Spillpikene.no

[ed.: Bakgrunnen for dette innlegget er at Spillpikene lenge har snakket om å invitere gjestebloggere. Jeg fikk lyst til å eksperimentere, og sendte avgårde en utfordring.]

Oppdrag: intervju hverandre på e-post om hva dere måtte ønske, f.eks. spillforskning eller den beste spillopplevelsen.
Oppdrag akseptert av: stipendiat Kristine Ask og tidligere korttidsstipendiat Lill Eilertsen (begge er/var ansatt ved NTNU).
Resultatet: et høyst interessant stykke lesning bl.a. om hvordan det er å forske på dataspill.

LE: Beskriv din første store spillopplevelse.

KA: Mange ser ut til å ha like sterke minner om sitt første spill som de har om sitt første kyss. Jeg har spurt endel om de første spillene de spilte og veldig ofte er den en idyllisert og nostalgisk fortelling som kommer fram. Det er ikke noe galt i å forgylle litt på fortiden, tror ikke verden hadde blitt bedre uten litt selektivt minne, men dette er en fortid jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Jeg vokste opp med dataspill, men la liksom aldri helt merke til dem. De var liksom alltid i perifirien av hva som skjedde, ikke i sentrum. Så, jeg husker faktisk ikke hva det første dataspillet jeg spilte var.

En ting som festet seg var en mangel på mestring. Kanskje fordi jeg ikke spilte nok, holdt meg til en sjanger, eller engasjerte meg i dem på en gitt måte – men resultatet var at jeg var en spiller som holdt meg på enkleste hastighet og sjeldent kom forbi første nivå/brett/oppgave.

Det var ikke før ut i 20-årene at ting snudde seg. Spillet var Burnout3 på Xbox. For første gang var jeg faktisk bedre enn vennene mine. Jeg vant løp og holdt highscores. Etter mange timer i en passelig hardbarket gamergjeng der jeg som oftest prøvde å vitse vekk at jeg så sjeldent vant, var det en seier å endelig være den som sto på seierspallen løp etter løp. Så, for meg kom egentlig ikke den første store spillopplevelsen før lenge etter det første spillet. For meg var den største spilloppplevelsen når jeg følte at jeg også fikk det til, at jeg ikke bare hadde det morsomt med piksler, men var søren meg bra på det også!

Spørsmål til deg: Når og hvordan snudde interessen for dataspill seg til noe akademisk?
Les mer…

For tiden jobber jeg meg gjennom vinnerne av Online Machinima Film Festival 09 og vil nok ha noen kommentarer om det senere. Jeg ser at Jill’s Song har vunnet pris for Best Technical Achievement og jeg tenker “tja – de fortjente vel kanskje den”. Ikke vet jeg, jeg har aldri spillt Half Life og da tror jeg ikke at jeg har noe jeg skulle sagt. Tingen er at jeg har alltid rullet øynene litt når det gjelder Jill’s Song og yttret et par “Oh looooorrrd!”.

Jill’s Song

Jeg syns den anstrenger seg litt for mye med å være dyp og filosofisk om kjærlighet og følelser. Men jeg vet det er mange som er dypt beveget av den. “Tårer” er et ord som ofte kommer inn i bilde. Det forstår jeg ikke. Jeg syns den er “cheesy” og litt sånn kiosklitteratur-aktig.

Men så lurer jeg på – hadde jeg hatt et annet forhold til den om jeg hadde spillt Half Life?

En av mine absolutt favoritter av machinimafilmer er The Days After som er laget i Grand Theft Auto, som jeg har spilt ganske mye.

The Days After

Denne filmen er jo akkurat det jeg fordømmer Jill’s Song å være. Men den får så stor betydning for meg fordi den er filmet i et spill jeg kjenner som voldelig og brutalt. Dette er en helt annen side av spillet – en helt ny fortelling i en verden jeg kjenner så godt. Jeg syns det er et imponerende kunstverk og applauderer Apollo Productions for god kameravinkling, effekter osv. Men selve fortellingen i seg selv er litt…tja…det hadde ikke funket på film, for å si det sånn.

Så med andre ord – må man kjenne spillene filmene er laget i for ha autoritet til å bedømme om de er gode eller ikke? Hvilken rolle har spillet i en machinimafilm, og hvilken rolle har fortellingen? Og ikke minst det tekniske. Hvor stor betydning har det for oss å si “Å jøsse meg! Hvordan i all verden har de fått det til?!”