Her kommer litt om hva vi spiller for tida, hva vi leser, og hva vi ofte klikker oss inn på. I tillegg er noen fun facts om undertegnedes spillrekvisita:
Marianne: Jeg svetter i hendene av forventning til Final Fantasy XIII. Det er på vei i posten as we speak. For å døyve ventetiden spiller jeg New Super Mario Bros Wii ,og adventur.
Hedvig: Overlord 2, Anno 1404 og Zelda Spirit Tracks… Etter en lang spillpause i forbindelse med masterinnspurt har jeg endelig tid til å spille litt igjen! Snart skal kaste meg over Final Fantasy XIII og Heavy Rain også:)
Maren: Jeg har spilt Heavy Rain en stund, og sjelden har jeg prøvd et såpass handlingsbasert spill med større gjenspillingsverdi. Nå har jeg kanskje fått med meg alle de alternative vendingene jeg har lyst til å se også…
Fun fact I: Denne Xbox-kontrollen har vært eid av to Natt&Dag-spillredaktører.
Og så kan dere debattere denne musikkvideons innspill i diskusjonen om hvorvidt dataspill blokkerer spillernes virkelighetssans eller ei. Undertegnede mener naturligvis det bør være de mest vanntette skott mellom virkelighet og fantasi. Kjør debatt:
Kristine Jørgensen er postdoktor på Institutt for Informasjons- og Medievitenskap ved UiB. Hun er en av spillforskerne som blogger på Forskning.no, og den siste bloggposten fikk meg til å le høyt. Jørgensen definerer visstnok ikke selv dette som ekte og seriøs spillforskning, men for meg er dette en aldeles glitrende forening mellom forskning og lek. Leking er jo også en del av spillfaget, eller hva?
Hovedpoenget i Hamlet on the Holodeck Revisited er å ta opp igjen tråden etter Janet Murray, som ønsket seg spill med historiefortellinger på nivå med Hamlet. Jørgensen og en amerikansk kollega gjorde et tankeeksperiment, og hun endte opp med å replisere Shakespeares stykke i The Sims 3.
Jørgensen satte noen interessante betingelser for gjenskapingen, som medførte noen særdeles artige endringer i selve plottet til Hamlet:
[J]eg [ønsket] å skape karakterer med de samme personlighetstrekkene som karaktergalleriet i Shakespeares tragedie og forsøke å provosere frem en del av de sentrale plot-elementene i stykket.
Når altså karakterene selv skulle være drivkraften i historien, skjedde nemlig ikke alt etter boka. Jeg oppfordrer dere til å lese hele “rapporten” i bloggposten hennes (forrige link), og deretter kikke på bildene nedenfor, som Jørgensen har vært så vennlig å dele med oss. Les mer…
Jeg er svært glad i Charlie the Unicorn. Det er en humor der som jeg kjenner meg igjen i. Se selv:
Lo du?
Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:
“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton of Halo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led to Red vs. Blue..”
Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!
Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale. Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.
Oi..nå sporet jeg litt av.
Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?
Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?
Spillpikene blogger om spill, spillforskning og spillkultur. De er ikke så nøye på å skille mellom digitale spill og andre spill, og møtes rett som det er for å utforske spillverdenen sammen. Kontakt dem på: post [a] spillpikene.no
Siste kommentarer