I vår Pandemic-karriere tok det ikke så lang tid før vi mestret spillet på det enkleste. Vi var fornøyd en god stund, vi gikk på jobb og skole hver mandag og reddet verden hver lørdag mens vi hevet glasset vårt til hverandre og berømmet vår innsats som helter. Men nå er vel mennesket skapt slik at det higer etter utfordringer – og selv om det ikke var noen enkel sak å kurere verden for gul, rød, blå og svart  klarte vi det likevel hver eneste gang – så vi slo oss på brystet og satte vanskelighetsgraden opp til «normal». Måtte pesten ta det spillet! I ett år har spillgruppen møttes jevnlig. Vi drikker og vi ler, men vi vet alle at det kommer til å ende med det samme; oppmerksomheten vår blir dratt mot vår store nemesis, spillet kommer på bordet – og etter ett år er vel egentlig utfallet allerede gitt.

Et utsnitt av spillbrettet til Pandemic

Denne omgangen var intet unntak. Vi var raskt ute med å finne en kur for blå, og begynte å få forhåpninger om at dette var dagen da spillet måtte gi tapt for vår genialitet. Forskeren dillet rundt i Asia, representanten for helsepersonellet ble manisk opptatt av å plastre Midtøsten og transportøren hadde fokus på Afrika da vi helt plutselig ut av det blå fikk et hinsides utbrudd av nettopp blå. Hvordan det skjedde skal gudene vite, men med panikken pustende i nakken sprang vi til for å gjøre vår plikt. Problemet var bare at med en gang vi snudde ryggen til begynte de tydeligvis å hoste hverandre i ansiktet i Afrika, for gul spredde seg  plutselig som farsotten den var og rød herjet nok en gang i Asia. Transportøren sendte folk litt manisk i hytt og gevær, forskeren bannet over dårlig utstyr og helsepersonellet satt under bordet og sugde på tommelen. Og nok en gang måtte tre mesterhjerner gi tapt ovenfor et brett av papp og noen fargeglade trebiter. Jeg må si at min personlige mening er at Pandemic har vanskelighetsgradene «vanskelig», «dritvanskelig» og «ikke engang tenk på det» – og likevel er dette det brettspillet jeg spiller desidert oftest og fortsatt ikke er lei. Kanskje fordi det er godt å vite at det er en hel gjeng med tapere i rommet, ikke bare en, og kanskje fordi det nå har blitt en slags mani å prøve og overvinne skiten.

Uansett; svaret på spørsmålet i overskriften er vel egentlig nope, niks og nei – om verden er på vei til å krasjlande bør dere krysse fingrene for at noen andre enn oss sitter ved spakene!

Om forfatteren: Hilde har ingen utdannelse innenfor spill annet enn at hun syns det er et ypperlig tidsfordriv. Det gjelder det meste innenfor brettspill, rollespill og pc/konsollspill. Hun har en spesiell forkjærlighet for spill som inneholder zombie-jakt kombinert med automatvåpen, men er også særs lettskremt og kan ikke spille dem alene. Av den grunn jobber hun fortsatt med å komme forbi de første fem minuttene i F.E.A.R., men har enda ikke gitt opp håpet. Hilde er å finne på sin egen blogg, Leikeland.

1. Hva spiller vi nå?

Maren: Jeg har spilt Heavy Rain en stund, og sjelden har jeg prøvd et såpass handlingsbasert spill med større gjenspillingsverdi. Nå har jeg kanskje fått med meg alle de alternative vendingene jeg har lyst til å se også…

Fun fact I: Denne Xbox-kontrollen har vært eid av to Natt&Dag-spillredaktører.

2. Hva leser vi, eller vil vi anbefale å lese nå? (spillakademisk eller spilljournalistisk tekst)

Maren: Manifestet til Giron Killen er spennende: The New Games Journalism.  Ellers skal jeg om ikke lenge lese Rannveig Revehaugs dataspillprosabok IRL, den virker interessant. Det er andre prosaboka fra Flamme Forlag om dataspill, den første var MEPÅNO. Kudos til Flamme Forlag for spennende satsing.

Fun fact 2: Skrikende gul PSP = The Simpsons-versjon

3. Favoritt spill-lenke akkurat nå?

Fun fact 3: Musa på bildet er en Raptor Gaming M2. Alt Nintendo-hardware har kun hatt en eier, dvs nåværende.

Og så kan dere debattere denne musikkvideons innspill i diskusjonen om hvorvidt dataspill blokkerer spillernes virkelighetssans eller ei. Undertegnede mener naturligvis det bør være de mest vanntette skott mellom virkelighet og fantasi. Kjør debatt:

Hovedpoenget i Hamlet on the Holodeck Revisited er å ta opp igjen tråden etter Janet Murray, som ønsket seg spill med historiefortellinger på nivå med Hamlet. Jørgensen og en amerikansk kollega gjorde et tankeeksperiment, og hun endte opp med å replisere Shakespeares stykke i The Sims 3.

Jørgensen satte noen interessante betingelser for gjenskapingen, som medførte noen særdeles artige endringer i selve plottet til Hamlet:

[J]eg [ønsket] å skape karakterer med de samme personlighetstrekkene som karaktergalleriet i Shakespeares tragedie og forsøke å provosere frem en del av de sentrale plot-elementene i stykket.

Når altså karakterene selv skulle være drivkraften i historien, skjedde nemlig ikke alt etter boka. Jeg oppfordrer dere til å lese hele “rapporten” i bloggposten hennes (forrige link), og deretter kikke på bildene nedenfor, som Jørgensen har vært så vennlig å dele med oss.

Hamlets far, kongen, er død. Mannen med ljåen kommer på besøk.

Hamlet og Claudius slåss.

“]

Gjenferdet av den gamle kongen avslører for Hamlet at det er kongens egen bror som har myrdet ham, dvs Claudius. (red.: Etter kommentar fra Jørgensen, gjør vi oppmerksom på at dette bildet henger nøye sammen med neste bilde. Les kommentar på neste bilde).

Hamlet har mottatt budskapet om farens morder, og han benytter sjansen til å snakke litt om seg og sitt. (red.: Sitat Jørgensen i kommentarfeltet: "I forrige bilde ser vi kongen snakke om Claudius, og i dette bildet snakker Hamlet om sin mor. Her trengs det ikke mye fantasi til for å tenke seg til at kongen først går gjennom sin monolog om at han ble bitt av en slange satt ut av Claudius, og at Hamlet deretter snakker om den forræderske dronningen som deretter giftet seg med morderen.")

Konfrontasjon mellom Hamlet og Ophelia. Istedenfor å ta selvmord slik Shakespeare skrev at hun gjorde, har nemlig Ophelia funnet seg en annen mann (helt uavhengig av spilleren), som hun endatil blir gravid med.

Hamlets sluttscene er som kjent et blodbad.

Maxis og Electronic Arts har naturligvis alle rettigheter til disse bildene, som vi aller ydmykest låner. Men husk at Kristine Jørgensen er “fotograf”. Takk til Jørgensen for at vi får lov til å vise dem frem her :)

Lo du?

Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:

“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton ofHalo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led toRed vs. Blue..”

Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!

Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale.  Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.

Oi..nå sporet jeg litt av.

Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?

Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?

Tetris irl

Super Mario-sketsj

Hvis livet var et tredjepersons pek-og-klikk-spill

Lara Croft uten kontroll

Space invaders i kinosalen