Som blant annet denne posten viser, har jeg slitt en stund med å finne tilbake den store spillgleden. Jeg må vel innrømme at jeg begynte å frykte at den sannsynligvis ikke kommer tilbake – ihvertfall ikke i samme form som før. Eller tok jeg feil?

Det er tydelig at jeg ikke er den eneste som sliter med dette, og at flere enn meg er interessert i å finne spill som fenger. I den anledning har jeg et tips for de som ikke har hørt på alle de gode anmeldelsene og kjøpt dette spillet allerede: Rayman Origins

I motsetning til mange andre har jeg ikke noe forhold til Rayman fra før av. Jeg har jo vært Mario-fangirl, og generelt spilt lite plattformspill i voksen alder. Rayman Origins har imidlertid greid det ingen andre spill har gjort på en stund; nemlig å engasjere og underholde meg i så stor grad at jeg glemmer tid og sted. Spillet er blant annet fantastisk flott å se på, har hysterisk festlig musikk, og er ikke så vanskelig at man stadig må gi opp i ren frustrasjon. På toppen av det hele er det veldig morsomt å spille sammen med andre.

Se, til og med Yahtzee liker det, og han liker jo som regel (nesten) ingenting!

Anbefales på det varmeste!

Min vei mot å bli en gamer var slettes ikke lett, og jeg gikk den i stor grad ved hjelp av andre. Jeg hadde blant annet et søskenbarn med Commodore 64 og Atari, men husker ikke helt om jeg prøvde meg på å spille selv – eller om jeg bare så på. Det eneste jeg husker er at det først og fremst gikk i Bubble Bobble og The Great Giana Sisters. Når vi ikke spilte mener jeg å huske at vi tegnet spillverdener med penn og papir, og lekte at vi var inne i spillene selv.

Bubble Bobble til C64.

Jeg fikk imidlertid aldri noen spillkonsoll av mine foreldre, siden spilling ikke var videre populært i heimen. De hadde kanskje heller ikke råd til slikt? De hadde imidlertid en gammel Amstrad-PC stående – med svart-hvitt skjerm. Dette var bedre enn ingenting, fant jeg ut. Det fulgte jo med noen store floppy-disc’er med ulike programmer som jeg kunne bryne et teknologiutsultet barnesinn på.

Etter å ha underholdt meg selv med opplæringdiskett for tekstbehandling litt for mange ganger, fikk vi endelig tak i et par disketter som faktisk inneholdt spill. Såvidt jeg kan huske var dette et golfspill og et spill som het “Beast”. Jeg finner ikke noen bilder eller videoer av disse spillene på nett, men grafikken i golfspillet lignet på dette.

Bortsett fra disse to spillene, var det fortsatt takket være spillinteresserte slektninger og venner at jeg fikk spilt “ordentlige” spill. Jeg hadde mange favoritter, men var først og fremst fan av Zelda og Super Mario (vel, Luigi egentlig). Jeg fikk selvsagt spilt disse spillene alt for sjeldent, men kjøpte likevel Nintendo-Magasinet jevnlig og brukte mine opptjente småpenger på klistremerker til Super Mario stickers-boken min. I tillegg maste jeg meg også til Super Mario-pennal, lommebok og håndduk. Men selve Nintendoen fikk jeg altså aldri.

Beviset på min fortid som Super Mario-fangirl

Det kom etterhvert en nyere PC i hus, og jeg fikk til slutt kjøpt meg Playstation. I dag har jeg vel strengt flere spill enn jeg har tid til å spille igjennom. Jeg glemmer imidlertid aldri den boblende entusiasmen og spillgleden jeg følte den gangen; da et dårlig spill var bedre enn ingen spill, og da dagene hvor man endelig fikk spille favorittspillene sine var magiske.

Har du noen første spillminner? Eller kanskje noen andre spillopplevelser fra barndommen som har festet seg?

Takk for gaven Maren! Den var enda bedre en jeg la merke til  ved første øyekast :)

I tillegg til finfin pikmin-te har jeg også utforsket nye måter å gjenskape pixel kunst på. Da jeg i vår kjøpte meg en ny iphone fant jeg fort ut at jeg trengte et deksel (spesielt siden den forrige telefonen knuste etter et noe uheldig møte med flisene i gangen..). Som en ekte nett-nerd startet jeg prosessen med å søke på internett, og fant fort ut at noen hadde produsert et iphone deksel hvor man selv kan brodere mønster i korssting! Et perfekt deksel for en som både er spill- og håndarbeidsnerd! Dekselet ble bestilt og etter tre uker befant det seg plutselig i postkassen min. Med nål, tråd og instruksjoner for å lage atari logoen! Perfekt tenkte jeg og lage noe helt annet. Under kan du se bilder fra start til slik dekselet ser ut nå. Jeg tror kanskje jeg må ha med noe mer, men jeg står litt fast i forhold til hva. Forslag mottas med takk!

I vår Pandemic-karriere tok det ikke så lang tid før vi mestret spillet på det enkleste. Vi var fornøyd en god stund, vi gikk på jobb og skole hver mandag og reddet verden hver lørdag mens vi hevet glasset vårt til hverandre og berømmet vår innsats som helter. Men nå er vel mennesket skapt slik at det higer etter utfordringer – og selv om det ikke var noen enkel sak å kurere verden for gul, rød, blå og svart  klarte vi det likevel hver eneste gang – så vi slo oss på brystet og satte vanskelighetsgraden opp til «normal». Måtte pesten ta det spillet! I ett år har spillgruppen møttes jevnlig. Vi drikker og vi ler, men vi vet alle at det kommer til å ende med det samme; oppmerksomheten vår blir dratt mot vår store nemesis, spillet kommer på bordet – og etter ett år er vel egentlig utfallet allerede gitt.

Et utsnitt av spillbrettet til Pandemic

Denne omgangen var intet unntak. Vi var raskt ute med å finne en kur for blå, og begynte å få forhåpninger om at dette var dagen da spillet måtte gi tapt for vår genialitet. Forskeren dillet rundt i Asia, representanten for helsepersonellet ble manisk opptatt av å plastre Midtøsten og transportøren hadde fokus på Afrika da vi helt plutselig ut av det blå fikk et hinsides utbrudd av nettopp blå. Hvordan det skjedde skal gudene vite, men med panikken pustende i nakken sprang vi til for å gjøre vår plikt. Problemet var bare at med en gang vi snudde ryggen til begynte de tydeligvis å hoste hverandre i ansiktet i Afrika, for gul spredde seg  plutselig som farsotten den var og rød herjet nok en gang i Asia. Transportøren sendte folk litt manisk i hytt og gevær, forskeren bannet over dårlig utstyr og helsepersonellet satt under bordet og sugde på tommelen. Og nok en gang måtte tre mesterhjerner gi tapt ovenfor et brett av papp og noen fargeglade trebiter. Jeg må si at min personlige mening er at Pandemic har vanskelighetsgradene «vanskelig», «dritvanskelig» og «ikke engang tenk på det» – og likevel er dette det brettspillet jeg spiller desidert oftest og fortsatt ikke er lei. Kanskje fordi det er godt å vite at det er en hel gjeng med tapere i rommet, ikke bare en, og kanskje fordi det nå har blitt en slags mani å prøve og overvinne skiten.

Uansett; svaret på spørsmålet i overskriften er vel egentlig nope, niks og nei – om verden er på vei til å krasjlande bør dere krysse fingrene for at noen andre enn oss sitter ved spakene!

Om forfatteren: Hilde har ingen utdannelse innenfor spill annet enn at hun syns det er et ypperlig tidsfordriv. Det gjelder det meste innenfor brettspill, rollespill og pc/konsollspill. Hun har en spesiell forkjærlighet for spill som inneholder zombie-jakt kombinert med automatvåpen, men er også særs lettskremt og kan ikke spille dem alene. Av den grunn jobber hun fortsatt med å komme forbi de første fem minuttene i F.E.A.R., men har enda ikke gitt opp håpet. Hilde er å finne på sin egen blogg, Leikeland.

1. Super Mario Laiv!

Supermario Laiv annyone?

2. Pikmin 3!

Joda, jeg er en av dem. En av de Pikminfrelste. De som kan finne på å gå rundt om kring hjemme og plutselig si “Pikmiiiin” med irriterende lys stemme. Eller som ser imaginære tall på flaskekorker og annet skrot. Og jeg har ventet lenge på Pikmin 3. Veldig lenge, og selv om det nå ser ut til å ordne seg i år, så tror jeg det ikke før jeg får se det. Men det blir bra! det er jeg helt sikker på. Ihvertfall hvis de styrer unna “åpen verden” fellen. Jeg mener; Åpen verden er kjempefint i Assassins Creed, men ikke i Pikmin! Pikmin er brettbasert og jeg liker det best sånn, så ikke tøys med Pikminene mine! Og hvis du skal gjøre det, får du jammen meg se å gjøre det veldig bra.

3. Pek og klikk-spill presentert som plattformspill..

Pikminfigurer fra fan art konkurransen vår.

Jeg er utrolig glad i historier i spill og liker spesielt godt mysterier og historier basert på mystiske hendelser. Med andre ord, nesten alle historier i pek og klikk-spill interesserer meg mer enn gjennomsnittet. Problemet er bare at jeg blir veeldig sint og frustrert av å spille pek og klikk-spill og skulle gjerne hatt dem presentert som plattformspill a la Beyond Good and Evil og Jak & Daxter. Da kunne jeg kost meg med historien, fått litt utfordringer mentalt, men sluppet å rive meg i håret hver gang jeg ikke forsto den vanvittige logikken som av og til ligger bak løsningene i pek og klikk-spill. Pixel-hunting kunne jeg også godt vært foruten. Dessverre har jeg inntrykk av at de fleste plattformspill av denne typen beveger seg vekk fra gåteløsning og den typen problemer og mer over mot action og first person shooter (fps)-stilen. Noe som på ingen måte gagner meg, jeg er nemlig utrolig dårlig i fps, og skyter liksågodt meg selv eller mine allierte som mine motstandere. Se for deg sniking i Maya-runier med en som sniker seg sakte frem, oppdager en fiende og resolutt skyter seg selv i foten.. Eller en som går glad og fornøyd bortover veien, hører fienden nærme seg og  isteden for å løpe i skjul et eller annet sted blir stående midt i veien og fikle med å skifte ammunisjon i geværet. Ikke særlig nyttig for utviklingen av historien i hvertfall, selv om det innimellom fører til skjulte knis og oppgitte lyder fra min bedre halvdel.. Så altså, jeg vil ha pek-og-klikk historier som plattformspill. Mange av dem vil jeg gjerne ha også, og når jeg tenker over det vil jeg gjerne ha Beyond Good and Evil 2 også, så de kan godt få opp farten nå!

Hva er ditt drømmespill?

I det siste har jeg skiftet jobb tre ganger ganske tett på hverandre, og i mylderet av utfordringer av typen “hvor var egentlig utgangsdøren igjen?” “er jeg i h-fløyen nå?” “hva i alle dager vil de egentlig at jeg skal gjøre hele dagen?” og “hvem skal jeg sitte med i lunsjen tro?” er det ett tema som stadig dukker opp når jeg møter nye mennesker: “Hva, har du studert dataspill sier du? Hva skal du bruke det til?”

Supermario Laiv anyone? (Foto: Walter Wehus)

Det dukker stadig opp, gjerne i forskjellige former, men det kommer alltid. De fleste er oppriktig interessert i svaret mitt og de fleste ser på meg som om jeg plutselig har fått følehorn i pannen og piggete hale. Som oftest biter jeg i meg alle tørrvittige svar av typen “fordi fotball er for pyser”, “jeg synes økonomi var så fjernt fra min hverdag” eller “fordi jeg ikke kom inn på medisin” og svarer så ærlig og oppriktig som jeg kan. At jeg studerte det fordi jeg synes det er interessant, fordi det er et stort og viktig tema som opptar mange mennesker og fordi jeg er spesiselt opptatt av det selv. På dette tidspunktet pleier samtalen å dreie i rettning av vold, avhenigighet eller gamle spillfavoritter, men her om dagen var det en som ikke ville la det gå med det. Det at jeg i det hele tatt bruker tid, i voksen alder på spill var så rart og fremmed at han til slutt spurte spørsmålet: Ja men hvorfor spiller du?

Um.. øhh.. høh. svarte jeg og følte meg litt dum. For, hvorfor spiller jeg egentlig?

Svaret er akkurat så vanskelig og så selvfølgelig som hvorfor Mario har rød hatt. Jeg vet ikke de orginale grunnene til at Mario har rød hatt og Luigi har grønn. Det er mulig at det har med fargelære å gjøre, eller at designere hadde et komplisert forhold til rød og blå. Ikke vet jeg. Men han har rød hatt, den er fin sånn og nå kan den nok aldri være noen annen farge enn rød. Den er selvfølgelig rød. Svaret er enkelt, men ikke lett å formulere. Litt sånn er det med meg og spilling også. Selvfølgelig spiller jeg. Det har jeg alltid gjort og det håper jeg at jeg alltid kommer til å gjøre. Jeg leser også bøker, ser på tv-serier, synger og strikker. Men det er aldri noen som spør meg om hvorfor jeg gjør det. Det er nemlig også ting som jeg gjør fordi jeg liker det. det gir meg opplevelser og erfaringer jeg ikke ville vært foruten. Jeg koser meg, irriterer meg, kjeder meg (jada, det går fint å kjede seg når man spiller), gruer meg (noen spillopplevelser er skumle, f.eks. rollespill med fremmede, å delta i raid for første gang, spille singstar for første gang når alle tror du skal være veldig god), gleder meg, blir skremt og generelt sett opplever ting hver gang. Noen ganger spiller jeg for å vekke gamle minner, som når jeg finner frem igjen Rayman (<3) og noen  ganger vil jeg gjerne oppleve en historie. Akkurat nå holder både jeg og mannen på å bli sprø av å spille “Cars Toons: Bills Eventyr”-spillet på Wii med 2-åringen. Han elsker det og vil helst spille litt hver dag. Etter tre uker begynner smerteterskelen å nærme seg for både mor og far, mens sønnen sitter fornøyd i stolen sin, vifter med en wii-kontroller og roper “mer mamma!” :)

Det er i det hele tatt så mange grunner til at jeg spiller at jeg ikke klarte å komme med noe annet svar en “Fordi jeg liker det”. Og kanskje trenger jeg ikke noen annen grunn? Ikke vet jeg. Min medansatte så seg ikke særlig fornøyd med dette svaret og jeg måtte i detalj fortelle om spillhistorier, opplevelser og erfaringer. Men for min del så tror jeg det riktigste svaret rett og slett er akkurat det: fordi jeg liker det! Hvorfor spiller dere?

Mens deres venter kan dere jo kose dere med denne fra xkcd:

Voynich Manuscript

Det finnes utrolig mange slike feilmeldinger (det er mange programmerere som har det gøy på jobben tydeligvis), men jeg kommer ikke på noen flere i farten. Har du noen du vil dele med oss?

Foto: ign.com

Funfact fra Hedvigs liv: minsten har fått smaken på iphone-spill og kan stadig observeres med mammas (eller andres) ‘phelephon’ med tungen ute og iherdig i gang med å finne et spill. “jeg bare spiller litt på phelephonen jeg mamma” <3 Så hvis du har fått en mystisk melding eller mail fra meg er det bare 2åringen som forsøker å finne frem i Iphone menyen :)

Ha en fin dag!

Uansett om du liker å perle, lage mat, male, sy kostymer eller lage kreasjoner i photoshop vil vi gjerne se din fan art! Vi her i spillpikene er veldig glad i folk som viser sin interesse for spill og spillkultur på kreative måter. Derfor er årets konkurranse som følger:

• Lag fan art og send inn til oss. Det spiller ingen rolle hva du lager eller i hvilket format dette er så lenge det kan kalles fan art og knyttes til spill av en eller annen sort. Det er fritt frem å lage kreasjoner av alle slag til alle typer spill. Alle kan delta i denne konkurransen, også folk i relasjon til spillpikene (siden vi er mange i juryen denne gangen), og det er til og med mulig å delta med flere bidrag. Med andre ord: slå dere løs og ha det gøy!
• Vi vil ha et bilde av kreasjonen sendt til post at spillpikene dot no, med navn og kontaktinformasjon. Kreativitet vil bli belønnet :)
• Med oss i juryen har vi folkene bak utstillingen Press Play.
• Hovedpremien i konkurransen er heder og ære, men siden det nærmer seg jul ville vi gjerne berike et par gamer-hjem med noen fine ting som takk for kreativitet. Vi har fått fine bidrag til premier fra både Game og Outland. Det kommer en egen post om premiene i nærmeste fremtid (oppdatert: se utvalgte premier her). Det vanker også spillpike-julekule og spillpike-pin til heldige vinnere.

Så da er det bare å sette igang og la kreativiteten blomstre :) Frist for innlevering av bidrag er den 15. desember, kl 23:59.

Lykke til!

Spillpiken Maren kan dessverre ikke vinne selv, ei heller med dette flotte bidraget, men kanskje det kan inspirere noen?

PS. For ordens skyld kan vi nevne at vi regner med at vi har lesere som er ærlige og hyggelige og dermed ikke sender inn bidrag de ikke har laget selv!

Game og Outland har sponset fine premier til konkurransen!

• Oppfølgingspost: Vil du vinne noe av dette?
  

1. Mikke på mørke stier

Jeg har alltid vært svak for Mikke og hans fantastiske verden. Spesielt har jeg alltid likt de historiene som blander sammen nye og gamle sagn, eventyr og historier. Som om ikke det var nok til å vekke min interesse ble spillet først kjent som Super Secret Warren Spector Game Project .

Jeg digger konspirasjonsteorier, hemmelige klubber (bare tenk på AB8-12!) og mysterier, dermed var jeg hektet alt før jeg visste hva spillet dreier seg om. Og jeg mener: episk fantasy,  Mikke Mus og Wii? Hva kan vel gå galt her? Ok, en hel masse ting kan gå galt. Men det snakker vi ikke mer om, tenk! For jeg gleder meg, og det har jeg tenkt å gjøre helt til jeg evt blir veldig skuffet. Faktisk kjenner jeg at jeg gleder meg litt sånn som barn gjør. Jeg har lyst til å hoppe opp og ned i sofaen og rope “jippi, jippi, jippi” eller legge meg ned å være sur fordi det er over en måned til Epic Mickey kommer!

2. Klassisk eventyr i horisonten

Lost Horizon

Deep Silver, folkene bak Secret Files spillene er på farten igjen og har laget et ordentlig eventyrspill satt i 1930 og med elementer av Det tredje riket, skjulte skatter, okkultisme og mystiske personer. Lost Horizon heter spillet og jeg har såvidt fått testet en demo. Det hele ser ut til å bli et klassisk eventyrspill med både gåteløsing, lange dialoger (som kan loope) og mysterier i lange baner. Her er det kun kløkt og fantasi som gjelder for å bli den beste eventyreren. Noe jeg setter pris på siden jeg har en lei tendens til å skyte både meg selv eller mine allierte i første person skytespill…

De av dere som har fulgt innleggene mine har kanskje lagt merke til at jeg har et ambivalent forhold til eventyrspill. Selv om jeg elsker historiene, gåtene og muligheten for å delta selv til å løse mysterier blir jeg utrolig frustrert når spillskaperne har en annen logikk en min. Ting som spillskaperne synes er helt (eller ihvertfall delvis) logisk, som å  lime en telefon på katten for å høre hva som skjer i et annet rom, synes ikke jeg alltid er like logisk. Dermed blir jeg veldig sint når jeg forsøker å løse gåter og finner ut at løsningen er noe helt vilt og ulogisk. Hvor blir det av min mulighet til å bruke mitt intellekt og min kunnskap til å løse gåter hvis de bare skal finne på ting som ikke er logisk i det hele tatt? Såh! Men altså, tilbake til Lost Horizon. Noe av grunnen til at jeg gleder meg er nemlig at Secret Files spillene stort sett hadde løsninger som jeg synes var fornuftige og logiske. Dermed burde det være duket for en hyggelig stund med mye godt eventyr!

3. Cthulhu på t-banen

Urban Fantasy, konspirasjonsteorier, myter og mysterier. Dette må bare bli bra! Jeg har gledet meg til Funcoms Secret World så lenge nå at det har gått fra vill og uhemmet glede til litt mer fornuftig ‘dette skal jeg kose meg med‘ gleding. For jeg tror ikke at spillet kommer til å bli feilfritt. Det er et MMO og kommer nok til å ha både buggs og serverproblemer. Underlige personer og folk som roper teite ting i general-chatten kommer det helt sikkert også til å være. Men det gjør ingen ting hvis bare stemingen i spillet blir riktig. For det er det jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til å snike meg rundt sammen med gode venner, å avtale møter bak kirken kl 12.42 og å undersøke tilsynelatende uskyldige t-banestasjoner for å finne ut at de er infisert av Cthulhu-lignende skapninger. Som storfan av Urban Fantasy og krimlitteratur gleder jeg meg rett og slett  til å utforske en slik verden.

Blogg – juryresultatet av Fritt Ords utlysning

For å bidra til en allsidig meningsbrytning i Norge har Fritt Ord utlyst 2,5 millioner kroner til samfunnsengasjerte bloggere. Utlysningen ble rettet mot personlig redigerte blogger som ikke har noen institusjonell tilknytning. Det var mulighet for å søke om midler til nyetablering av blogger og utvikling av allerede eksisterende blogger.

Både enkeltpersoner og mindre miljøer kunne stå bak søknadene om midler. Det var også mulighet for å invitere gjestebloggere. Juryen har sett etter bloggere som har journalistiske og essayistiske innfallsvinkler.

Fritt Ord mottok 219 søknader om prosjektmidler i september 2010. Juryen har kommet frem til 16 søkere som får tildelt midler.

8 av prosjektene er nyetableringer. De andre 8 er allerede eksisterende blogger som skal videreutvikles.

Bloggenes temaer befinner seg innenfor feltene politikk, samfunn, miljø, helse og kultur.

Fritt Ords bloggutlysning er et eksperimentelt prosjekt som tar sikte på å skape nye plattformer for hvordan nettmediene kan ta form i Norge. Utlysningen søker også å bygge opp alternative stemmer. Blogger som åpner for debatt og dialog, og prosjekter som er nyskapende innenfor det norske blogguniverset er blitt prioritert.

Her kan du lese resten av resultatene. Spillpikene gratulerer de 15 andre bloggene med midler og gleder seg til å se resultatene.

Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!

1. Hva spiller vi nå?

Maren: Jeg har spilt Heavy Rain en stund, og sjelden har jeg prøvd et såpass handlingsbasert spill med større gjenspillingsverdi. Nå har jeg kanskje fått med meg alle de alternative vendingene jeg har lyst til å se også…

Fun fact I: Denne Xbox-kontrollen har vært eid av to Natt&Dag-spillredaktører.

2. Hva leser vi, eller vil vi anbefale å lese nå? (spillakademisk eller spilljournalistisk tekst)

Maren: Manifestet til Giron Killen er spennende: The New Games Journalism.  Ellers skal jeg om ikke lenge lese Rannveig Revehaugs dataspillprosabok IRL, den virker interessant. Det er andre prosaboka fra Flamme Forlag om dataspill, den første var MEPÅNO. Kudos til Flamme Forlag for spennende satsing.

Fun fact 2: Skrikende gul PSP = The Simpsons-versjon

3. Favoritt spill-lenke akkurat nå?

Fun fact 3: Musa på bildet er en Raptor Gaming M2. Alt Nintendo-hardware har kun hatt en eier, dvs nåværende.

Ungdomsrommet har fått Buzz

Da er BUZZ og Playstation 2 sendt avgårde til Ungdomsrommet! De har fått 1 stk PS2-kontroll, men kunne sikkert trengt en ekstra. I tillegg har vi fått flere gladmeldinger:

Silje Grønli i Electronic Arts har sendt avgårde Dragon Age Origins, FIFA 10, Army of Two 40th Day og Need For Speed Shift J. Dette vil gi mye glede!!

Vi har også fått gladmeldingen fra Kirsti Danielsen at Bergsala sponser Ungdomsrommet med en Wii!

Vi er kjempe fornøyde, og gleder oss til å motta gaver fra deg også.

Og ja, det er flere som har spurt – vi tar så klart imot brettspill også!

Les mer om vår innsamling til Ungdomsrommet og Pasientbiblioteket på Haukeland her.

Jeg har i det siste viet masse plass i hodet mitt til å minnes mine egne vendepunkt av denne typen, som en del av Prosjekt “Finne-tilbake-til-spillgleden-etter-master”.

Jeg har forsåvidt spilt spill siden jeg var liten, fra diverse amigaer og commodore64, til gameboy og Sega Mega Drive. Det er bare det at jeg husker lite fra disse spillene. Jeg husker et spill hvor man styrte en ball over et sjakkbrett, hvor ulike farger på rutene gjorde ulike ting(blå ruter ga turbofart, grønne gjorde at ballen hoppet, f.eks.). Men jeg husker ingen tittel, eller hvilken maskin jeg spilte det på.Bare at det var enormt fengende, og at jeg aldri ble lei.

Jeg spilte også ATV -simulator, som jeg tror var en såkalt “joystick-killer”- og sykt vanskelig. Spillet spilte en  melodi hver gang man fikk “Game Over”, og i følge mine foreldre satt jeg hendene foran ørene og sang så høyt jeg kunne hver gang, for å overdøve melodien.

Begge disse er eksempler på spill som åpenbart har betydd mye for meg der og da. Det ene i form av at jeg aldri ble lei, og ikke klarte å slutte, det andre i form av at det skapte mye frustrasjon(som jeg forøvrig mener er en viktig faktor i spill) og til tider raseri, men samtidig et enormt behov for å mestre.(noe som var omtrent umulig i det spillet)

Men: ingen av disse spillene skapte noen form for glede, eller positivt ladede følelser. Ingen henførte sukk, ingen gisp av overraskelse, ingen latter(som følge av det som spillet la opp til skulle skje, hvertfall) og ingen…kan man kalle det en slags forelskelse i karakterene? Ingen berikelse av intellekt.

Det skapte  derimot et spill som skulle vise seg å beta meg totalt, røre ved noe dypt inne i meg, og snu spillverdenen min oppned. Da jeg hadde spilt en time eller så, tenkte jeg noe ala ” Oh. My. God. Jeg vil ikke gjøre noe annet enn å spille resten av livet. Jeg vil utdanne meg innen spill, jobbe med spill, og når jeg kommer hjem fra jobb skal jeg fortsette å spille til jeg må legge meg. “

Spillet var Final Fantasy IX, og det kan faktisk skryte på seg å være ansvarlig for at jeg åtte år senere tok en master i dataspill.

Dette vendepunktet skjedde altså i 2000. Og i dag har jeg sett klipp fra YouTube, og jeg må innrømme at jeg har trukket på smilebåndet, og innimellom flirt godt.
Det er jo så dramatisk, så mye følelser, så larger-than-life og så …romantisk. Veldig inspirert av shōjo manga (Hedvig, du får rette på meg hvis jeg bruker feil navn nå!) . Jeg har jo alltid hatt sansen for det dramatiske, så jeg skjønner egentlig godt at jeg ble revet med. Dog: det var unektelig rart å se dem igjen.

Men: En ting er å se isolerte klipp ni år etter; noe annet er det når man sitter godt plantet inne i den magiske sirkelen og med en illusjon om at det er du som styrer handlingen og har ansvaret for karakterenes- og Gaias- skjebne.

En smakebit, fra slutten av CD 1, er når skurken Kuja har slått dem/oss alle sammen. Kuja er en fascinerende karakter, en type som går igjen i mange(japanske?) fortellinger.  Feminin mann med onde hensikter, skumle krefter og mer makt enn man kan like. Soundtracket forklarer egentlig ganske godt hans person, noe jeg synes er herlig typisk for FF-spillene. Jeg digger når han rister litt umerkelig på hodet i det han snur ryggen til, hehe:

Hvis dosen av dramatikk ikke var nok, kan du meske deg i romantikk, krig, monstre, trollmenn og steampunk-skip i denne videoen, som er en av mange millioner fan-art-bidrag, om jeg ikke tar helt feil.

Om lag ett minutt uti får man se glimt av et slag mellom Queen Brahne og våre venner. Jeg husker innmari godt hvordan jeg satt og knuget på håndkontrollen, glemte å puste, og endte opp kjempesvimmel:)

Dette var en laaang beskrivelse av mitt vendepunkt. Har du noe, og vil du evt. dele det?