Skittent knep eller ren nødvendighet? Jenny på skjermbildebloggen Roll 100, anbefaler ihvertfall dette.

I nettrollespill oppmuntres spillerne til å spille sammen. Spillerne har derfor ulike klasser, som bestemmer hvilken rolle de har i kamper.

Vanligvis trenger en spillergruppe en tank – en person som kan ta juling og holde fiendene på seg selv, en healer – som kan holde tank’en i live mens denne får juling, samt en damagedealer – som kan gi juling tilbake. (Det finnes også andre klasser, men de kommer vi ikke inn på her.)

Som regel har tank’en tung rustning, masse helsepoeng og knep som irriterer de datastyrte fiendene til å angripe henne. I noen få spill er tank’en en liten sprett som erter på seg juling, og hele tiden dukker unna. Men det er unntaket som bekrefter regelen.

Som oftest ser tank’en ut som militærkjøretøyet med samme navn, stor, pansret og med rimelig tungt skyts. Og det trengs, for en tank må tåle sinne fra fiender som er mange ganger større, mye sterkere og har mange flere helsepoeng enn henne selv.

Den sosiale kontrakten til medspillerne er ”tar du slagene for oss, skal vi holde deg i live”. Og her er det ikke bare 400 slag, som i den berømte franske filmen, men heller 400 000 slag. Som regel er tank’en den første til å trå inn i fiendeterritorium.

Det sier seg selv at det skal en viss innstilling til for å gjøre dette kveld etter kveld, uke etter uke. Mange som spiller tank, velger alltid denne klassen i de ulike nettrollespillene de spiller. Det er deres personlige nisje.

I Lord of the Rings Online var jeg så heldig å få spille sammen med spillere som virkelig elsket å tanke, og var stolte av hvert eneste slag de tok.

Jeg fikk også anledning til å spørre dem hvorfor de likte det så godt. Mange spillere synes det er både kjedelig og fælt å være tank, og ønsker ikke å gjøre det, meg inkludert.

- Vi må nok like å få juling på jevnlig basis, innrømmet den ene av tank’ene. – Kan ikke spille tank uten å være litt masochistisk. De andre lo gjenkjennende.

Det var også gøy å kunne beskytte de andre spillerne, passe på dem, og dermed være en viktig del av gruppen.  Det å være nyttig og ønsket, ble fremhevet. Men det var finansmannen som hadde den mest personlige forklaringen. Han hadde en jobb med mye og nådeløs konkurranse.

- Når jeg kom hjem om kvelden etter en fæl dag på jobben, var det en glede å spille tank, fortalte han. – Da kunne jeg innbille meg at jeg tålte alt, kunne ta enn hvor mye juling som ble delt ut. Det gjorde det lettere å gå på jobb neste dag.

Med en såpass maskulin mentalitet, mistenker jeg at det er færre kvinnelige spillere som spiller tank enn de andre klassene.

Jeg har i hvert fall ikke møtt mange kvinnelige tanks, og de få som har spilt det, har ikke hatt det som sin hovedklasse i spillet.

Men det hadde vært veldig interessant å snakke med noen kvinnelige tank’er og høre hva det er de liker med klassen. Og om det er annerledes enn de ganske maskuline fortrinnene som de mannlige spillerne fremhevet.

Princess Peach (Super Mario Bros.)

Princess Peach/Toadstool

Hva kan jeg si; hun er rosa, fluffy, later som om hun trenger hjelp absolutt hele tiden, har et merkelig on-again, off-again forhold med en rørlegger med en rød lue og er på tiende plass i Electronic Gaming Monthlys liste over politiske spillkarakterer. Hva kan man ikke like ved dette?

Princess Peach var faktisk den første kvinnelige spillkarakteren jeg møtte på i min barndom, men jeg kan ikke si at minnet gjorde uttrykkelig inntrykk. Jeg foretrakk å late som om jeg var Mario ved å insistere på å stå foran TV-en til min venninne (vi hadde nemlig Atari, ikke NES..) og hoppe hver gang Mario hoppet. Det var nok ikke bare litt irriterende for henne, men veldig gøy for meg :)

Men det bringer meg også videre til neste punkt på listen, og til hvorfor Princess Peach må nevnes først. Som belønningen på slutten av reisen, eller skatten i enden av grotten er Princess Peach egentlig ikke så mye en karakter, som en gjenstand. Hun er det alle vil ha når de er ferdig med oppdraget sitt.  Men til tross for dette liker jeg Princess Peach. Hun er et godt mål å nå, og i min rosa periode (alle jenter har en, noen har også “Maeve i Simbad Sjøfareren-serien”-perioder.. ) ville jeg ikke være noen andre i hele verden enn henne!

Jade (Beyond Good and Evil)

Jade

Med sitt skjeve smil, rolige ytre og snodige grønne lebestift har Jade fått en spesiell plass blant mine spillhelter. Hun er en ekte helt, som forsøker å beskytte de hun har rundt seg samtidig som hun nøster opp i uforklarlige episoder i sitt eget liv.

Hun er hovedpersonen i spillet Beyond Good and Evil, og fyller rollen med god margin. Med hodet høyt, og motet i behold tar hun på seg å redde sin verden fra de onde. Hun er pen, tøff, redd og svært menneskelig. Det er lett å like Jade, og lett å identifisere seg med henne.  Hun har et svært nøytralt utseende, og det er vanskelig å si om hun er asiater, vestlig eller mørkhudet. Chris Choler i Wired har skrevet en artikkel hvor han diskuterer om skaperne har laget henne slik for at det skal være lettere å identifisere seg med henne. Jeg har alltid tenkt på henne som vestlig, men jeg ser jo nå at det ikke gjelder alle. Hva med dere?

Uansett grunn, Jade er likendes, og jeg har alltid likt henne, spesielt på grunn av den snodige grønne lebestiften!

Lara Croft (Tomb Raider)

Lara Croft

Jada, jeg vet; Lara er ofte den første spillkarakteren folk husker når man snakker om kvinnelige spillkarakterer.  På mange måter er hun litt oppbrukt. Men jeg liker henne uansett! Det kan ha noe med sjangeren spillene hennes er en del av å gjøre… Jeg er nemlig en sucker for adventure spill, og liker spesielt de som har en klar historie og et eller flere store mysterier. Jeg hadde elsket alle verdens pek-og-klikk spill hadde det ikke vært for at jeg ca to minutter ut i spillet blir overveldet av et raseri og en ustoppelig lyst til å kaste tastatur/mus/håndkontroll ol. i do! Uansett: Jeg liker de gamle Tomb Raider-spillene, og jeg liker Lara Croft. Hun sparker rumpe, kan håndtere alle verdens våpen og kjøretøy og har en veldig komplisert familiebakgrunn. Stupe kan hun også, og hoppe fra illevarslende høyder. Og så har hun det kuleste huset i verden! Når jeg blir stor vil jeg også ha et herskapshus med hemmelige ganger, dører i bokhyllene og trapper som ikke leder noen vei! Jeg vil ikke ha bruk for alle disse tingene slik Lara har da, bare så det er sagt! Jeg er fornøyd med å forsøke å løse mysteriene henting/levering i barnehage, middagslaging og jobbing i kombinasjon med hverandre. Hvordan får folk det egentlig til?

Lara har selvfølgelig ingen barn, men en tjener som er evig lojal og en venn som til tider er like oppmerksomhetskrevende som min egen toåring. hun sjonglerer det hele med stoisk ro og er alltid på plass der hun trengs (stort sett). Jeg skulle bare ønske vinterantrekket hennes var noe annet en en vinterjakke og shorts…

Lightning (Final Fantasy XIII)

Lightning

Først må jeg bare si at jeg ikke har spilt Final Fantasy XIII ferdig ennå. Men inntil videre seiler Lightning inn som en klar kandidat i kategorien kule digitale spillpiker! Helt fra begynnelsen av spillet imponerer hun med kampferdigheter, skjulte talenter og morderiske impulser. Som eksmilitær har hun full kontroll i alle kampsituasjoner, og ser ut til å være den eneste som vet hva som foregår i de første delene av spillet.

Men det jeg liker best ved henne er at hun ikke er ute etter å redde verden. Hun kjemper ikke mot overmakten for å ta vare på de svake, små, men er drevet av sine egne motiver. Hun er faktisk ganske egoistisk, selvopptatt og til tider rimelig kjip. Først et stykke ut i spillet får vi vite hva disse motivene er, og hva det sier om henne (siden spillet er så nytt skal jeg ikke utdype dette siden det er en del av historien i spillet).

Lightning er rett og slett tøffere en toget, og jeg digger henne!

Honorable Mentions:

Lister kan aldri bli fullkomne, derfor er det alltid mange som ikke får være med. Denne listen er en slags kavalkade av digitale spillpiker jeg har møtt på gjennom årene, men det har selvfølgelig vært mange fler!  Zelda (Tetra), Zoe Castillo (Drømmefall) og  Jill Valentine (Resident Evil) er noen av dem jeg kommer på i farten. Hvem er din favoritt blant digitale spillpiker?

Det var ikke enkelt å anmelde Style Boutique. For det første er det et spill som tilsynelatende appellerer mest til den stereotypiske utseendefikserte jenta, og jeg er programforpliktet til å motsette meg slike stereotyper. Jeg får behov for å rope banale ting som at ikke alle jenter er slik, verden er grånyansert osv. For det andre er jeg ikke særlig utseendefiksert selv, jeg er en sånn type som hvis jeg har et armbånd på meg ikke klarer la være å plukke på det som var det et fullstendig fremmed element. Jeg hadde altså to tungtveiende grunner til å mislike dette spillet fra begynnelsen av.

Regel nummer 1: Spill med åpne kort. Det er aldri galt å tre synlig frem i anmeldelsen. Personlig synes jeg en god anmeldelse bør inneholde ordet “jeg”, og i noen tilfeller må den det. I tilfellet Style Boutique var jeg nødt til å påpeke min egen innstilling. La meg illustrere med mitt eget sitat i innledningen i anmeldelsen: “Skal jeg være ærlig himlet jeg med øynene da jeg så coveret på dette spillet.”

Egentlig skulle jeg ramse opp en masse regler, men jeg ser at det tar så mye mer tid enn jeg har til rådighet nå. Kanskje skal jeg heller ta for meg noen andre av mine regler senere.  Så da lar jeg heller dette innlegget dreie seg om hvordan en skal anmelde et spill som Style Boutique. For det er åpenbart at en er nødt til å ta opp kjønnsproblematikken i forhold til spill. Jeg hørte nylig noen si at ikke kjønn og spill var et så interessant tema i spillverdenen. Vel, man kan synes hva man vil, men aktuelt er det i alle fall.

Tre inngangsporter

• Min egen anmeldelse i Adresseavisen, hvor jeg legger meg flat og synes dette er artig tross alt. Terningkast 4.

• VGs anmelder er mer fokusert på det politisk/moralske aspektet ved å la døtrene vokse opp med slike spill: “Shop til du zzzz… «Style Boutique» forsøker å være alle jenters drøm, ved å la dem shoppe til de blir firkantede i øynene.” Terningkast 2.

• Spill.no sin anmelder: “”Grand Theft Auto” for jenter. Nintendo lanserte nylig «Style Boutique», et spill rettet mot unge, moteinteresserte jenter. Så hva sier vår 28-årige mannlige anmelder til spillet?” Terningkast 5.

Jeg synes disse tre anmeldelsene har hver sin interessante (om jeg må få si det selv) vinkling. Jeg fokuserer på “gøy-faktor”, VG på at spillet er dårlig oppdragelse, Spill.no på at det er et bra spill _for jenter_.

Skulle gjerne likt å høre fra noen flere som har spilt Style Boutique. Ble du dårlig av klesfikseringen? Ble du nesten avhengig, som meg? Hva med dere som ikke har spilt det: appellerer det? Jeg forstår hvorfor Spill.no sin anmelder har kalt Style Boutique for GTA for jenter – men er det greit å kalle GTA for et guttespill, og Style Boutique for et jentespill? Kaller man en spade for en spade, eller ødelegger man for de som vil tenke litt mer nyansert?

Jeg er veldig interessert i å vite hvor mye dette spillet kommer til å selge. Og det kommer til å selge mest til jenter, sånn er det bare.