Som regel når dataspill entrer arenaen for samfunnsdebatt, er det fordi noen er kritisk til deres innhold. Senest for en måned siden stod amerikanske adoptivforeldre på barrierene, fordi de mente at Portal 2 er kontroversielt fordi antagonisten bruker ”adoptert” som et skjellsord overfor spillerkarakteren. Mer klassisk er selvfølgelig de mange tilfellene der moralistgrupper eller bekymrede foreldre kritiserer dataspill for voldelig innhold. Dataspill er ofte gjenstand for kritikk, men det er sjeldent at dataspill får offentlig oppmerksomhet fordi de har samfunnskritisk innhold og på den måten bidrar til den offentlige debatt.

Uegnet som samfunnskritisk medium?

Men er det slik at dataspill er et medium som ikke egner seg som samfunnskritikk? Det er mange spill som forsøker å være samfunnsrelevante gjennom å skissere aktuelle tema, noe som ble tydelig skissert gjennom Rune Fjeld Olsens anmeldelse av Medal of Honor i høst (som også ble diskutert her hos Spillpikene). Et annet eksempel er GTA4 som tematiserer det amerikanske samfunnet og problemene immigranter kan ha når de dukker opp på dørstokken til det lovede land. Slike eksempler kan imidlertid bli kritisert for å være overflatiske. Som kommentar til Medal of Honor, mener Rune Fjeld Olsen det blir “litt plumpt å lage lettbent popcorn-underholdning av en såpass nær og brutal virkelighet”. GTA4 på sin side lider av det problemet at samfunnskritikken typisk fremstilles i cutscenes og ikke i gameplay. Dermed er det lite spilleren kan foreta seg for å bidra til samfunnskritikken som spillet presenterer.

Dataspill er også meningsbærende

Til tross for at kritikk mot innholdet har vært regelen når dataspill har blitt diskutert i offentlig debatt, har amerikanske myndigheter nå vedkjent dataspill som et meningsbærende medium på lik linje med film og bøker. Amerikansk høyesterett har offisielt uttalt at også dataspill har rett til å bli beskyttet under grunnlovens ytringsfrihetsparagraf, The First Amendment. Dermed har spilldesignere fått gehør for at dataspill kan være en kanal der de kan uttrykke seg på lik linje med andre medier.

For flere spillforskere og –utviklere er dataspill i all hovedsak simuleringer, samtidig som simuleringer er en form for representasjon. Ian Bogost er en spillforsker og –designer som stiller seg bak denne forståelsen i det han definerer som prosedyrell retorikk: en form for overtalelseskunst knyttet til datamaskinens evne til å kjøre prosesser og utføre regelbasert manipulering av symboler. Bogost mener at simuleringer aldri er nøytrale, men at simuleringens designer alltid må velge ut hvilke aspekter ved en prosess som skal representeres. På denne måten blir simuleringen nødvendigvis farget av det designeren ønsker at den skal illustrere.  Gjennom denne forståelsen mener Bogost at dataspill så absolutt har potensial som samfunnskritikk, fordi måten en simulering fremstiller en prosess på er med på å skape et bestemt argumentativt bilde av den prosessen. Bogost mener at prinsippet kan gjelde for alle typer spill, men selv har han vært mest opptatt av det han kaller ”spill med en agenda”; det vil blant annet si politiske spill, reklamespill, læringsspill, og spill som iscenesetter dagsaktuelle tema. Et av de kanskje beste eksemplene på prosedyrell retorikk i et spill finner vi i spilldesigner og –forsker Gonzalo Frascas September 12th, der spilleren i forsøk på å bombe terrorister kommer i skade for også å drepe sivile og dermed skaper enda flere terrorister. Dermed argumenterer spillet for at krigen mot terror kun skaper mer vold og ikke mindre.

Tanken om at dataspill kan inneholde samfunnskritikk og bidra til den offentlige debatt er dermed velartikulerte og spesifikke ideer om hvordan dette kan gjøres. Prosedyrell retorikk og tanken om at spill kan være simulatorer med en agenda er ideer som bør videreutvikles om man ønsker at dataspill skal gjøre seg gjeldende som viktige aktører i den offentlige debatt.

Men hva med spillerne?

Men selv om dataspill kan være et redskap som designerne kan bruke for å fremstille hardtslående argumenter, er det fortsatt små muligheter for at spillerne aktivt kan benytte spillmediet som en uttrykksform. Selvfølgelig kan man se spillaktiviteten i seg selv som en måte å uttrykke seg på, ved å for eksempel signalisere avstand til foreldregenerasjonen eller ikke-gamere gjennom spilling. Her skiller ikke dataspill seg nevneverdig fra andre medieformer som for eksempel film eller musikk. Men som interaktive eller deltakende medier forventer man gjerne at dataspill skal kunne gå enda lenger, og utnytte det demokratiske potensialet som ligger i deltakelsen. Selv om rollespillgenren leker med at spilleren skal få muligheter til å ta meningsfulle og etisk utfordrende valg, har vi fortsatt en lang vei å gå før spillerne kan bruke spill aktivt som et medium for meningsytringer. Men dette er kanskje heller ikke ønskelig?

Mange av Spillpikenes lesere kjenner meg allerede gjennom aktivitet i kommentarfeltet, eller fra min egen innsats på Spillforskerbloggen. Jeg er medieviter og spillforsker ved Universitetet i Bergen, noe som betyr at det er vanskelig for meg å skille jobb fra fritid. Å være spillforsker betyr naturlig nok at man også må spille mye. I arbeidstiden har jeg imidlertid ikke tid til å drive med “empirisk forskning”, men må spare dette til kveldstid. Det blir dermed mye overtidsarbeid, selv om det er av det kjekke og behagelige slaget henslengt i sofaen eller sittende foran PC-en.

Spillinteressen min er på ingen måte kun av det akademiske slaget. Jeg har spilt digitale spill siden C64 og Nintendo 8-bits, og har tidligere vært en ivrig deltaker i rollespill-miljøet i Bergen. Jeg har også tidligere anmeldt dataspill, og jobbet som “gaming specialist” for Microsoft. I dag gjør jeg mitt for å holde hodet over vannet i en beinhard akademisk hverdag knyttet til midlertidige stillinger og en usikker fremtid, men kapitulerer ikke, ettersom jeg mener at jeg har en viktig rolle å gjøre når det gjelder å formidle kunnskap om spill.

Dette er fortsettelsen på del 1 av e-postdialogen mellom PhD-stipendiat Silje Hole Hommedal og Postdoktor Kristine Jørgensen, begge ved Universitetet i Bergen. Vi fortsetter der første del slapp, nemlig med Kristines svar på Siljes spørsmål:

[...] “Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?”

*
Veldig godt og innholdsrikt svar fra deg, Silje! Får se om jeg kan trå til med samme grad av detalj.

Lyden og musikken i dataspill er veldig viktig for opplevelsen, uten at man kan si at den betyr mer eller mindre enn andre aspekter. Lyd, bilde og interaksjon henger tett sammen, og hvis noe fjernes vil dette uansett påvirke spillopplevelsen. Lyden har både en estetisk og en funksjonell rolle, med ulik betydning for ulike deler av spillopplevelsen.

Nå er det jo slik at mange slår av musikk og andre lyder når de spiller. Mange erstatter også den med egen musikk. Det kanskje fremste prinsippet i design av lyd og musikk for spill er å unngå negativ oppmerksomhet. Dersom lyden ikke fungerer optimalt, men i stedet er repetitiv og kanskje irriterende, mister den sin rolle. Særlig i multiplayerspill som MMO, RTS og FPS kan lydbildet bli irriterende, både fordi man gjerne har hørt musikken tusen ganger før, og fordi enkelte feedbacklyder blir repetitive.

Som jeg nevnte har lyd i spill både en estetisk og funksjonell rolle. Den funksjonelle rollen er å virke som en forlengelse av grensesnittet ved å gi spilleren forskjellige former for informasjon. Dette kan være informasjon relevant for handlinger, et eksempel på dette er beskjeden “our forces are under attack” i Warcraft 3 som forteller spilleren om en kritisk situasjon. Et annet eksempel er fiendemusikk som forteller spilleren at et monster er på vei for å angripe og gir spilleren mulighet til å forberede seg på dette. Lyden kan typisk også gi tilbakemelding på handlinger, slik at spilleren ikke trenger å lure på om systemet har oppfattet kommandoene hennes. Undersøkelser jeg har gjort med spillere har vist at dersom man slår av lyden helt, blir spillerens reaksjonsevne nedsatt, og det er ofte mange beskjeder fra systemet som ikke oppfattes.

Kristine Jørgensens PhD-avhandling om lyd i dataspill er gitt ut i bokform (klikk på bildet for mer info)

Men i enkelte tilfeller kan man også se at spilleren spiller mer effektivt og taktisk hvis lyden fjernes, fordi at han bedre kan konsentrere seg om spillet. Ved å bruke lyd kan utvikleren kommunisere på en diskret måte som ikke går ut over den visuelle oppmerksomheten.

Dette tar oss over i den estetiske rollen som lyd og musikk har i spill. Denne er det naturlig nok vanskeligere å beskrive så konkret som den funksjonelle, ettersom den gjerne henger sammen med stemninger og følelser som utvikleren ønsker at skal virke inn på spilleren. Slik bruk av lyd kan bidra til å vektlegge bestemte deler av spillet og dermed være et dramatisk virkemiddel som støtter opp under budskapet, fortellingen, eller handlingen som fremstilles i en bestemt situasjon. Stemninger og følelser som ligger i lyd og musikk kan for eksempel være med på å karakterisere eller identifisere ulike elementer i en spillverden, og kan dermed også brukes til å gi hint om disse elementenes rolle i spillet.

Jeg vil gjerne avslutte med å understreke at

den funksjonelle og den estetiske rollen ikke er to separat adskilte roller, men at disse virker sammen og blir dermed et veldig kraftfullt virkemiddel i spill.

På den ene siden går utviklerne inn for å sørge for at funksjonelle lyder også har estetisk verdi, og at de gjennom å være stilfulle eller vakre kan skape særlig oppmerksomhet omkring ting som til enhver tid er viktig.

Jeg kunne skrevet mer om dette, men det er nok best å gi seg mens leken er god!

Hvilken spillutgivelse ser du frem til og hvorfor?
/Kristine
*

Den spillutgivelsen eg ser aller mest fram til no må vel vera World of Warcraft si utviding: Cataclysm.

WoW-oppdateringen har foreløpig dato 7.desember i år.

Etter den siste patchen 4.0.1. har det jo blitt gjort ein god del endringar som skal vera med å forbereda ein på det som skal kome, dømer på dette er at ein no kan oppleve jordskjelv i Azeroth og endringane som er blitt gjort med talenttrea til dei forskjellege klassane. Eg er vel aller mest nysgjerrig på endringane som kjem til å skje med nokre av sonene i den originale verda med områder som skal verta dekka i lava eller oversvømmingar osv. altså ei total renovering/øydelegging av den originale spelverda. Gler meg masse til å sjå og oppleva dei forskjellege endringane i Kalimdor og Eastern Kingdom (spesielt det at ein no skal kunna fly sin eigen mount rundt om i Azeroth, noko som ikkje har vore mogeleg der før), i tillegg til å utforske nye startområder med dei nye rasane Worgen og Goblin, det at ein får nye klasse-rase kombinasjonar (endeleg får Gnomes ein healer klasse), nye dungeons og sist men ikkje minst nye raid instancer.

hehehe, vart ikkje lange svaret dette, Men moro lell. Så då skal du få eit like moro spørsmål av meg:

Kva var det siste spelet du banna høgt til og kvifor?

-Silje-
*

I Limbo er det lett å dø, men man vender stadig tilbake fra de døde.

Går man rundt og husker på hver gang man banner høyt til et spill? Det gjør hvertfall ikke jeg, ettersom det gjerne kommer noen skjellsord hver gang jeg gjør noe dumt i et spill. Og det gjør jeg ofte. Tror kanskje sist gang jeg bannet var tidligere i dag da jeg prokrastinerte over Flight Control på iPhone og to fly krasjet som jeg burde vært oppmerksom på at nærmet seg hverandre.

Ellers er jeg ganske sikker på at jeg bannet høyt og lenge mange ganger da jeg forsøkte meg på Limbo forrige uke. Dette er et plattformbasert puzzle med rimelig innfløkte puzzles, og det gikk ikke mange brettene før jeg satt med en walkthrough ved siden av meg. Det er kanskje unødvendig å si at jeg gikk lei etter en stund og har ingen planer om å spille det ferdig.

Noen ganger legger spillutviklere inn utfordringer som kan ødelegge spillets appell for enkelte spillere, og slik var altså Limbo for meg.

Utfordring og også frustrasjon er jo svært sentralt i de fleste spill. Uten en eller annen form for utfordring blir de fleste spill kjedelige, og selv om utviklere generelt forsøker å balansere hårfint mellom utfordring og frustrasjon, er nok sistenevnte også et viktig aspekt så lenge de ikke oppstår for ofte (hint-hint til Limbos utviklere i Playdead).

Nytt spm:
Spiller du ofte analoge spill, og har du i så fall noen favoritter? Hvordan vil du sammenligne spillopplevelsen i analoge spill med digitale spill?
*

Trivial Pursuit=analogt spill

Dei siste åra har eg nesten ikkje spelt andre spel enn digitale spel, men då eg var yngre gjekk det mykje i Stigespel, Ludo, Othello, Geni  og forskjellege kortspel. For foreldra mine, systera mi og meg var det liksom «familiekos» å setja seg ned og spela forskjellege spel saman. Etter kvart vart det mindre og mindre speling med familien då dei heilt sikkert gjekk lei meg og mine «temper tantrums» kvar gong eg tapte (eg er til tider ein veldig dårleg tapar og konkuranseinstinktet mitt er ganskestort, så då kan det av og til vera lite kjekt å spele med/mot meg). I seinare tid har det heller gått i Mahjong, Monopol, Fantasi, Risk og Trivial Pursuit, men det har ikkje vert så særleg ofte det har blitt til. Fantasi er vel ein av favorittane der sidan ein må teikne, mime osv, saman med Trivial Pursuit der ein kan få spørsmål om alt mellom himmel og jord.

For meg er vel analoge spel ein ting ein kan gjere saman med andre i hyggeleg lag, medan digitale spel er meir noko eg driv med i staden for å sjå på tv eller liknande

(sjølv om eg for det meste speler saman med andre online, føler eg at eg speler digitale spel for min eigen del og underhaldning). Ikkje det at digitale spel ikkje kan vera aktuelle saman med andre i hyggeleg lag, berre sjå på Guitar hero, Singstar eller Buzz. Mange digitale spel gjer deg mogelegheita til å lage din eigen historie i ei digital verd der du kan gjennomføre questar, løyse puzzles og spele spelet slik det er tenkt, eller du kan ut på oppdagelsesferd og utforske den digitale spelverda og avvike frå spelet sitt oppsett. For meg er vel den viktigaste forskjellen på analoge spel og digitale spel den digitale verda der ein «går» rundt omkring i verda og utforskar den, medan analoge spel si spelverd kan verke mykje meir avgrensa med mykje mindre mogelegheiter for utforsking. Spelopplevinga i analoge spel vert annleis enn digitale spel då ein flytter brikker osv og venter på tur til å kunne gjere neste trekk, medan i digitale spel ikkje alltid treng å spele mot andre menneske og ein treng som oftast ikkje vente på sin tur for å gjennomføre sitt neste trekk.

Eit siste spørsmål til deg: Kva var det som gjorde til at du kom du inn på temaet dataspel i di forsking?
-Silje-
*

Fra Nordig Game Conference 2010

Det var egentlig ganske tilfeldig. Da jeg tok grunnfag i medievitenskap i 1999 kom jeg over noen obskure pensumtekster om hypertekstfortellinger og “ikke-lineære” medier. Her var det gjort noen referanser til adventurespill og analoge rollespill, og som dataspiller og rollespiller ble jeg umiddelbart hektet. Allerede da begynte jeg å tenke at det var dataspill jeg ønsket å skrive hovedoppgave om.

Medievitenskap er et fagfelt som er svært åpent når det gjelder studieobjekter, tema, teori og metode, og har også alltid vært opptatt av populærkulturelle fenomener. Dermed var ikke dataspill et uvelkomment tema for instituttet mitt, selv om de var klare på at de ikke hadde noen ekspertise på området, og at jeg dermed i stor grad måtte utforske temaet på egenhånd.

Nå er dataspill blitt et eget tverrfaglig forskningsfelt, og jeg kan reise på internasjonale konferanser og besøke institusjoner som satser på spillforskning i utlandet.

Dermed slipper jeg å utforske dette temaet  alene lenger, selv om Norge foreløpig ligger langt bak når det gjelder satsning på dataspill.

Det var siste ord fra meg :)
/Kristine
*
Tusen takk for at dere tok dere tid til denne e-postutvekslingen, Kristine og Silje, og for at dere vil dele den her på Spillpikene-bloggen!
-Maren-

Silje Hole Hommedal, PhD-stipendiat

• Silje Hole Hommedal, PhD-stipendiat ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, UiB
• Kristine Jørgensen, Postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB

Hommedal og Jørgensen e-postintervjuet hverandre frivillig for et Spillpikene-innlegg over en tid i høst. Hvordan foregår Spillpikenes variant av e-postintervju i praksis? Som følger:

1. A skriver et spørsmål, sender til B.

2. B svarer på spørsmålet, men før hun trykker reply lager hun et nytt
spørsmål til A.
3. A svarer, sender B et nytt spørsmål.

Kristine Jørgensen, Postdoktor

Repeat 4-5 ganger, eller mer hvis man blir revet med. De involverte har frie tøyler ift tema så lenge det dreier seg om spill. All tekst nedenfor tittelen er altså hentet fra en serie e-poster, datoer osv er fjernet for lesevennlighetens skyld, og noen setninger er uthevet i ettertid:

Del 1 (av 2): Om forsker- og gamerrollen, spilling som tidsfordriv, og kjønnsperspektivet

*
Hei Silje,

Da går vi i gang og jeg fyrer løs med et personlig spørsmål inspirert av en nylig debatt på DiGRAs mailingliste:

Ser du deg først og fremst som gamer eller forsker, og hvordan oppfatter du forholdet mellom disse to rollene?

/Kristine
*
Hei Kristine. (og Maren)

Veldig bra spørsmål som eg måtte tenkje lenge og vel på. For meg personleg er det vanskeleg å velje det eine foran det andre, men skal eg vera heilt ærleg med meg sjølv så hadde eg nok ikkje jobba med temaet dataspel og kultur om det ikkje hadde vert for mi store interesse for dataspel. Det var nemleg mine eigne preferansar i dataspel som var utgangspunktet for min ide til masteroppgåva mi der eg såg på likheiter og forskjellar mellom jenter og gutar sine preferansar i dataspel.

Grand Theft Auto III var med på å vekke til live igjen spillegleden til Hommedal.

Men når det er sagt så må eg jo og nemna at eg hadde hatt ein pause frå dataspel i ganske mange år, og det var eit emne ved tidlegare Humanistisk informatikk (no Digital kultur) der Espen Aarseth underviste, som fekk meg i gang igjen med å spela dataspel (GTA3). Eg vil med dette få rette ei stor takk til Espen som vekte mi store spelarglede til live att! Eg hadde nok ikkje fått gleda av å jobba med og skriva om kulturen rundt dataspel i dag hadde det ikkje vore for Espen og emnet Huin 204.

I dag er dataspel ein stor del av livet mitt då eg speler i gjennomsnitt 30-40 timar i veka, og arbeidet mitt dreier seg om dataspel og jenter og gutar sine forhold til det . Gamer og forskar er begge begrep som står veldig sterkt i mi eiga identitetskonstruksjon, begge rollane er utruleg viktige for meg som person. Eg prøver så godt eg kan å haldas eit skilje mellom dei to både på arbeidet og når eg speler, men begge rollene klarer fint å snike seg inn og vera eit forstyrrande element innimellom. Dømer kan vera når eg snakkar med informantar om deira favorittspel, då har det skjedd at eg har måtta ta meg saman for at samtalen ikkje skal gå over til å verta ein samtale om felles favorittspel. På den andre sida er det alt for lett å byrja å analysera folk som ein speler saman med online og byrja ein samtale om korleis ein presenterer sin eigen identitet når ein speler online dataspel.

For meg er rollene gamer og forskar sterkt samanfiltra, men ein ting er sikkert: eg hadde ikkje vert der eg er i dag om det ikkje hadde vert for mi store interesse for dataspel.

Så konklusjonen må vel verta at posisjonen gamer for tida står nett nokre hakk sterkare enn forskar.

Mitt spørsmål:
Det er mange som ikkje ser på dataspel som noko anna enn meiningslaust tidsfordriv. Kva er dine tankar omkring dette?

-Silje-
*
Det første jeg har å si til dette er at dersom det gir deg en positiv opplevelse, er det ikke meningsløs tidsfordriv! Historisk har jo spill og lek generelt vært assosiert med verdifull forbereding til de voksnes verden, både når det gjelder mennesker og dyr. I dag setter man ofte spill i sammenheng med avkobling og bearbeidelse av stress, men også til sosialisering, læring og hjernetrim.

Spilldesignerne Katie Salen og Eric Zimmerman understreker at spill har en indre logikk som gjør de meningsfulle i seg selv. Begrepet “meaningful play” handler om at spill skal være meningsfulle på sine egne premisser. Ut fra denne forståelsen er mening i spill knyttet til spillets dynamikk, hvordan spilleren forstår regelsystemet og handler ut fra dette for å nå spillets overordnede mål.

Jeg mener at synet på spill som meningsløs tidsfordriv henger igjen i en gammelmodig holdning til spill som et medium uten innhold og som en aktivitet primært for barn. Når nå dataspillmediet har begynt å modne har det dukket opp flere genrer som fokuserer på spill for såkalt seriøse formål, som læring, trening, og rehabilitering. Wii Fit er et eksempel på dette, og det samme er Flight Simulator. Et annet aspekt som signaliserer at dataspillmediet begynner å modne, er at de oftere tematiserer viktige mellommenneskelige forhold. Forholdet mellom foreldre og barn har eksempelvis blitt godt skildret gjennom nye spill som Heavy Rain og Red Dead Redemption.

Ved å trekke inn temaer med dypere menneskelig interesse, og også gjøre det på overbevisende måte, begynner dataspillene å ligne de etablerte mediene.

Selv om disse heller ikke bidrar til produktivitet, blir de ikke sett på som meningsløs tidsfordriv, men som kulturprodukter med budskap som slett ikke er meningsløse.

I Heavy Rain er far/sønn-forholdet sentralt

Oppsummert mener jeg dermed at å kalle spill “meningsløst tidsfordriv” er ignorant og banaliserende. Mening i spill finnes på flere plan, både i spillopplevelsen i seg selv og i eventuelle budskap de måtte formidle.

Nytt spørsmål fra meg:
Siden du jobber med problemstillinger knyttet til kjønn og spill, vil jeg gjerne vri samtalen over mot dette temaet. Er kjønn den viktigste demografiske skillelinjen når det kommer til hvilket innhold og hvilke genrer man foretrekker, eller er det andre faktorer som geografi eller alder som gjør seg gjeldende?
/Kristine

*
Hei begge to.

Fleire faktorar spelar inn enn berre kjønn når det kjem til kva innhold og genrer ein føretrekk.

Call of Duty = "guttespill"?

Sjølv følte eg at mykje av den tidlegare forskinga på kjønn og dataspel fokuserte mykje på å finna dei såkalla forskjellane mellom jenter og gutar og deira preferansar, og fann ut at eg ville prøva å sjå etter både likheiter og forskjellar. Dermed vart kjønn det viktigaste fokuset for meg. Så langt verkar det som om at oppfatningane og forventningane i vårt samfunn til kva typar spel jenter og gutar «skal» føretrekke er mykje større enn kva dei reelle forskjellane er.

Dataspel har ein sterk maskulin konnotasjon på tross av at fleire og fleire jenter speler, og dei fleste dataspel vert framleis sett på som ein «guteting».  Ei av desse forventningane eller oppfatningane om kjønn og dataspel er at ein antar at gutar har ei større interesse for dataspel enn jenter. I tillegg går ein ut i frå at gutar liker meir valdelege spel enn jenter, til dømes har mange av dei eg har snakka med oppfatta Call of duty som eit

«gutespel» og The Sims som eit «jentespel». Mykje av dette forklarer dei med at dei går ut i frå at gutar liker vald, mørke fargar og at det er skummelt, medan dei forventar at jenter vil ha eit innhald som er meir koseleg, fint, med sterke, fine fargar og at dei ikkje liker skummelt innhald.

Men når ein snakkar med dei om kva forskjellege spel dei speler så syner det seg at fleire av jentene speler nokre av dei spela som vert klassifiserte som «gutespel».

Dømer på dette kan vera Splintercell, Call of duty og World of Warcraft.

Den faktoren som i mi forsking har synt størst forskjell har vert alder i samband med kjønn, den største forskjellen som då kom til syne var mellom heilt unge jenter (7-9 år) og tenåringsgutar (14-15 år), der dei yngste jentene føretrakk simulasjonar og dei eldste gutane føretrakk spel på nettet.

Ein av tinga som kan vera med og forklare kvifor ein ofte fokuserer på kjønn i forhold til innhald og genre når det kjem til dataspel er dei sterke assosiasjonane mellom spel og teknologi i samspel med assosiasjonar mellom teknologi og den såkalla «datanerden». Så lenge desse assosiasjonane er sterke i vårt samfunn vil dataspel ha ein maskulin konnotasjon, og saman med ei oppfatning om at jenter ikkje speler, vil det vera med og vedlikehalda fokuset på kjønn i forhold til preferansar i dataspel.

Vi er alle forskjellege og føretrekk forskjellege ting og preferansar til innhald og genre i dataspel kviler på meir enn berre kjønn, alder eller staden ein er oppvaksen på. Det er fleire ting som verkar inn på oss når me heile tida «konstruerer vår identitet» som til dømes vener, kjønn, alder og kvar ein kjem frå, og alle desse tinga har noko å seie for kven vi er og kva vi føretrekk innan til dømes dataspel.

Sidan me no har kome innanfor mitt felt tenkte eg å vri det litt over på ditt felt att. Lyd og musikk i dataspel har endra seg mykje sidan dei fyrste spela. Så mitt spørsmål til deg i denne omgang: Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?

Gleder meg til både svar og nytt spørsmål.

-Silje-
*

…Andre og siste del av e-postintervjuet kommer fredag om en uke! Følg med, følg med.

1. Hva spiller vi nå?

Maren: Jeg har spilt Heavy Rain en stund, og sjelden har jeg prøvd et såpass handlingsbasert spill med større gjenspillingsverdi. Nå har jeg kanskje fått med meg alle de alternative vendingene jeg har lyst til å se også…

Fun fact I: Denne Xbox-kontrollen har vært eid av to Natt&Dag-spillredaktører.

2. Hva leser vi, eller vil vi anbefale å lese nå? (spillakademisk eller spilljournalistisk tekst)

Maren: Manifestet til Giron Killen er spennende: The New Games Journalism.  Ellers skal jeg om ikke lenge lese Rannveig Revehaugs dataspillprosabok IRL, den virker interessant. Det er andre prosaboka fra Flamme Forlag om dataspill, den første var MEPÅNO. Kudos til Flamme Forlag for spennende satsing.

Fun fact 2: Skrikende gul PSP = The Simpsons-versjon

3. Favoritt spill-lenke akkurat nå?

Fun fact 3: Musa på bildet er en Raptor Gaming M2. Alt Nintendo-hardware har kun hatt en eier, dvs nåværende.

Bildet er av en av mine første karakterer i spillet: Schnuppa

Mastergraden er altså innlevert, vurdert og presentert for ventende sensorer og familie. Som de andre spillpikene har også jeg skrevet om spill, mer bestemt har jeg forsket på en gruppe spillere i MMOs. Oppgaven har fått navnet: En kvalitativ studie av motivasjoner hos raidspillere. Og undertittelen: “Beklager at jeg ikke kom på intervju i går, men jeg måtte raide”.

Oppgaven er altså en kvalitativ studie av motivasjoner hos raidspillere i MMOs. Det ble utført intervjuer med syv raidspillere med bakgrunn hovedsaklig fra World of Warcraft. Spillere i MMOs har vært gjenstand for forskning før, og  man har da stort sett tatt for seg hele spillermassen i ett eller flere spill. Blant annet Richard Bartle, Nick Yee og Burn & Carr har skrevet artikler om motivasjoner og spillertyper i forskjellige MMOs. Ved å fokusere på en liten gruppe spillere har jeg forsøkt å se på hvordan disse spillernes motivasjoner passer inn i det helhetlige bildet tidligere forskning har skapt.

Resultatet ble fire motivasjoner som jeg mener er særdeles viktige for raidspillere. Disse motivasjonene er:

De fire motivasjonene er stort sett forskjellige fra resultater fra forskning gjort på hele spillermassen, og jeg mener derfor det er viktig å utføre mer forskning på mindre grupper av spillere i MMOs. MMOs er så store og varierte spill at jeg mener det er sannsynlig at spillermotivasjoner vil variere veldig alt ettersom hvilke aktiviteter man involverer seg i.

Jeg skal ikke gå så veldig mye mer inn på resultatene en dette. De som er interessert i å vite mer kan lese oppgaven her.

Hovedpoenget i Hamlet on the Holodeck Revisited er å ta opp igjen tråden etter Janet Murray, som ønsket seg spill med historiefortellinger på nivå med Hamlet. Jørgensen og en amerikansk kollega gjorde et tankeeksperiment, og hun endte opp med å replisere Shakespeares stykke i The Sims 3.

Jørgensen satte noen interessante betingelser for gjenskapingen, som medførte noen særdeles artige endringer i selve plottet til Hamlet:

[J]eg [ønsket] å skape karakterer med de samme personlighetstrekkene som karaktergalleriet i Shakespeares tragedie og forsøke å provosere frem en del av de sentrale plot-elementene i stykket.

Når altså karakterene selv skulle være drivkraften i historien, skjedde nemlig ikke alt etter boka. Jeg oppfordrer dere til å lese hele “rapporten” i bloggposten hennes (forrige link), og deretter kikke på bildene nedenfor, som Jørgensen har vært så vennlig å dele med oss.

Hamlets far, kongen, er død. Mannen med ljåen kommer på besøk.

Hamlet og Claudius slåss.

“]

Gjenferdet av den gamle kongen avslører for Hamlet at det er kongens egen bror som har myrdet ham, dvs Claudius. (red.: Etter kommentar fra Jørgensen, gjør vi oppmerksom på at dette bildet henger nøye sammen med neste bilde. Les kommentar på neste bilde).

Hamlet har mottatt budskapet om farens morder, og han benytter sjansen til å snakke litt om seg og sitt. (red.: Sitat Jørgensen i kommentarfeltet: "I forrige bilde ser vi kongen snakke om Claudius, og i dette bildet snakker Hamlet om sin mor. Her trengs det ikke mye fantasi til for å tenke seg til at kongen først går gjennom sin monolog om at han ble bitt av en slange satt ut av Claudius, og at Hamlet deretter snakker om den forræderske dronningen som deretter giftet seg med morderen.")

Konfrontasjon mellom Hamlet og Ophelia. Istedenfor å ta selvmord slik Shakespeare skrev at hun gjorde, har nemlig Ophelia funnet seg en annen mann (helt uavhengig av spilleren), som hun endatil blir gravid med.

Hamlets sluttscene er som kjent et blodbad.

Maxis og Electronic Arts har naturligvis alle rettigheter til disse bildene, som vi aller ydmykest låner. Men husk at Kristine Jørgensen er “fotograf”. Takk til Jørgensen for at vi får lov til å vise dem frem her :)