Skjermdump fra MedalofHonor.com

Men det ble politikk av Medal of Honor lenge før det kom ut. Multiplayer-delen i spillet skulle opprinnelig gi mulighet for å spille på lag med Taliban, men pga. flere protester fra bl.a. militært og politisk hold er det nå ikke en eneste uttalt Taliban-referanse i spillet. Likevel, underteksten taler sitt. Alle vet at fienden i Afghanistan heter Al-Quaida og Taliban.

Det skal i grunnen godt gjøres å ikke nevne krigen i Afghanistan i en anmeldelse av MoH. Men hva gjør norske anmeldere? Her har jeg plukket ut noen sitater fra omtaler av spillet fra noen norske medier, nærmere bestemt fra VG, Dagbladet, NRK P3 og Gamer.no. Sitat fra Rune Fjeld Olsens anmeldelse i VG:

Fienden omtales konsekvent som «bad guys» og ingen av de amerikanske soldatene peprer løs fra hofta mens de hoier at dette er bedre enn sex.

Heisann, her vandret altså de norske, krigshissige soldatene rett inn i en spillanmeldelse. Og videre:

Jeg blir ikke spesielt provosert av dette, det er ikke akkurat noe nytt at man lager underholdning og actionspenning av krig.

Men jeg synes det er litt plumpt å lage lettbent popcorn-underholdning av en såpass nær og brutal virkelighet.

Apropos mitt innlegg om paradokset i voldelige dataspill på ene siden, og pasifisme IRL, så tror jeg sannelig vi har en litt betenkt annmelder her også. Og det er lett å forstå ham. Fjeld Olsen har vurdert spillet til terningkast 3, og det er såvidt jeg kan forstå først og fremst grunnet helt andre vurderingskriterier enn det politiske.

Dagbladets anmeldelse som er undertegnet Snorre Bryne går ganske rett på sak:

Her er det nemlig svært tydelig hvem som er good guys og bad guys. Vi blir aldri fortalt hvorfor de amerikanske soldatene må forsvare sitt eget land ved å drepe soldater i deres eget land, men skjønner raskt at det i spillsammenhengen er det eneste riktige.

Politikken siver tydelig inn her også. Og aner man ikke her en viss kritikk av hvorfor man går til krig i Afghanistan? Men det stopper ikke der, på langt nær. Bryne foreslår at utviklerne kunne benyttet sjansen og spillmediets muligheter til å lage et tankevekkende og utfordrende dataspill om krigen i Afghanistan:

Hadde dette vært gjort på riktig vis, hadde spillmediet kunnet vist hva det virkelig kan være.

Bryne synes lite om enspillerdelen i MoH fremfor flerspillerdelen. Den avsluttende setningen i anmeldelsen til Bryne kommer som en naturlig forlengelse av dette:

Men i forhold til selve enspillerdelen kan man stille samme spørsmål som man kan til kriging generelt: Er det virkelig nødvendig?

Spørsmålstegnet her er mest av retorisk karakter. Terningkastet i Dagbladet er 4, og jeg mener det er tydelig at det politiske og moralske er tatt med som viktig vurderingskriterium, knyttet til selve spillmediets potensiale. Som jeg antydet tidligere at jeg mener, så er dette er helt på sin plass.

Rune Håkonsen i NRK P3 sin anmeldelse av Medal of Honor åpner med å vurdere enspillerdelen ganske isolert fra innholdet, eller fortellingen, som han skriver. Men så snur det under overskriften “Hvorfor Afghanistan?”. Her skriver Håkonsen at spillutviklerne har et spesielt ansvar når fortellingen blir lagt til en ekte krig, og at MoH ikke rører ved ekte problemstillinger slik det bør. Følgende sitat er et stykke nede uthevet i fet skrift:

Denne likegyldigheten ovenfor krigens virkeligheter er urovekkende.

Håkonsen i likhet med Bryne mener altså at det politiske aspektet ikke kan unngås i en anmeldelse av MoH. Han lenker også til WikiLeaks og nevner at antallet sivile dødsfall er mye høyere enn hva offentligheten har trodd.

Nevnte anmeldelser har alle problematisert MoH i forhold til krigen i Afghanistan, om enn på forskjellig vis. Til sammenligning med de øvrige har de to anmelderne på spillnettstedet Gamer.no såvidt jeg kan se ikke problematisert hverken Afghanistan- eller krigsaspektet med et eneste ord utover det at de undertegnede “ikke helt klarer å ta av i euforisk engasjement”.

Jeg er imponert over hvordan Håkonsen og Bryne tar politikken inn i spillanmeldelsen. Krigsmotstanderne kan nå lete på spillsidene i Dagbladet og hos NRK P3 etter meningsfeller. Jeg er fullstendig enig i at det er rett vurderingskriterium å bruke til rett tid.

Jeg avslutter med en parodi av Collatoral Murder-videoen, plukket opp via WikiLeaks Twitter-feed. Stikkord er krig som dataspill:

En metakommentar sånn til slutt: Det er ingen hemmelighet at jeg også anmelder dataspill innimellom. Det er såpass få anmeldere i Norge at hvis man har vært med noen år kan en bli opptatt av å ikke trampe fortidige eller mulig fremtidige kollegaer på tærne. Jeg mener sånt ikke må stå i veien for at anmeldere og andre involverte skal kommentere anmeldelsenes utforming, vurderingskriteriene i dem, og deres perspektiver. Det er sak og ikke person som er viktigst her.

Norske spillkritikere driver utmerket forbrukerveiledning. Men større analyser er, med få unntak, mangelvare. Er det på tide å heve nivået?

Jeg synes diskusjoner om spillkritikk er helt på sin plass. Selvrefleksjon burde være selvsagt for enhver som bedriver vurderinger av en eller annen art. Og spesielt siden spillanmelderi for mange synes å konnotere ukritiske anmeldere.

Spill som kunst?

Men en slik diskusjon er nødt til å ta opp dataspill og dataspillanmeldelsenes status i forhold til statusen til film, bøker og musikk og kritikken av dem.  Den offentlige spillkritikken i Norge har en relativt kort historie, og som dataspillene selv bærer de en duft av “ukultur” i manges neser. I den sammenheng er det viktig å huske på at anmeldelser av tegneserier har fått høyere status de siste årene, enn de hadde tidligere. Uttrykket “grafisk roman” er ikke lenger helt ukjent, eller hva? Hva med spill som kunst?

Riley gir dataspillene et høvisk nikk, om ikke så bare gjennom bruken av ordet spillkritikk istedenfor spillanmelderi. Dette må absolutt diskuteres. Man kan nemlig stille seg spørsmålet om spill er kunst på linje med bøker, film og musikk. Dette spørsmålet bør en imidlertid kanskje ikke stille med mindre man har pansret seg inn i rustning av platina, og er plassert trygt oppe i et forlatt fyr som ikke er merket på kartet. Men faktum er at dette er noe som diskuteres seriøst rundt omkring, også innenfor akademia. Og nyere spill som Braid og The Path får flere til å klirre litt med k-ordet. Når kritikk blir kunstkritikk, får den unektelig høyere status. Var det noen som visste at det er fullt mulig å studere faget Kulturjournalistikk og kunstkritikk på UiB, og basere seg på spill?

Hva er god kritikk?

Men selvsagt må en slik diskusjon dreie seg om mer enn den generelle statusen til dataspill, og til dataspillanmeldelser. Det finnes så mange måter å skrive anmeldelser på. Og det finnes så mange kriterier. Ja til mer åpen diskusjon om dette! Ja til eksempler på gode, velskrevne, kritiske spillanmeldelser og spillomtaler på norsk, så vi alle kan lære mer av det, både som lesere og anmeldere og kritikere!

Et poeng som ikke bør underdrives, er omstendighetene rundt en spillanmeldelse, som kan legge stort press på en stakkars anmelder. Personlig ser jeg, som flere andre har nevnt, at tidspress er noe spillanmelderne må forholde seg til på en helt annen måte enn for eksempel bokanmeldere. Selvsagt er det unntak for noen store bokutgivelser, men her ser vi også at jo mer kommersielle noen varer er, jo mer press er det for å få dem anmeldt kjapt.

Hva med en workshop?

Jeg ønsker Rileys utspill velkommen, så klart vi trenger å diskutere norsk spillkritikk! Jeg velger å utfordre ressursnettverket for spill i Norge, JoinGame, til å arrangere en workshop e.l. om dette: Hva er spillkritikk? Hvilke rom for spillkritikk finnes det i Norge? Dette må være interessant ikke bare for de i pressen selv som formidler om spill, men også de som jobber i bransjen, for ikke å snakke om de som spiller selv og er interessert i emnet på hobbybasis. [red. 27.06: JoinGame svarte på en e-post, som jeg har sitert fra i kommentaren nedenfor]

Ellers blir det spennende å følge hashtag’en #spillanmanm fremover, som @MortenJohs opprettet på helt rett tidspunkt. Tittelen “spillanmanm” er forøvrig inspirert av spillanmelder Frode Singsaas i Adressa sin bloggpost om å anmelde spillanmelderne.