Jeg oppdaget denne machinimafilmen da jeg holdt på å planlegge Machinima Night III. Den er av suveren kvalitet – ufattelig morsom! En mash-up av ulike FPS’er, nettkultur og ikke minst et lite slag mot reality-tvsjangeren. Den inneholder alt jeg liker med machinima, og slutten er bare helt vidunderlig!
Den er laget av den brilliante Lagspike som også står bak World of Wokrcraft.
Her følger en fabelaktig ny machinimaserie fra Pixel Eyes Productions.
Vi snakker god spilling, filming, redigering og veldig god “voice acting”. Fortellingen er spennende og karakterene troverdige. Dette er ordentlig kvalitets-machinima som beveger seg inn i filmsjangeren.
Serien er filmet i Half-Life 2 – som jeg dessverre ikke har spilt – men MÅ gjøre snart! Det er så utrolig mye bra som kommer ut fra dette spillet – jeg må få utforsket denne verdenen.
Stor takk til Nils Magnus som gjorde meg oppmerksom på den via Overman’s Blog.
Shelf Life, Chapter 1, part 1
Shelf Life, Chapter 1, part 2
Baron Soosdon har laget en ordentlig god sommer “feel good” machinimafilm i World of Warcraft. God sang, fine scener, god redigering og god fortellerevne.
For tiden jobber jeg meg gjennom vinnerne av Online Machinima Film Festival 09 og vil nok ha noen kommentarer om det senere. Jeg ser at Jill’s Song har vunnet pris for Best Technical Achievement og jeg tenker “tja – de fortjente vel kanskje den”. Ikke vet jeg, jeg har aldri spillt Half Life og da tror jeg ikke at jeg har noe jeg skulle sagt. Tingen er at jeg har alltid rullet øynene litt når det gjelder Jill’s Song og yttret et par “Oh looooorrrd!”.
Jill’s Song
Jeg syns den anstrenger seg litt for mye med å være dyp og filosofisk om kjærlighet og følelser. Men jeg vet det er mange som er dypt beveget av den. “Tårer” er et ord som ofte kommer inn i bilde. Det forstår jeg ikke. Jeg syns den er “cheesy” og litt sånn kiosklitteratur-aktig.
Men så lurer jeg på – hadde jeg hatt et annet forhold til den om jeg hadde spillt Half Life?
En av mine absolutt favoritter av machinimafilmer er The Days After som er laget i Grand Theft Auto, som jeg har spilt ganske mye.
The Days After
Denne filmen er jo akkurat det jeg fordømmer Jill’s Song å være. Men den får så stor betydning for meg fordi den er filmet i et spill jeg kjenner som voldelig og brutalt. Dette er en helt annen side av spillet – en helt ny fortelling i en verden jeg kjenner så godt. Jeg syns det er et imponerende kunstverk og applauderer Apollo Productions for god kameravinkling, effekter osv. Men selve fortellingen i seg selv er litt…tja…det hadde ikke funket på film, for å si det sånn.
Så med andre ord – må man kjenne spillene filmene er laget i for ha autoritet til å bedømme om de er gode eller ikke? Hvilken rolle har spillet i en machinimafilm, og hvilken rolle har fortellingen? Og ikke minst det tekniske. Hvor stor betydning har det for oss å si “Å jøsse meg! Hvordan i all verden har de fått det til?!”
Jeg er svært glad i Charlie the Unicorn. Det er en humor der som jeg kjenner meg igjen i. Se selv:
Lo du?
Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:
“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton of Halo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led to Red vs. Blue..”
Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!
Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale. Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.
Oi..nå sporet jeg litt av.
Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?
Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?
Siste kommentarer