Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!

(Jeg lover at det kommer en mer skikkelig bloggpost fra meg i nærmeste fremtid)

Løsning: Tar frem sin instant spillpike-kit bestående av:

1. En eller to esker med Pac-Man-godteri

2. Små hvite isoporkuler

3. Silkebånd

4. Dobbeltsidig teip til å feste fast sløyfen med

Takk til Hedvig for en nydelig designet gave i anledning min fullførte master.

Spillpikene har stort sett ferie nå, men kommer til å oppdatere med å legge ut innkomne bidrag fra matkonkurransen vår i løpet av de neste ukene. Følg med, følg med.

Antologien From Barbie to Mortal Kombat kom i 1998, og flere av bidragsyterne mente at stereotypiske fremstillinger av kvinner og menn måtte "ta skylda" for at få jenter spilte.

Introduksjonsvis må jeg si at jeg hadde aldri skrevet denne oppgaven hvis jeg ikke hadde spilt dataspill siden før jeg kan huske. Og jeg hadde heller ikke skrevet oppgaven hvis ikke en venninne hadde sagt noe a la: Nei, jeg er ingen gamer. Men apropos spill så skal jeg aldri kvitte meg med den gamle Nintendoen med Super Mario, naboen min og jeg brukte hele dagen i forigårs på å runde det. Hvem er det som er gamere da, tenkte jeg.

Så jeg startet med å undre meg over hva det betyr for ens identitet å spille spill. Og hvordan er det å spille for kvinner, tenkte jeg, på bakgrunn av at spill lenge har vært en guttegreie, i tillegg til at det er litt “sært” å være en voksen spiller? Så endte jeg opp med å skrive en oppgave om kvinner som spiller dataspill. Og med dataspill mener jeg alle digitale spill, både for pc, tv og håndholdt. På mange måter kunne man si at jeg selv kunne vært studieobjektet. Det krever jo en viss ekstra distanse til arbeidet, kan man si. Men det er også avgjørende for engasjementet en har for emnet.

Å spørre og å synliggjøre

I min mastergradsoppgave har jeg undersøkt, for å si det kort og enkelt: hvordan er det å være en kvinne som spiller dataspill? Spørsmålet kommer på bakgrunn av forskning som har vist at mange forbinder dataspill med menn og gutter, dernest at det hittil er gjort lite forskning på bruk av spill blant voksne. Jo Bryce og Jason Rutter gjør oppmerksom på at at kvinnelige spillere er synlige på statistikkene, men ikke i like stor grad i offentlige spillerom som store datatreff, spillbutikker, spillforum osv. Et motiv for oppgaven er synliggjøring av kvinnelige spillere. Som kvinnelig spiller selv har jeg opplevd det som påfallende at andre kvinner jeg har møtt har underdrevet at de spiller dataspill.

Jeg har villet undersøke diskurser om spill hos kvinnelige spillere, og konstruksjoner av kjønn og identitet her. Hvordan kategoriseres spillere og ikke-spillere, hvordan kategoriserer kvinnene seg selv? Hvordan betegner de spillopplevelsen? Kan en se at dataspill oppfattes som en kjønnet aktivitet? Jeg har valgt en diskursteoretisk tilnærming til disse forskningsspørsmålene,  basert på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes arbeider (en kjapp innføring i diskursanalyse kan du finne i det leservennlige Kvinnekongens kurs på nett). Jeg har også hentet inspirasjon fra teoretiske perspektiver hos bl.a. Hilde Corneliussen, Torill Moi og Brian Sutton-Smith.

Hvem snakket jeg med?

Datamaterialet for analysen er hentet inn via kvalitative intervju med syv kvinner i alderen 22 til 61 år, som spiller dataspill. Intervjupersonene er rekruttert via et nettforum, og via snøballmetoden i eget nettverk. Utvalget er ikke representativt, og funnene i oppgaven kan derfor ikke generaliseres, de må sees som illustrerende eksempler. I utvalget var det kvinner som både var  ”usynlige” for offentlige spillmiljø, og ”synlige” for eksempel ved deltakelse på datatreff som The Gathering.  I fremstillingen av det kvalitative forskningsintervju som metode støtter jeg meg til Barbara Gentikow og Steinar Kvale.

Tre grupper spillere, og en barnediskurs

Analysen av materialet er emnesentrert, og utført med diskursanalytiske verktøy hentet fra Laclau og Mouffe.  Jeg grupperte intervjupersonene etter måte å identifisere seg på som spillere, og kalte gruppene henholdsvis ”spiller bare i blant”, ”unntak blant spillere”, og ”alternativkultur-interessert”. Navnene skulle være relativt selvforklarende. “Spiller bare i blant” identifiserte seg i svært liten grad med aktiviteten, og syntes i grunnen det var bortkastet for sin egen del, rent tidsfordriv. “Unntak blant spillere” så på seg selv som som et unntak, mest på bakgrunn av å være voksen og av hunkjønn. De “alternativkultur-interesserte” så spilling som del av en større interesse for alternativkultur, som inkluderte både rollespill, fantasylitteratur, gjerne alternativ klesstil, osv. Spillingen ble en del av en større identitetspakke, kan man kanskje si.

Spill ble gjerne sammenlignet med underholdningsmedier som film og bøker. En barnediskurs var sterkt innflytelsesrik, og flere uttalte at å spille dreier seg om å ”bevare barnet i seg”. I forhold til spillehandlingen mente jeg å se at tradisjonelle kjønnsdiskurser ble utfordret. En mor kunne for eksempel godt være selvfokusert og kose seg med spill når barna hadde lagt seg, selv om hun var selvoppofrende og relativt huslig når de var våkne.

Hardcore gamer

Jeg argumenterer for at  en hardcore gamer-posisjon virker kategoriserende for de kvinnelige spillerne i utvalget, i varierende grad. ”Hardcore gamer” ble definert som mannlig, noe som representerer et maskulint hegemoni i materialet.  Et annet viktig punkt var at ”hardcore gamer” ble forbundet med sterk konkurranseorientering, og gjerne førstepersons skytespill.

Kvinnene i gruppen jeg har kalt ”alternativkultur-interessert”, som også hadde sterke bånd til spillmiljøer, definerte seg minst ut i fra en ”hardcore gamer”-stereotype. Forekomst av ”synlige” kvinnelige spillere kunne også se ut til å svekke definisjonsmakten til denne stereotypen.

Om muligheten for å innta identiteter

Oppfølgeren til From Barbie to Mortal Kombat heter Beyond Barbie and Mortal Kombat kom i fjor. Ti år etter den første boka er situasjonen en annen, flere jenter spiller, og vi har fått nye typer spill. Kjønn og spill er likevel et viktig tema.

I følge diskursteorien er hegemoniske diskurser undertrykkende, og sperrer for muligheter for å innta forskjellige identiteter. Datt du av? En måte å si det på er at språket definerer hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi definerer identiteter. Men altså, konkurrerende diskurser er mer ideelt. En måte å destabilisere hegemoniske diskurser er å vise at ting som man tar som selvfølgeligheter, faktisk kan formuleres annerledes. For eksempel ved en diskursanalyse, slik jeg har gjort i oppgaven.

At jeg og tre medstudiner opprettet Spillpikene.no kan på et vis sees som en forlengelse av mitt prosjekt i mastergradsoppgaven. Spillpikene.no er likevel også et helt selvstendig prosjekt fra oss fire sin side, som vi definerer underveis. Men det sier jo på en måte selv at vi er ute etter å utfordre stereotyper. Og bare ved det å vise at vi finnes, mener jeg vi er med på å nyansere stereotypiske bilder av spillere.

Fortsatt mye spennende å undersøke

Avslutningsvis i oppgaven foreslår jeg at det fortsatt er mye ugjort på forskningsområdet voksne og dataspill, og en naturlig fortsettelse på prosjektet ville være å undersøke både kvinner og menn som spiller dataspill. Ja, det er jo ikke gitt at mannlige spillere synes det er helt uproblematisk å identifisere seg som spiller heller. Hva slags oppfatninger om mannlige spillere har de, for eksempel?

Jeg kan også tenke meg å undersøke emnet med et annet teoretisk perspektiv, og å undersøke kjønnsidentitet i spill, og spill i et større mediebruksperspektiv. Det må nevnes at det finnes relaterte studier i Skandinavia, nærmere bestemt Enevold og Hagstrøms den pågående studien Gaming moms i Sverige. Det blir spennende å lese. Dessuten gleder jeg meg til avhandlingen til Silje Hole Hommedal ved UiB blir ferdig, hun skriver om oppfatninger om dataspill, foreløpig ser det ut til at hun tar for seg unge.

UiB publiserer masteroppgaver elektronisk på BORA, og jeg min er akkurat blitt tilgjengeliggjort der. Til deg som er så interessert at du har lest helt hit, anbefaler jeg spesielt å ta en kikk på litteraturlista i oppgaven, der er det mye spennende.

Glimt fra utviklingsprosessen:

Ekte nerder mekker ting fra grunnen av. Også t-skjortetrykk. Her: utskjæring i linoleum.

Husk: speilvending.

Ferdig resultat:

Betaversjonen finnes kun i tre eksemplarer på verdensbasis.

Versjon i bruk:

På spillpike

På spillpjokk

Foreløpig vurdering:

• Linoleumstrykk som fremgangsmåte skrinlegges foreløpig, for å høyne verdien av de tre unike betaversjon-eksemplarene (og kanskje fordi det ikke ble like pent som en hadde tenkt). Uventet fordel med lino-trykk er forøvrig at ingen kan saksøke hestehalene av oss, fordi det er jo kunst.
• Sløyfe beholdes, skal varieres i stoff og størrelse og evt. festemåte.
• Betegnelsen spillpjokk forkastes antakelig, grunnet berettiget misnøye hos pjokk-betegnede.
• Do, die, retry anbefales på det sterkeste å påklistres ryggen.

[red.: Vi jobber med å finne en god løsning for opptrykk av t-skjorter til ivrige fans. Det kommer, det kommer!]

En visuell fremstilling av spillverdenen kan være så mangt. Av og til duger det man har for hånden.

Omtrent annenhver uke møtes vi fire i Chixxors, aka ACGC aka GRGHMML[*] (kanskje jeg forteller historien bak en gang), for å utforske nye sider ved spillverdenen. Jeg gleder meg vilt hver gang. Vi sjekket ut Veums fall over noen uker, men da det ble for surt vær gikk vi over til innendørs terning-rollespill. To erfarne rollespillere (inkludert én gjest) lærer opp tre uerfarne, i Dungeons and Dragons. Vi uerfarne lærer oss helt grunnleggende ting som at GM betyr Game Master, og etter hvert kommer vi kanskje til å huske navnet på de forskjellige terningene og.

Karakteren min heter Groma. Hun er halv-alv, og Paladin. Og det er så kult at hun har et stort to-håndssverd, og jeg bryr meg ikke noe om at alve-kjøpmannen lurte meg da han sa det var nydelige utskjæringer på det. Jeg bærer mitt sverd som har slurvete snirklinger på bare den ene siden, med stolthet.

Legg merke til hvordan jeg helt ubevisst endret pronomen fra “hun” til “jeg” i forrige avsnitt. Sånn kan det altså være å spille rollespill. Endelig fikk jeg prøve det!

[*Vi besluttet naturligvis å gå for den noble betegnelsen Spillpikene]

[Knaskth blogger og Groma kommenterer. Dette synes jeg er hylende morsomt, men har også fått høre at humoren er noe intern]

Det skal ikke være slik at vi må presentere oss som de som ikke har problematisk spilleatferd. Men det må jobbes litt før vi kommer dit at vi ikke trenger det, for stereotypene får mest oppmerksomhet nå for tiden. Vi skal kunne si følgende, uten at noen løfter noen bryn: Vi spiller dataspill, og vi liker det.

Og hvordan en ellers definerer spill, får være opp til en selv. Om det er så at en mener spill er kultur, kunst, rett og slett sosialt, om det handler om konkurranse og seier, læring, eller om det er gøy, utfordrende, spennende, som å gå inn i en annen verden…det er mange måter å definere det på. Og vi fire spillpikene har hver våre måter, som vi skal vise frem her. Kom og utforsk spillverdenen med oss. Da er vi introdusert.

Og med dette ønsker jeg også velkommen til alt og alle som nyanserer bildet av de som spiller dataspill, og spillene de spiller. Jeg sier forøvrig dataspill om alle digitale spill, hva skal du gjøre med det, saksøke meg? Uansett, dette skal bli moro.

Et eksempel på en dame som bryter fullstendig med stereotypen fikk jeg fra Hilde i denne videoen om Old Grandma Hardcore. Og den som har tid og lyst til å fordype seg litt kan lese om forskningsprosjektet Gaming Moms…