Kongen Lyting: Det husker jeg ikke, det er som om jeg glemmer alt rundt meg når jeg ser på…

Kongen stirrer forelsket og fåret opp på Melkorka fra fanget hennes. Hun på sin side er utålmodig siden det er mye som står på spill, inntil for litt siden trodde hun kongen skulle bli en behagelig og nyttig alliert, men han er offer for en slags merkelig magi som hun nå er overbevist om er en slags forbannelse. Hun har ikke tid til dette lenger, reiser seg brått og likegyldig opp så kongen faller i gulvet, og skynder seg ut av rommet for å lete etter prinsessen i slottet.

Eller var det en jordhytte, eller en borg? Det spørs litt på hvem av oss fem som spilte bord-rollespillet  du snakker med. Tre av spillpikene, det vil si Hedvig, Linn og meg, reiste til Oslo på Fritt Ord-midler blant annet for å besøke Fantasiforbundet og snakke med Matthijs Holter om tematiske rollespill. Etterpå spilte vi “Love in the Time of Seið” mens vi satt rundt et furubord, og i praksis skapte vi en slags magisk fortelling sammen ut i fra noen gitte roller og regler. Helt uten en spill-leder.

Matthijs Holter og leder av Fantasiforbundet Magnar Müller slapper av i en pause. På arket øverst til venstre har noen skrevet "Vær litt hard nå". Bildet er fra lokalene til Fantasiforbundet i Karl Johans gate.

Matthijs har en bunke hefter med rollespill han har hatt lyst til å vise oss lenge. Egentlig har han mange fler han vil vise oss også. Han kaller dem tematiske rollespill, eller rollespill med problematiske eller utfordrende tema. Matthijs forteller at han hadde planer om å lage en oppfølger til et av rollespillene han selv har skrevet som dreier seg om andre verdenskrig og jødeforfølgelse, men at han ga det opp fordi det ble for tungt å jobbe med. Man kommer nærme de man skriver om.

Det mest interessante for meg med å spille rollen til seidkona Melkorka, var at jeg skulle forsøke å leve meg inn i en person helt ulik meg. Som Melkorka skulle jeg være manipulerende og maktsyk, og ha mange elskere som jeg utnyttet for å oppnå mer makt. Siden hun var så lite empatisk gjorde jeg henne oppfarende i tillegg, og jeg merket at når Melkorka kom inn i enkelte situasjoner som Maren for eksempel syntes var pinlige og spesielt med andre tilhørere i rommet, forsterket jeg dette sinnet hennes. Sinnet stammet altså egentlig fra usikkerhet, ganske enkel psykologi, men det var jo ikke egentlig sånn for Melkorka. Jeg følte meg forpliktet til å la Melkorka gjøre en hel del ting jeg aldri ville gjort, tenkt eller følt, og det var snodig. Uansett: poenget er at det at jeg spilte en helt annen enn meg selv, ga meg noen helt spesielle opplevelser jeg ikke ville fått ellers.

Og det synes som at noe av hensikten med de fleste av de rollespillene med utfordrende temaer nettopp er slik: de utfordrer spilleren til å leve seg inn i noe som er ukjent, til å tøye grensene sine. Ta for eksempel Silence Keeps Me a Victim av Sam Weber, et rollespill som handler om misbrukte barn. Det dreier seg mye om å bygge opp og å våge å bruke stemmen sin, man har en maske man kan velge å bruke eller ikke bruke. Han som lagde spillet hadde opplevd misbruk selv som barn. Det er nok ikke spillet en plukker opp en fredagskveld for å ha det artig.

Illustrasjon fra Silence Keeps Me a Victim, klikk på bildet for å komme til Sam Webers egen nettside.

Det er litt under tyve indie-rollespill vi blir presentert for, det store spennet i emner forbauser meg. Og det er antakelig derfor Matthijs har vært så ivrig på å vise oss mangfoldet. Her blogger vi om spill og samfunnsrelevante tema, men har ikke hørt om de politiske aspektene i Mars Colony, om Fat Man Down som utforsker mobbing og utfrysing, om Dogs in the Vineyard som utfordrer moralen din: vil du som “Guds vaktbikkje” slå hardt og blodig ned på landsbyer hvor synden har tatt overhånd, eller vil du velge en mer tilgivende tilnærming? Vi hadde navn (We All Had Names), heter spillet som Matthijs ikke lagde oppfølger til. Her kan man blant annet spille ut attentatmannen som tyskerne brukte som unnskyldning for å påbegynne det som senere ble kjent som Krystallnatten.

Svenske Tobias Wrigstad lagde spillet GR, om gruppevoldtekt. Spillet er ikke ment å være morsomt, står det i omtalene. Det handler om undertrykkelse, og Wrigstad skal ha sagt han lagde det som en reaksjon på det han mente var et sviktende lovsystem i Sverige når det gjaldt voldtekt. Det trenger vel knapt å sies at spillet er kontroversielt. Les her for hva bloggeren Auntie Pixelante skriver om spillet. Jeg må innrømme at det er ubehagelig å tenke på at folk kan ha lyst til å tre inn i de rollene. På en måte behøver vi kanskje ikke slike spill for å skjønne hvor ille det kan være. Det er noe helt annet med spill som Steal Away Jordan, der ser jeg mye større verdi av å spille svarte slaver i USA for å få en innsikt i slaveskjebner og en historisk type undertrykkelse.

Vi diskuterer grensene for spill, lek, psykodrama og teater-improvisasjon. Jeg merker at jeg ikke synes det er så viktig å komme frem til noe endelig her. Det er den generelle innstillingen som er viktig, fantasi-leken, opplevelsen av at man spiller, av “playfulness”. Det siste er nok det mest dekkende begrepet. Men hva skjer når spillerne kommer innpå for vanskelige temaer, når det blir for vanskelig å takle dem, hva skjer hvis noen rett og slett bryter sammen? Jeg lærer at det er noe som heter “bleed”, det vil for eksempel si at virkeligheten “blør” over i rollen, eller omvendt, for eksempel ved at noen synes rollen blir for nært opp til en selv. Det skal alltid være en regel i rollespill og laiv om at det er lov å bryte av, det finnes kodeord som “brems” og “kutt”. Og så må man snakke om hva som har skjedd. Men det er ikke bare rollespill som kan gjøre oss utrygge: Vi blir enige om at “Nøtt eller sannhet” på noen måter kan være verdens farligste spill.

Slik kan to tredels bunke med rollespillhefter se ut på et furubord.

Fortellingen om Melkorka, Lyting, Ragnar, Mord og Jarngerd eksisterte bare akkurat der og da, litt på samme måte som fremføringen av et teaterstykke ikke kan gjenskapes i detalj. At vi spilte akkurat Love in the Time of Seið hadde ikke så mye med Restart Revolusjon-prosjektet som at vi skulle prøve et rollespill i praksis, som Matthijs hadde lagd sammen med Jason Morningstar, og som i løpet av noen timer ga oss en opplevelse av rollespilling.

Så hvordan gikk det til slutt med fortellingen vår? Kongen døde i en blodpøl, prinsessen ble en varulv før hun giftet seg med jarlen, ridderen endte sine dager uten klær og gjennomboret av et sverd, og Melkorka fikk ved hjelp av prinsessens datter kontrollen på to riker. Jeg vant. Muligens.

Vil du lese mer om rollespill? Se f.eks. bloggen Nørwegian Style som også har resultert i en antologi med norske rollespill på engelsk. Matthijs Holter er redaktør for et magasin som kommer med første nummer i februar, etter hvert kommer det mer informasjon på playgroundmagazine.net. For dem som har lyst til å prøve rollespilling men ikke helt vet hvor de skal starte, kan det være en idé å følge med på ting som Fantasiforbundet gjør. I fjor avholdt de f.eks. Oslo Winter Games på Litteraturhuset, med mange spill med lav terskel.

Tidligere denne uken hadde jeg en samtale med veldig hyggelig rollespillentusiast. Vi snakket om D&D og jeg lengtet tilbake til über glade Spillpike-dager. Han foreslo for meg at kvinner og menn har helt ulike måter å spille på og jeg måtte lese en fabelaktig artikkel om det. Jeg kan ikke hjelpe for å alltid være en smule skeptisk når en mann sier slike ting og sparte på denne “artikkelen” til å leses på bybanen på vei til jobb. Jeg forventet meg litt øyerulling og risting på hodet – men istedet ble det en LMAO-opplevelse midt blant morgengretne Bergensere på vei til jobb. Det er en fortelling om to jenter som hadde en utrolig morsom, urovekkende og relativt flau opplevelse med en mannlig DM. Et utdrag:

Then he had us roll for breast and penis size. Not both, obviously. Vincent, first in line, looked as embarrassed as Spider and I felt, and tried to duck the issue. Michael ended up giving a long speech about how he only put this in character creation because players asked him to. It didn’t seem to dawn on him that he should probably alter rules if players didn’t want to determine their character’s sex characteristics.

Vincent eventually rolled to shut him up, and Spider and I did as well. He got really apologetic about my character having a B cup, as she was also 6 feet tall. I pointed out that my character wouldn’t want anything getting in the way of her warhammer anyway. He looked skeptical.

For hele fortelling les The Worst Dungeon Master Ever. Når det gjelder temaet og at menn og kvinner rollespiller annerledes – er jeg ikke overbevist at dette var det beste eksempelet. Men morsom lesing – det var det definitivt!

Latter nr. 2

Strumpet (min kjære søster) sendte meg denne fine filmen! Den var morsom og egentlig ganske godt laget. Den handler om en WoW-spiller som går til en psykolog for å bli kvitt hans spillavhengighet. Den er morsom og kommer med mange gode poeng. Enjoy!

Har du en god fortelling? Send den gjerne inn til vår fan art konkurranse! Fortellinger er selvfølgelig inkludert der!

Dungeons and Dragons med terninger

I 2009 debuterte Hedvig som Game Master og ledet oss gjennom mange minneverdige kvelder med rollespill. Linn, Marianne, jeg og Knaskth (Hedvigs utkårede) trillet til kamp mot håndmalte edderkopper, dverger og skjeletter. Selv om jeg ikke alltid husket alle de kule triksene som min menneske-Paladin kunne, og derfor måtte lese iherdig på jukselappen min nesten hver gang jeg skulle bruke terningene, så var det rett og slett magisk å leve seg inn i rollen.

Rollespill på gamlemåten er noe jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Problemet for mange som har lyst til å prøve rollespill tror jeg er at de ikke kjenner noen å spille med. Så da er vel bøygen å ta seg en tur på en rollespillfestival alene. Jeg er sikker på at det er verdt det.

En blogg oppstår i mars

Spillpikene.no ble til. Og hvorfor skulle vi ikke ha en blogg sammen?

Bloggen vår ble offisiell i april 2009.

Vi er fire dyktige jenter med over middels interesse for spill, vi liker å skrive, og liker å bli lest. Dilemmaet for oss har vært hvor mye tid en skal bruke på ubetalt arbeid. Min erfaring er at så lenge det er noe jeg ikke MÅ gjøre,  så klarer jeg alltids å finne tid til det, kun fordi det er moro.

Vi har hatt alt fra forskrekkelige høye antall med treff på bloggen vår, til antall treff en ikke får like stort forventningspress av. Begge deler har sine fordeler. Noen høydepunkter i treff-statistikken er matkonkurransen vår, og spillkritikk-innlegget. Her har selvsagt twitter spilt en viktig rolle som formidlingskanal. Jeg er stolt av hva vi har gjort på bloggen. Og jeg setter veldig stor pris på alle dere som retweeter innlegg, som legger igjen kommentarer, eller som bare leser i ro og mak.

Å fullføre en mastergrad

Min masterpresentasjon på UiB i juni

Både Hedvig og jeg har fått mastergraden vår i medievitenskap i år, så nå har alle fire spillpiker  avleverte masteroppgaver om spill. Jeg håper Hedvig vil skrive om oppgaven sin her, slik som jeg gjorde. Men faktum er at dette nok gjør Spillpikene til den spillredaksjonen med mest kvalifisert og relevant utdanning i hele Norge. Men tjene penger på bloggen? Pøh, vi bader i penger ( <– ironisk).

Dataspillinteresserte ut i lyset

Én artig følge av spillkritikk-innlegget mitt var at ressursnettverket JoinGame ønsket å ta opp igjen debatten på en workshop. Jeg fikk være med på å arrangere workshopen i Bergen, og det var en fin erfaring. Mest givende var likevel å møte en hel drøss med dataspillinteresserte folk som jeg bare hadde lest om, eller observert signaturen eller nicket til. Jeg gleder meg til å være med JoinGame på kommende workshops.

Jeg har vært på en del litteraturarrangement opp gjennom tidene, og et fellestrekk med JoinGame-workshopen er at folk setter så stor pris på å møte hverandre. Både bøker og dataspill nytes ofte i enerom, desto artigere blir det nok da å finne meningsfeller ansikt til ansikt.

Nød lærer spillpiker å spille WoW

Hovedkvarteret til Spillpikene har vært Bergen, men i høst måtte vi skille ut og opprette et lite kontor i Trondheim. Dette brakte spillkveldene våre inn i lunefulle World of Warcraft. Vi er foreløpig rundt level 10, og strever stadig med å lære oss snarveiene. Som i D&D er Hedvig vår guide, og dessuten er hun vår rike bestemor i Azaroth som sender oss gull fra sin akk så mye mer imponerende andre karakter.

Vi spiller WoW for andre gang, samlet i Bergen. F.v.: Linn, Hedvig, Maren, Marianne.

Til slutt

Men jeg kan ikke skrive et slikt innlegg uten å nevne minst to gode dataspill fra i fjor, kan jeg vel? To spill jeg bringer med meg inn i 2010 er Machinarium og Uncharted 2. Machinarium fordi det minner meg om alt som er bra med pek-og-klikk, og det samtidig er nydelig å se på og lytte til. Uncharted 2 fordi det er som å spille en eventyrlig actionfilm.

Godt nyttår folkens! Og som Neil Gaiman sier i nyttårstalen sin: “And I hope, that somewhere in the next year, you surprise yourself.”

Spillpikenes spillkvelder med DM Hedvig, var langt ifra så frustrerende. Men jeg husker hvor lang tid det tok å bli kjent med karakteren min, eller “arket”, som forårsaket masse forvirring. Og en helt annen ting: hva er det med D&D og mat?

Her er en D&D-spillerfortelling til – med de samme stemmene. Jeg kjenner ikke til spillkarakterene de har brukt – gjør du?

Jøsse meg – ser ut som det fins mange fler. Jeg vet hva jeg skal gjøre i dag!

Tusen takk til Konrad Lawson for tips! Keep ‘em coming!

Da vi bestemte oss for å teste pen-og-papir rollespill falt det relativt naturlig på meg å informere og opplyse om denne spillformen. Jeg har selv drevet med rollespill i noen år, og har derfor ganske god kjenskap til både forskjellige spillsystemer og verdener. Etter å ha pratet litt om de forskjellige spillene, flørtet med tanken på både å spille blodtørstige vampyrer i beste Twilight-ånd og å spille gode men misforståtte jedi-riddere i Star Wars, falt valget på Dungeons & Dragons. Som noen sa (jeg husker ikke helt hvem): Det er jo Dungeons & Dragons liksom! Vi bestemte oss raskt for at til første spillkveld måtte vi kjøpe inn grandiosa og cola, bare for å få den rette følelsen.

I ekte dugnadsånd meldte jeg meg frivillig til å være spill-leder, eller Dungeon Master som det heter i original-reglene. Som den med mest erfaring innenfor rollespill var det relativt naturlig at det ble min oppgave å lose de tre unge eventyrerne trygt igjenom D&Ds verden. På den måten ble det en ny opplevelse for meg også, for selv om jeg har spilt rollespill i noen år har jeg aldri vært spill-leder før. Det var derfor med ærefrykt og ganske mye nervøsitet at jeg begynte å forberede meg til første spillkveld.

Jeg satt hjemme med spill-leder boken min, regler og miniatyrer spred utover bordet og forsøkte å lage en intelligent kamp som skulle være både enkel og utfordrende på samme tid da det gikk opp for meg: jeg skal ikke bare lede en D&D kampanje, jeg skal vise noen hvor fantastisk gøy det kan være med penn-og-papir rollespill! Og hvis de ikke liker det så skal det ihvertfall ikke være min skyld ;) Oppgaven var altså større en jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men prestasjonsangst er ingen hindring, og jeg satte igang med å planlegge rammene for et lite eventyr som de fire eventyrerne kunne begi seg ut på!

Nå når vi har spilt noen ganger kan jeg med hånden på hjertet si at jeg elsker det! Det er fantastisk gøy å få lov til å invitere mine venner til å bli med å skape dette eventyret sammen med meg. Jeg kan sitte i timesvis på forhånd og planlegge og kose meg med ting som eventyrerne siden oppdager. Jeg kan lage skattekart, og glede meg til å se ansiktene deres når de finner det, eller finne opp fantastiske karakterer som de kan møte på sin vei. Fantasien får fritt spillerom, og det er nesten som å være seks år og leke eventyr i skogen. Det er kjempegøy!

Så til alle der ute som lurer på om de skal prøve rollespill en gang, eller som vil prøve seg som spill-ledere: det kan absolutt anbefales!

Omtrent annenhver uke møtes vi fire i Chixxors, aka ACGC aka GRGHMML[*] (kanskje jeg forteller historien bak en gang), for å utforske nye sider ved spillverdenen. Jeg gleder meg vilt hver gang. Vi sjekket ut Veums fall over noen uker, men da det ble for surt vær gikk vi over til innendørs terning-rollespill. To erfarne rollespillere (inkludert én gjest) lærer opp tre uerfarne, i Dungeons and Dragons. Vi uerfarne lærer oss helt grunnleggende ting som at GM betyr Game Master, og etter hvert kommer vi kanskje til å huske navnet på de forskjellige terningene og.

Karakteren min heter Groma. Hun er halv-alv, og Paladin. Og det er så kult at hun har et stort to-håndssverd, og jeg bryr meg ikke noe om at alve-kjøpmannen lurte meg da han sa det var nydelige utskjæringer på det. Jeg bærer mitt sverd som har slurvete snirklinger på bare den ene siden, med stolthet.

Legg merke til hvordan jeg helt ubevisst endret pronomen fra “hun” til “jeg” i forrige avsnitt. Sånn kan det altså være å spille rollespill. Endelig fikk jeg prøve det!

[*Vi besluttet naturligvis å gå for den noble betegnelsen Spillpikene]

[Knaskth blogger og Groma kommenterer. Dette synes jeg er hylende morsomt, men har også fått høre at humoren er noe intern]