Da vi bestemte oss for å teste pen-og-papir rollespill falt det relativt naturlig på meg å informere og opplyse om denne spillformen. Jeg har selv drevet med rollespill i noen år, og har derfor ganske god kjenskap til både forskjellige spillsystemer og verdener. Etter å ha pratet litt om de forskjellige spillene, flørtet med tanken på både å spille blodtørstige vampyrer i beste Twilight-ånd og å spille gode men misforståtte jedi-riddere i Star Wars, falt valget på Dungeons & Dragons. Som noen sa (jeg husker ikke helt hvem): Det er jo Dungeons & Dragons liksom! Vi bestemte oss raskt for at til første spillkveld måtte vi kjøpe inn grandiosa og cola, bare for å få den rette følelsen.

I ekte dugnadsånd meldte jeg meg frivillig til å være spill-leder, eller Dungeon Master som det heter i original-reglene. Som den med mest erfaring innenfor rollespill var det relativt naturlig at det ble min oppgave å lose de tre unge eventyrerne trygt igjenom D&Ds verden. På den måten ble det en ny opplevelse for meg også, for selv om jeg har spilt rollespill i noen år har jeg aldri vært spill-leder før. Det var derfor med ærefrykt og ganske mye nervøsitet at jeg begynte å forberede meg til første spillkveld.

Jeg satt hjemme med spill-leder boken min, regler og miniatyrer spred utover bordet og forsøkte å lage en intelligent kamp som skulle være både enkel og utfordrende på samme tid da det gikk opp for meg: jeg skal ikke bare lede en D&D kampanje, jeg skal vise noen hvor fantastisk gøy det kan være med penn-og-papir rollespill! Og hvis de ikke liker det så skal det ihvertfall ikke være min skyld ;) Oppgaven var altså større en jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men prestasjonsangst er ingen hindring, og jeg satte igang med å planlegge rammene for et lite eventyr som de fire eventyrerne kunne begi seg ut på!

Nå når vi har spilt noen ganger kan jeg med hånden på hjertet si at jeg elsker det! Det er fantastisk gøy å få lov til å invitere mine venner til å bli med å skape dette eventyret sammen med meg. Jeg kan sitte i timesvis på forhånd og planlegge og kose meg med ting som eventyrerne siden oppdager. Jeg kan lage skattekart, og glede meg til å se ansiktene deres når de finner det, eller finne opp fantastiske karakterer som de kan møte på sin vei. Fantasien får fritt spillerom, og det er nesten som å være seks år og leke eventyr i skogen. Det er kjempegøy!

Så til alle der ute som lurer på om de skal prøve rollespill en gang, eller som vil prøve seg som spill-ledere: det kan absolutt anbefales!

Repostet fra Mariannes andre blogg, sitrondrops.

Som noen kanskje har fått med seg, er jeg en av fire i spilljentegruppen The Allmighty Coalition of the Genderbending cHixOrs aka the Game Research Group HMML. I begynnelsen gikk det for det meste i dataspill og teorisnakk når vi møttes.

Men i det siste har vi begitt oss ut på en reise tilbake til dataspillets røtter,nemlig rollespill/rpg. Også kalt “pen and paper roleplaying games”, eller “tabletop rpg”. Jeg har assosiert det med langhårede gutter, og noe som definitivt var hakket mer nerdete enn min smak.

Trodde jeg. Gjett om jeg tok feil?

Aldri i livet hadde jeg trodd det skulle være så kjekt! Jeg er helt forelsket i konseptet. Av mange grunner. La meg prøve å kort presentere hvorfor:

(Men først en rask innføring for dem som ikke har skjønt hva jeg snakker om:)

Kort fortalt går rollespill ut på at man lager seg en karakter, fyller ut diverse stats på den, bestemmer hva han/hun er flink til, hvilken personlighet og fortid han/hun har og så videre. Deretter samarbeider man med resten av gjengen for å klare ulike oppdrag. Man konkurrerer altså ikke mot hverandre, man samarbeider.

Det hele ledes av en Game Master, som lager hovedlinjene i fortellingen, holder rede på statistikken og rett og slett styrer spillet. Hedvig er vår Game Master:

Hedvig(til høyre) er vår eminente Game Master og styrer spillet og designer hele rammefortellingen.Her ser dere også arkene våre, som inneholder alle stats. Mye å holde styr på, men man kommer inni det ettehvert!

Vi spiller Dungeons and Dragons, som regnes for å være det første (kommersielle) rollespillet. Men det finnes også rollespill basert på vampyrer, zombier, varulver, aliens, Star Wars, Buffy, you name it. D&D handler om grotter, monstre, dverger, alver, drager, middelalder. Mye samme mytologi som fantasy ala Lord of the rings er basert på.

Så.

Første grunn til at rollespill eier:

Det er utrolig deilig å ha en menneskelig, organisk intelligent person til å styre spillet: respondere på handlinger, sy sammen overganger, lage forklaringer.
Det må være den featuren som dataspill mangler mest i forhold til oldschool rpgs. Man slipper dårlig eller klønete AI (kunstig intelligens), man får en fortelling som er til de grader skreddersydd, unik og individuell.

Selv om hovedlinjer i fortellingen planlegges av GM, kan man likevel få inn så mye annen fortelling, man kan velge å gjøre seg vanskelig, man kan følge impulser, man kan overbevise medspillere om å prøve noe annet. Herlig!

Men noe av det første som fikk hjertet mitt til å slå raskere var synet av rollespillterninger. Jeg tror rollespillterninger må være noe av det vakreste og mest magiske jeg vet om.

se så fint.

Terningene har alt fra fire til tyve sider og man triller dem for å avgjøre ulike ting, som for eksempel å se om man treffer når man angriper en fiende, eller for å se hvor stor skade man gjør dersom man treffer. For eksempel. Jeg elsker å trille dem, og de minner meg om diamanter og juveler.

Da jeg kjøpte mine første terninger føltes det som å stå og plukke seg ut magisk godteri, og jeg klarte ikke å holde meg til de fem terningene jeg trengte, jeg måtte ha elleve, for de var så fine.

Når man triller en 20-terning og får 20, skjer det ofte litt magiske og ekstra fine ting. Jeg trillet 20 for første gang i dag. Flamme-edderkoppen jeg angrep tok fyr og lagde et stort lysblaff, som skremte min sidemann Knask så mye at han ga fra seg et lite kvin. Knasketh(uttales Knask) er en forfengelig og litt sleip rogue som vi alle er litt skeptiske til. Men han har noen gode angrep og er grei å ha med på laget.

Her se man Knasketh(med gul hestehale) angripe flammeedderkopp.

Karakteren min er en 40-ish mannlig warlock, en deceptive warlock faktisk, og thiefling. Jeg har en pakt med stjernene og er innesluttet, litt brysk og himler mye med øynene av resten av gjengen.

Dette er altså meg. En deceptive warlock ved navn Akta.

Denne muligheten til å designe egne karakterer på et slikt detaljnivå og faktisk la fortellingen og kampene gjenspeile dette er heller ikke noe jeg har opplevd maken til i dataspill. Nå skal det sies at jeg kanskje ikke har savnet det før heller, men når vi spiller D&D synes jeg det tilfører en utrolig fin og lun dimensjon til spillet. Det har kanskje ikke noe å si for om vi dreper monsteret eller ikke hvorvidt Knasketh er feig og gjemmer seg bak Groma (Marens half-elf). Men det har noe å si for totalopplevelsen, uten tvil!

slik kan det altså se ut etter en edderkopp-og-goblin-massakre

I dag drepte vi fire miniedderkopper, to svære flammeedderkopper, og fire goblins. Etterpå gikk vi og lette etter fine ting å ta med seg videre. Jeg er flammeresistent og stakk hånden min inn i et bål. Det lå noe der. Vi helte vann på bålet og da det var slukket, så vi hva det var:

Plutselig lå det et kart med grønn sløyfe på bordet, og jeg tror faktisk jeg gispet av lykke.

Et skattekart! Og mer enn det avslører jeg ikke.

Noe av det mest fascinerende er å tenke på hvordan disse spillmekanismene også er over ført til, og til stede i dataspill.

Jeg som har spilt masse Final Fantasy ser jo nå hvor like spillmekanismene egentlig er, kjernereglene liksom, og også rammene rundt ellers.

At man utgjør en gruppe som samarbeider og er ute på en reise, at man har terningkast som påvirker alt fra når det er din tur til hvor godt forsvar en har, og at dataspillet/gamemasteren også på en måte “kaster terning” hver gang man angriper et monster. Treffer man? Hvor stor skade gjør sverdhogget denne gang?

Jeg ser så tydelig arven etter rpg i dagens dataspill nå. Jeg føler jeg forstår dataspill på en ny og mer innsiktsfull måte. Jeg kommer nok til å oppleve spilling (av dataspill) annerledes fra nå av.

Men jeg tror likevel at jeg akkurat nå foretrekker den gode gamle varianten, faktisk. Jeg er old school for tiden, gi meg en blyant og et viskelær og en håndfull sukkertøyfargede terninger og jeg er klar. Jeg har så vidt begynt, og jeg har høydepunkt fra 30 år med pen&paper-rollespill å oppleve.