, bytte ut innredning i huset, osv. Poenget mitt er at om man skal bruke dukkehus-metaforen, bør en tenke over hva man faktisk legger i det.
Konseptet i The Sims har blitt veldig utvannet og har tapt seg over tid, synes jeg. Men desto mer spennende skal det bli å se hva The Sims 3 byr på. Jeg gleder meg i alle fall.
P.S. Hvis du føler deg snytt for muffins nå, er du dessverre blitt offer for mitt eksperiment om å teste ut hva oppskrifthentydninger gjør med bloggers lesertall. Hvis du er ute etter ekte sjokolademuffins, kan du følge linken til min kjæres blogg.
Overraskande nok, på tross av min kjærleik for muffins, var det sims eg ville lese om gitt. Ser fram til ferie og mykje sims 3 speling… men eg må vel kanskje skrive litt òg i somar… det var noko med nokre bøker som skulle verte ferdig 😛
Lykke til med Sims 3-spilling! Og takk for trofaste kommentering. Å bli lest er én ting, men en kommentar representerer ekstrapremie. Hva skriver du bøker om?
Først; slitan med en feiende flott blogg Maren (og co.)
Så; Jeg gleder meg også til Sims 3, faktisk. Har ikke spilt serien særlig siden den aller første Sims, men har hatt lyst til å kike nærmere på fenomenet helt siden jeg i 2005(!) var så heldig å overvære en konferanse her i Lyon der Jesper Juul holdt et foredrag om bla sitt spillbegrep. Han snakket ganske mye om Sims 2. (Om hvordan han skapte seg en kar (som lignet myyye på Jesper sjøl og/men) som ikke kunne stelle hjemme og satt han nettopp til å stelle hjemme helt til han drepte seg i en brann i komfyren… I pausene i konferansen karret jeg meg til å konferere med ham på «skandinavisk» om fotorealisme og historiefortelling, følelseformidling og the uncanny valley… Trivelig. But I digress.) Det gav mersmak, men jeg har ikke tatt meg tid til å hoppe tilbake på Sims-vognen enda… På torsdag, dog , da er jeg der! På vognen.
Gleder meg.
Takk.
Takk, mortenjohs! Må innrømme at jeg måtte slå opp «slitan» i urban dictionary, hihi:
http://www.urbandictionary.com/define.php?term=slitan
Så lokalt som det kan bli 😉 Ellers er det alltid artig med slike anekdoter. Lykke til på Sims-sporet!
For meg blir Sims (i hvert fall Sims 2, jeg er ikke heeelt bestevenn med Sims 3 enda, vi er fremdeles i bli-kjent-fasen) et spill hvor man kan velge mellom “spill-løs” historiefortelling eller husbygging, hvor man kan argumentere at det ikke er noe endelig “mål” og derfor ikke lever opp til alle gameres definisjoner av spill, og et «konkurranse»-spill:
Samtidig har de jo lagt inn elementer av måloppnåelse og mestring som er veldig likt mange mer tradisjonelle RPG-titler der ute – å oppnå “Platinum mood” for resten av livet oppfatter jeg som å “vinne” Sims – at spillet så fortsetter sammenlikner jeg med seierscenarioet i Civilization: “Just one more turn, please”.
Noen ganger er det ok å fortsette spillet selv om man har “vunnet” – kanskje jeg vil nyte laurbærkransen før jeg går løs på neste oppgave?
Det at man i tillegg kan lage helt egne mål og planer i Sims ser jeg som en av de store styrkene til spillet.
Vil man få kjørt seg skikkelig kan man teste ut The Legacy Challenge http://www.legacychallenge.com/lcnewrules.html eller The Royal Challenge http://www.sapphiresims2.com/showthread.php?t=29952, begge for Sims 2.
Men nå skal jeg gå tilbake til å bli bedre kjent med Sims 3 – jeg måtte faktisk gjenskape Pleasant-familien og nok en gang gi Lillith et fantastisk liv for å bli “varm i trøya” der…
Wow. Challenges for The Sims 2, som ligger ute på nett på den måten? Genialt! Ante ikke at det fantes, men jeg burde i grunnen ha tenkt meg det. Veldig interessant at noen velger den spillmåten der. Og ser klart at den varianten strekker seg mot RPG og strategi.
I den siste tiden av min karriere som Sims-fantast, brukte jeg mest tid på å bygge hus og designe familier, og minst tid på selve livssimulasjonen. Kanskje hadde jeg også fått øynene mer opp for selve spillinga hvis jeg lot andre enn meg selv definere utfordringene. Dette må jeg sjekke ut nærmere. Takk for inspirerende tips!