På den ene siden så har vi nok guden for Tetris. På den andre siden så er det kanskje en helt annen spillgud. Og innimellom kjennes det ut som om miraklene og magien ikke finnes i det hele tatt. Så hva om det ikke er noen på din side, og i tillegg hele verden er mot deg?
(sjekk linkene for fine CH-filmer med spillrefleksjoner)
Et meget blurry bilde av Tetrisguden og hans venstre og høyre hånd
[ed.: Bakgrunnen for dette innlegget er at Spillpikene lenge har snakket om å invitere gjestebloggere. Jeg fikk lyst til å eksperimentere, og sendte avgårde en utfordring.]
Oppdrag: intervju hverandre på e-post om hva dere måtte ønske, f.eks. spillforskning eller den beste spillopplevelsen.
Oppdrag akseptert av: stipendiat Kristine Ask og tidligere korttidsstipendiat Lill Eilertsen (begge er/var ansatt ved NTNU).
Resultatet: et høyst interessant stykke lesning bl.a. om hvordan det er å forske på dataspill.
LE: Beskriv din første store spillopplevelse.
KA: Mange ser ut til å ha like sterke minner om sitt første spill som de har om sitt første kyss. Jeg har spurt endel om de første spillene de spilte og veldig ofte er den en idyllisert og nostalgisk fortelling som kommer fram. Det er ikke noe galt i å forgylle litt på fortiden, tror ikke verden hadde blitt bedre uten litt selektivt minne, men dette er en fortid jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Jeg vokste opp med dataspill, men la liksom aldri helt merke til dem. De var liksom alltid i perifirien av hva som skjedde, ikke i sentrum. Så, jeg husker faktisk ikke hva det første dataspillet jeg spilte var.
En ting som festet seg var en mangel på mestring. Kanskje fordi jeg ikke spilte nok, holdt meg til en sjanger, eller engasjerte meg i dem på en gitt måte – men resultatet var at jeg var en spiller som holdt meg på enkleste hastighet og sjeldent kom forbi første nivå/brett/oppgave.
Det var ikke før ut i 20-årene at ting snudde seg. Spillet var Burnout3 på Xbox. For første gang var jeg faktisk bedre enn vennene mine. Jeg vant løp og holdt highscores. Etter mange timer i en passelig hardbarket gamergjeng der jeg som oftest prøvde å vitse vekk at jeg så sjeldent vant, var det en seier å endelig være den som sto på seierspallen løp etter løp. Så, for meg kom egentlig ikke den første store spillopplevelsen før lenge etter det første spillet. For meg var den største spilloppplevelsen når jeg følte at jeg også fikk det til, at jeg ikke bare hadde det morsomt med piksler, men var søren meg bra på det også!
Spørsmål til deg: Når og hvordan snudde interessen for dataspill seg til noe akademisk?
Les mer…
Spillpikene utvider til Trondheim
“Nå skal vi ha gravøl for deg, Maren, nå som du flytter fra Bergen” sa Linn, og ville spandere øl på meg. Jeg takket ja til drikke, men så kastet jeg meg ut i det: “Dere, dette er ingen avslutning på treffene våre. Jeg vil komme på besøk av og til. Og enda viktigere: Kanskje er det dette som gjør at vi begynner med World of Warcraft.” Hvorpå Linn sa noe sånt som “Ooooh”, Hedvig tilbød seg spontant å være WoW-guide, og Marianne kastet seg over sin avdankede Dell[Mac var det, d'oh] for å se om den kunne takle spillet. Har jeg sagt hvor godt jeg liker disse jentene? Les mer…
Ei på lesesalen fortalte at hun ikke hadde spilt noe særlig siden hun var liten jente, og at da hadde hun hatt sansen for plattformspill. Super Mario hadde hun elsket, hun som så mange andre. Deretter betrodde hun meg at hun hadde lyst til å spille igjen, og ba meg om tips. Innvendig gned jeg meg i hendene, for jeg elsker å anbefale.
Jeg vil mer enn gjerne guide noen inn på veien til spill igjen, eller lede noen inn på spillveier de ikke er vant med. Har laget en liste med tips basert på forespørsler jeg har fått (eller har ønsket at jeg skulle få): Les mer…
1. Fra ca. midtveis i The Secret of Monkey Island:
Guybrush Threepwood er kastet fra brygga, og står under vann med en tung statue knyttet fast om foten. Hva skal han gjøre? Han rekker ikke bort til hverken sverdet, saksen eller øksa som ligger strødd omkring. Løsning: han må plukke opp statuen og legge den i lomma. Deretter kan han ta beina fatt og klatre opp stigen til brygga.
Metahumor på sitt beste i The Secret of Monkey Island. Bildet er lånt fra bloggen til Ron Gilbert selv.
Screenshot er lånt fra The Sims 3 sin offisielle hjemmeside.
Lanseringen av The Sims 3 er rett rundt hjørnet, og som gammel blodfan er jeg nødt til å si noen ord. Her skal jeg slå et slag for The Sims, snakke litt om Jesper Juul sin spilldefinisjon, og snu om på dukkehus-metaforen.
En gang i fordums tid elsket jeg The Sims og bygde hus etter hus, innredet, og lagde de merkeligste scenarior med simmene mine. Så gikk det noen år, og jeg gikk rett og slett lei. Med tiden lærte jeg meg om forskjellige spillteorier (her snakker vi gaming og ikke økonomi), og at de aller fleste spilldefinisjoner i utgangspunktet utelukker spill som The Sims. Men ikke alle. Les mer…
Siste kommentarer