Jeg huket tak i kvinnen bak maleriene, Inna Hansen, og fikk e-postadressen hennes. Hun har en utdannelse innen illustrasjon og er nå førsteårs kunsthistoriestudent. I et e-postintervju forteller Inna om bakgrunnen for bildene som var utstilt, prosessen fra idé til bilde, og om hva dataspill betyr for henne:

Inna:

Utstillingen som var på NGAs prisutdeling var laget spesifikt for anledningen. Jeg er en spillentusiast og har stor interesse av å ta for meg spill som kunst. Mange kunstnere har kommet med tunge og alvorlige påstander om at spill blir undervurdert i kulturell sammenheng. Mange har kommet med kritikk til at “kultureliten” synes det digitale interaktive mediet ikke har noen plass i “høykulturen”. Ut i fra denne debatten, ville jeg lage en utstilling med en litt annen vinkel om samme temaet. Utsillingen tar utgangspunkt i hvordan spillerne ser på spill.

Formspråket man som spiller opplevde som barn blir tatt opp her, derfor er retro et tema. Bildene skulle skildre de tingene de aller fleste av oss holdt nært hjertet. Det ikoniske designet til NES-en blir til et klassisk stilleben, et motiv fra Space Invaders blir malt i tradisjonelt media og satt i gullramme. Tanken var å binde det spilleren ser på som klassisk mot det folk flest kan forbinde med klassisk kunst. Resten vil jeg la være opp til individuelle oppfatninger hos seeren. Det er litt av moroa ved å stille ut.

Under prosessen med dette prosjektet tenkte jeg mye på at jeg helst ikke ville kopiere noen. Altså lagde jeg egne “Space Invad0rs” og “Ast0r0ids” osv. Billedbruken skulle være tydelig og man skulle kunne ta poenget i det visuelle uten å nøle, men jeg ville unngå å bruke designene fra de faktiske spillene.

Jeg må innrømme det var ganske gøy å sitte og designe pixel-art med blyant og fetstifter. Men det var visst langt mer arbeid å male “3D pixler” i perspektiv enn jeg hadde tenkt meg på forhånd. Favorittdelen av prosjektet var faktisk NES-bildet. NES-en var satt opp på en klassisk og høytidelig måte med fløyelsduk og lyssetting. Den var malt med kniv og jeg tømte mange tuber med maling på den platen. NES-en stod veldig fint på barkrakken som stilleben, men måtte ned igjen fra krakken ettersom jeg er redd for NES-ens velvære.
Spill og kunst er de to store interessene som jeg alltid har hatt. Og det virker som de kolliderer stadig mer med hverandre i min verden. I tillegg til det nostalgiske aspektet er dataspill et spennende digitalt medium som bare venter på å bli utforsket. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å jobbe i spillbransjen, med konsept og visuell utførelse. Faktisk så har jeg noen spillprosjekter på gang, og til neste år ønsker jeg å delta med eget spill på NGA. Kanskje det blir både game-art og art-game.

En stor takk til Inna Hansen for e-postintervjuet, og for tillatelsen til å gjengi bildene hennes her på Spillpikene.no.

Grete Halvorsen er kunststudent, og skrev for ca halvannen måned til oss og ba om å få bruke mottoet vårt som tittel på et verk. Vi svarte at som hovedregel lar vi alle sitere mottoet vårt/undertittelen vår, så lenge det kommer tydelig fram at referansen er Spillpikene. Ikke så uventet ble vi også veldig nysgjerrige på prosjektet, og Hedvig foretok et lite e-postintervju. Her følger en mildt redigert versjon av e-postintervjuet:

Hedvig:

Kan du beskrive oppgaven din for leserne våre?

Grete H:

Oppgaven er den siste eksamen på første året av en bachelor innen kunst og design ved Høgskolen i Oslo. Tema er valgfritt og siden jeg alltid har vært lidenskapelig opptatt av datagrafikk ønsket jeg å ha dette som utgangspunkt  for å løse oppgaven. Jeg har ofte brukt en kombinasjon av analogt og digitalt arbeid i min kunst tidligere. Da begynner jeg med et analogt arbeid som jeg bearbeider digitalt for å skape et nytt uttrykk. Jeg ønsket å utfordre meg selv i denne oppgaven, løsningen ble da å gå motsatt vei. Ta utgangspunkt i datagrafikkens teknologi, hvordan den er bygd opp, for så å ta den ut av skjermen.

Problemstillingen min ble: Hvordan jobbe med rastergrafikk utenfor skjerm?

Tanken bak oppbyggingen av rastergrafikk er ikke like ny som teknologien. Om vi tar rastergrafikk ut av skjermen, blir det mosaikk. Mosaikk er begrepet brukt til å beskrive kunsten å konstruere mønster eller bilder laget av for eksempel små biter marmor, polert stein eller glass. De tidligste funnene av mosaikk er omtrent 5000 år gamle fra oldtidsrike Sumer, i det nåværende Irak.

Jeg var innom mange ideer og løsningen før jeg smalnet veien inn til å bruke geometriske former og fremme den nostalgiske følelsen ved pikselkunst. Pyramide-formen kom mens jeg satt å skriblet ned geomtriske former. Det gikk opp ett lys når jeg så at om du vender en pyramide slik at du kun ser to av sidene kan de fungere som en firkant. Og da kan du ha ett bilde på ene siden og et helt annet om du vender den 180 grader.

Jeg vil utfordre betrakteren. Det er mange som er veldig passive i måten de betrakter kunst på. De ser kun det som er fysisk foran dem og tenker ikke mer på det. For dem som bruker tid og tanker på kunsten er det gøy å servere en liten aha-opplevelse.

Jeg kunne lage to bilder i ett og likevel bruke rastergrafikk som utgangspunkt. Etter å ha testet konseptet i Google SketchUp og testet det fysisk med pyramider i papir, var jeg overbevist om at dette var det som skulle bli mitt produkt.

Resultatet ble et stort bilde (ca 85 x 95 cm) som er bygget opp av små pyramider laget av papir.

"Do, die, retry" av Grete Halvorsen. Tittel lånt fra Spillpikene.

Alle bilder er gjengitt med tillatelse, og fotografert av Grete Halvorsen.

Diskusjonen om dataspill er kunst har vært gøy, men lite konstruktiv. Jeg får ofte litt klaustrofobiske panikktanker når jeg prøver å kategorisere spill som kunst. Jeg føler meg innestengt i et hjørne jeg helst ikke vil være i. Ønsket om et par år med kunststudier blir sterkt, for det trenger jeg vel for å kunne besvare spørsmålet – “er dataspill kunst”? Duchamp, merker jeg blir slengt inn i diskusjonen ganske ofte, bør jeg følge etter? Samtidig som det er et ukomfortabelt tema som jeg ofte ikke føler meg komfortabel med å uttale meg om, blir jeg også oppriktig lei meg når dataspill blir betegnet som at det ikke er noe mening bak eller i designet. Som om alt bare går etter en formel av interaktivitet, at det ikke ligger en kreativ fiksjon bak oppbyggingen av spillet, at det ikke krever kunstneriske ferdigheter for å skape disse utrolige verdener vi får lov til å leke i og at et spill ikke har mulighet til å provosere frem følelser og tanker.

Foruten om et par sinte og reaksjonære artikler, møter diskusjonen ofte en vegg. Og slike som meg føler oss paralysert av akademiske definisjoner vi helst ikke vil bruke vår tid på. Helt til Facebook spillene erobret verden. Ian Bogost beskriver stemningen så genialt her:

At the 2010 Game Developers Conference, a schism seemed to erupt between “traditional” game developers, who make the sorts of console and casual games we’ve come to know well, and “social” game developers, who make games for Facebook and other networks. It was a storm that had been brewing for a few years, but the massive success of Zynga’s FarmVille along with the company’s publicly malicious attitude (as David Hayward calls it, a Fuck the Usersdesign philosophy) had made even the most apathetic of game developers suddenly keen to defend their craft as art. An unfortunate award acceptance speech from the firm (cf “that Farmville asshole”) hammered the last nail in the coffin, making this the year the year to hate social games.

Så der har vi det! Noen spill kan ikke kategoriseres som spill fordi de som skaper de er utspekulerte oghar ingen respekt for kunsten som er spilldesign. Kanskje overreagerer de (de opprinnelige spilldesignerene)? Kanskje det er å grine for konkurranse som de ikke finner seg verdig?

Uansett kan man ikke være annet enn sjarmert av Ian Bogost som velger å demonstrere poenget med å lage et spill som heter Cow Clicker. Spillet er en form for satire av hva slike sosiale Facebook spill som Farmville og Mafia Wars handler om.  Det er ikke første gang Bogost designer spill med en kritisk mening. Har du noensinne prøvd Airport Security? Jeg er en stor tilhenger av Ian Bogost. Det blir lett mye teoretisk vissvass når det gjelder dette å definere spill og samfunnskritikk, og Ian er flink til å utprøve sine teorier i praksis. Han skriver ikke bare utrolig interessante artikler om spill som et forteller/uttrykkende medium men han prøver designe de i praksis også. Det har jeg veldig mye respekt for.

Men jeg lurer på … blir spillformen en kunst fordi det er en satire? Fordi spillet kommer med en kritisk kommentar til hva veldig mange såkalte Facebook-spill blir det da mer lik kunst enn Farmville?

Spillet handler hovedsaklig om å klikke på diverse kuer. Og du kan kjøpe ganske mange kule kuer. Jeg må innrømme at jeg har hatt det litt gøy med det. Jeg har bl.a. kjøpt meg en Zombie Cow og skulle ønske jeg hadde kjøpt en Roboclicker før den ble tatt vekk fra markedet. Se utvalget av kuer her. Men det er nettopp det jeg syns er gøy – kjøpet av kuene og hva det sier om meg å ha dem i min samling. Jeg er ikke opptatt av å samle click som er det som egentlig skal være “meningen” med spillet.

Uansett har Ian Bogost fått oss til å tenke litt mer grundig på hva spill er, hva det har med kunst å gjøre og hvilke spill som kun er laget for å få deg til å bruke penger. Det er et spill med en samfunnskritiskverdi. Jeg gleder meg til å se denne debatten utvikle seg og Spillpikene er ikke ferdig med å skrive om Cow Clicker ennå. La oss si at dette er en introduksjon?

[red.: vi har fått noen tilbakemeldinger fra folk som mener "kuer" skrives "kyr", begge deler er lov i følge ordboka]

Utstillingen er utsmykket av Hilde A. Danielsen og inspirasjon til landskapet er hentet fra bl.a. The Path, Donkey Kong og Super Mario. Foto: Hilde A. Danielsen (med tillatelse)

Selv presenterer de utstillingen slik:

Med utstillingen PRESS PLAY – kunsten i dataspill ønsker Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum å presentere bredde og variasjon i digitale spill. Museet ønsker også å vise at det inngår et stort kunstnerisk utviklingsarbeid i spillene, som er helt på linje med andre kunstformer.

Utstillingen tar i første rekke for seg norske dataspill og viser skjermbilder og konsepttegninger fra disse. Noen utenlandske spill er også tatt med blant annet for å vise historisk utvikling. Informasjons-videoer om spill, prosessen bak spillutvikling og spillhistorie har det også blitt plass til. Det er lagt inn en egen skattejakt hvor hint og spor kan finnes i utstillingen og på utstillingens facebook-side.

Det fysiske rommet i utstillingen er iscenesatt av kunstner Hilde A. Danielsen og som dere ser på bildet over er installasjonen inspirert av mange kjente spill. Å komme inn i utstillingen er for en spiller en artig opplevelse. Her er det spillelementer i alle kriker og kroker. Det er stier å følge, små trestubber å sitte på og store, mystiske palmer som lager god stemning. Utstillingen er absolutt en opplevelse å få med seg. De av dere som ikke har anledning til å se utstillingen kan se på dette flotte videointervjuet fra spill.no som gir et godt innblikk i både i innhold og en visuell sniktitt:

Press Play from Alec Thom on Vimeo.

De som besøker utstillingen har også mulighet til å spille noen av spillene fra utstillingen på Bergen Offentlige Bibliotek.

Utstillingen har stort sett blitt godt mottatt, spesielt blant spillere. Men noen kritikere finnes det, og blant annet Bergens Tidenes kunstkritiker Øystein Hauge har slaktet utstillingen. Svar har han også fått, spesielt har den danske spillkritikeren Thomas Vigild kritisert Hauges slakt. Også folklorist Lill Eilertsen har de siste dagene kastet seg inn i debatten med et innlegg på bloggen sin Den siste folklorist. Jeg kan lite om kunst og kunstkritikk og skal i så  måte ikke mene store ting om denne debatten utover å si at jeg synes det er flott at folk engasjerer seg i temaet.

Jeg synes det er spennende å lese hva kunstkritikerne sier og mener om saken, men selv lar jeg det bli med en subjektiv vurdering av opplevelsen. Etter å ha gått rundt på utstillingen og sett på de flotte bildene og spesielt mye av de fine konsepttegningene (concept art),og ikke minst tatt innover meg den fine atmosfære som er i museet er jeg ikke i tvil. Noen dataspill eller deler av dem kan være kunst i mine øyne. Men det gjelder definitivt ikke alle. Hva synes du?

Spill som er laget primært for å lære spilleren om noe er nemlig et felt jeg er svært interessert i. Er det virkelig mulig å lage gode spill med denne forutsetningen? Jeg har etterhvert forsøkt meg på noen slike spill og opplevelsen er stort sett ganske blandet. Av en eller annen grunn er det aldri like spennende å spille disse spillene som andre spill. Samtidig er jeg veldig tilhenger av å utforske spillenes muligheter som hjelpemidler til økt læring og forståelse for eksempel hos skolebarn. Så hva er det med disse læringsspillene jeg ikke liker?

Det første som slår meg er at spillene ofte fremstår som svært krampeaktige, litt som å se på pedagogiske programmer på barne-tv. For noen uker siden kjøpte vi Thomas og vennene hans på DVD til to-åringen i huset (og til foreldrene, for jeg blir gal hvis jeg må se de andre episodene flere ganger nå). Thomas er helten hans og vi gledet oss stort til nye episoder. Det hele startet bra, men etter fem minutter skjedde det noe uventet.

Plutselig kom det en sekvens der fortellerstemmen ville ha seerne til å gi Thomas den riktige godsvognen. Var det den med bananer, den med murstein eller den med tømmer Thomas trengte? Har du ikke fulgt med sier du? Synd for deg! Her er det bare å spisse ørene og skjerpe synet, for plutselig kommer det: *Tada* en overraskelsesprøve! To åringen så ut til å tolerere det underlige avbruddet i historien greit nok, mens mor kjente på den gode gamle panikken fra barneskolen: Hva? en gloseprøve? Jeg viste ikke at.. altså.. um.. jeg.. Hunden spiste leksene mine, altså!

Hei Detektiv

Slik har det vært med de forskjellige lærespillene jeg har spilt også. Her om dagen spilte jeg det flashbaserte spillet Hei Detektiv, som er myntet på skolebarn for å lære dem om barns rettigheter. Spillet er godt laget og jeg tror det er egnet til å lære barn mye godt om hva de har rett på. I starten koste jeg meg ganske mye der jeg satt med PC-en og startet på min imaginære reise. Jeg pakket sekken min, tok med meg ordbok og penger og la i vei til flyplassen. Jeg satt meg inn i flyet og forventet en loadingskjerm og nytt skjermbilde når jeg var kommet frem. Men nei, til min forundring måtte jeg styre flyet selv dit jeg skulle. Jeg hadde selvfølgelig ikke fulgt godt nok med og husket ikke hvilket land jeg hadde valgt å reise til. Etter noen runder på kryss og tvers av jordkloden fant jeg til slutt frem til riktig land, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde fått noen bonuspoeng… Dårlig taper som jeg er ble jeg sporenstreks sur og mumlet noe om nesevise, veslevoksne femteklassinger for meg selv.

Det er ikke det at jeg ikke liker tester, faktisk liker jeg dem ganske godt. Jeg bare venter ikke å få dem servert midt i en hyggelig stund på den måten. Jeg får panikk av muligheten for forestående (plutselige) tester av min tillærte kunnskap, og fokuset skifter fra å forsøke å leve seg inn i spillet til å forsøke å pugge mest mulig av kunnskapen som er tilgjengelig. Dermed får jeg ikke med meg handlingen i spillet, og det blir ikke særlig gøy heller.

Nå kan man jo si litt om utgangspunktet mitt her: Jeg mener jo tydelig at spill skal være underholdende, men disse spillene (og tv-seriene) er jo ikke laget for å være bare underholdende. De er laget for å være lærerike. Kanskje jeg må skifte innstilling til spillene for å få fult utbytte av dem?  I eksempelet over ble jeg mer bevisst på spillets handling av det at jeg måtte fly selv, enn jeg hadde gjort hvis jeg bare hadde blitt forflyttet dit jeg skulle. Jeg har nemlig en lei tendens til å ignorere deler av spillet jeg ikke trenger å forholde meg til, og det er ikke særlig nyttig dersom man skal lære noe.

Egentlig er ideen om å legge inn reel geografi i spill strålende. Hvor mye hadde ikke dagens 16-åringer kunnet om geografi dersom Blizzard byttet ut Azeroth med et verdenskart? Men er det gjennomførbart?

Ekstra spent er jeg på å spille et spill om spill. Det blir spennende å se hvordan Turbo Tape Games har løst det, og om spillet primært blir lærerikt eller underholdende! Jeg lover å skrive en rapport over helgen!

Glimt fra utviklingsprosessen:

Ekte nerder mekker ting fra grunnen av. Også t-skjortetrykk. Her: utskjæring i linoleum.

Husk: speilvending.

Ferdig resultat:

Betaversjonen finnes kun i tre eksemplarer på verdensbasis.

Versjon i bruk:

På spillpike

På spillpjokk

Foreløpig vurdering:

• Linoleumstrykk som fremgangsmåte skrinlegges foreløpig, for å høyne verdien av de tre unike betaversjon-eksemplarene (og kanskje fordi det ikke ble like pent som en hadde tenkt). Uventet fordel med lino-trykk er forøvrig at ingen kan saksøke hestehalene av oss, fordi det er jo kunst.
• Sløyfe beholdes, skal varieres i stoff og størrelse og evt. festemåte.
• Betegnelsen spillpjokk forkastes antakelig, grunnet berettiget misnøye hos pjokk-betegnede.
• Do, die, retry anbefales på det sterkeste å påklistres ryggen.

[red.: Vi jobber med å finne en god løsning for opptrykk av t-skjorter til ivrige fans. Det kommer, det kommer!]