Utgangspunktet for temavalget var kort sagt min egen begeistring for spillmediet. Samtidig har jeg en stor interesse for (og kunnskap om) kunst, design og estetikk som et grunnlag; blant annet i form av en bachelor i kunsthistorie og en “halvgjort” grafisk design-/illustratørutdannelse. Den tilsynelatende evigvarende debatten om spill kan være kunst interesserte meg derfor også.

Stine har skrevet masteroppgave om spilldesignprosesser, og gjesteblogger her for Spillpikene.

Så hvor begynner man?
Jeg var altså interessert i spill, estetikk og kunstdebatten, men hvor skulle jeg egentlig begynne? Det har tidligere blitt forsket på spill fra mange perspektiver; for eksempel i studier av selve spillet. Det har også blitt gjort mange studier hvor spilleren har vært i fokus, men det har derimot ikke blitt forsket så mye på selve spillutviklingen.

Jeg skrev mastergraden innen teknologi og vitenskapsstudier (kjent som STS), hvor spill – og annen teknologi – blir studert som sosialt konstruerte artefakter som oppstår i komplekse forhandlinger mellom ulike menneskelige og ikke-menneskelige aktører. Innen STS blir en slik teknologiutviklingsprosess kalt en “svart boks”, hvor de som står utenfor boksen ikke ser den prosessen som foregår på innsiden. Man ser bare den ferdige teknologien som kommer ut, i dette tilfellet – spillet. Derfor ble jeg interessert i å finne ut mer om hva det innebærer å være spilldesigner, og hvordan spilldesign “gjøres”.

Som sagt var jeg spesielt interessert i det estetiske uttrykket og utviklingen av dette. Jeg begynte derfor med å stille meg noen spørsmål: hva tenker spilldesignerne selv om estetikk i spill? I hvilken grad er spillutvikling kunst for dem? Videre ønsket jeg å finne ut hva slags kunnskaper de har, og hva slags kunnskap som trengs for å lage et spill. Hvilke utfordringer og begrensninger møter de underveis i sine designprosesser?

Metoden jeg brukte for å finne svar på dette var kvalitative intervjuer; i hovedsak med små, norske spillutviklere, som laget “casual” spill til mobil og web. Noen av disse laget også spill på oppdrag fra kunde, mens andre laget spill kun ut i fra egne visjoner. Utvalget ble mer tilfeldig enn representativt, men jeg var likevel så heldig å få møte en spennende og variert gruppe mennesker.

Skjermbilde fra Bub (Ablemagic)

Spillutvikling som visjon – og virkelighet
I løpet av intervjuene kom det tydelig frem at det fantes mange utfordringer knyttet til det å skulle designe spill. Flere hadde visjoner om en ideell spillutviklingsprosess full av lek, moro og kreativ realisering, men i praksis var det derimot ikke alltid sånn det fungerte. Alle som jobber sammen med andre, eller som har kunder å forholde seg til, må forhandle frem og tilbake med disse.

Jeg benyttet meg her av script-begrepet slik Madeleine Akrich beskriver det; som designerens “bruksanvisning” til brukeren, som blir skrevet eller “scriptet” inn i spillet. Dette scriptet kan bl.a inneholde designernes egne forestillinger og visjoner, og oppfatninger av fremtidige brukeres smak og kompetanse. I tillegg til forhandlinger med alle de ulike aktørene som ville ha et ord med i laget, dukket det også opp andre menneskelige og ikke-menneskelige hindringer. Dette kunne for eksempel være økonomi, når man måtte velge billigere tekniske løsninger, eller når man måtte forhandle om støtte med filmfondet. For noen var også teknologi noe man måtte forhandle visjonene sine med, for eksempel hvis den kom i konflikt med historien eller det visuelle uttrykket. Dette førte oftest til at estetikk og historie ble tilpasset de teknologiske begrensningene, siden dette var enklest å få til.

Estetisk arbeid
Som nevnt innledningsvis, var jeg spesielt interessert i utviklingen av det estetiske uttrykket i spill, derfor spurte jeg informantene nærmere om nettopp denne delen av designprosessen. Jeg ville også undersøke hvordan designernes ulike forståelser av begrep som kunst, design og estetikk var med på å forme spillene de laget.

Det kom frem at designerne hadde felles forståelser av dette, som for eksempel at “kunst” var noe som skulle fremkalle refleksjon og stemning hos betrakteren, noe de fleste også mente kunne oppleves i møtet mellom spillet og spilleren. Samtidig hadde alle ulike definisjoner av hva kunst utover dette “var”. Jeg fant her at begrepene kunst, design og estetikk fungerte som såkalte grenseobjekter (les mer her). Dette er objekter som har ulike betydninger for forskjellige aktører, men som alle likevel har en felles forståelse av. Disse begrepene muliggjorde kommunikasjon innad i firmaet, og eksternt med kunder – til tross for mye ulik kunnskap og kompetanse som kunne gjort dette vanskelig.

Fra Lab-yrinten (TerraVision)

Kunnskapen de trengte
Et sentralt trekk ved spilldesign er nettopp alle de ulike typer kunnskap som trengs for å få laget et fungerende spill. Flere fremhevet blant annet kunnskap om programmering, visuell utforming, kunde-/brukerforståelse, prosjektledelse og kreative evner. Måten designerne skaffet seg denne kunnskapen på varierte imidlertid. Noen hadde teknisk utdannelse, andre hadde bakgrunn innen kreative fag, men i tillegg fantes det også de som var selvlærte i større eller mindre grad. Det kom også fram at evne til selvlæring i jobben, samt egen erfaring som spiller, ble sett på som svært viktig. Det kom også frem at det foregår en viss profesjonalisering av spillutvikleryrket, for det dukker stadig opp nye utdanninger rettet mot de som ønsker seg inn i bransjen. Omtrent samtlige av mine informanter hadde derimot ikkeutdannelse innen spillutvikling, men tilpasset heller sine ulike utdannelser til dette formålet, i tillegg lærte de seg mye om spilldesign via praksis.

Rom for videre forskning?
Det var mange tråder å trekke videre ut fra analysen og inn i avslutningen, og derfor også mye det hadde vært interessant å studere videre. En av disse trådene var det tydelige lystbetonte aspektet som hadde trukket flere av mine informanter til spillbransjen. Bransjen er tydelig preget av et uklart skille mellom arbeidstid og spilletid, noe som også var trekk ved den tidlige IKT-bransjen. Et annet fellestrekk her er den teknologisk lekne og “maskuline” yrkeskulturen, med programmering som en slags “gutteroms”-kompetanse. I min studie av små, norske firma kom derimot estetikken frem som en mulig motpol, med flere kvinner som jobbet innenfor nettopp dette feltet. Det kunne derfor vært interessant å undersøke kjønnsrelasjoner i den norske spillbransjen nærmere.

Fra Kampen om framtiden (TerraVision)

Det kunne også vært aktuelt med en studie av det utdanningstilbudet som finnes for aspirerende spillutviklere i Norge. Jeg fant et stort behov for mer kompetanse når det gjelder kreativitet og estetikk; to elementer som skiller spillutvikling fra de fleste andre typer teknologiutvikling. De utdannelsene som finnes i dag er derimot mer rettet mot den tekniske deles av spillutviklingen (bl.a programmering), mens jeg har funnet at det er mange ulike roller som må fylles i et spillfirma. En av mine informanter etterlyste for eksempel en egen “norsk spillskole”, med muligheter for å spesialisere seg innen en av disse mange rollene, noe som kanskje kunne løst de kompetansemessige utfordringene den norske spillbransjen sliter med? Eller ville det ført til en ensretting? Med økt profesjonalisering av et yrke kan kompetansen heves, men samtidig kan høyere krav til utdannelse føre til at yrket utestenger de selvlærte og andre med “feil” utdannelse, noe som ville ekskludert de aller fleste av mine informanter.

For de som er interessert i å lese mer enn bare et overfladisk sammendrag, kan hele masteroppgaven i all sin prakt leses her.

Antologien From Barbie to Mortal Kombat kom i 1998, og flere av bidragsyterne mente at stereotypiske fremstillinger av kvinner og menn måtte "ta skylda" for at få jenter spilte.

Introduksjonsvis må jeg si at jeg hadde aldri skrevet denne oppgaven hvis jeg ikke hadde spilt dataspill siden før jeg kan huske. Og jeg hadde heller ikke skrevet oppgaven hvis ikke en venninne hadde sagt noe a la: Nei, jeg er ingen gamer. Men apropos spill så skal jeg aldri kvitte meg med den gamle Nintendoen med Super Mario, naboen min og jeg brukte hele dagen i forigårs på å runde det. Hvem er det som er gamere da, tenkte jeg.

Så jeg startet med å undre meg over hva det betyr for ens identitet å spille spill. Og hvordan er det å spille for kvinner, tenkte jeg, på bakgrunn av at spill lenge har vært en guttegreie, i tillegg til at det er litt “sært” å være en voksen spiller? Så endte jeg opp med å skrive en oppgave om kvinner som spiller dataspill. Og med dataspill mener jeg alle digitale spill, både for pc, tv og håndholdt. På mange måter kunne man si at jeg selv kunne vært studieobjektet. Det krever jo en viss ekstra distanse til arbeidet, kan man si. Men det er også avgjørende for engasjementet en har for emnet.

Å spørre og å synliggjøre

I min mastergradsoppgave har jeg undersøkt, for å si det kort og enkelt: hvordan er det å være en kvinne som spiller dataspill? Spørsmålet kommer på bakgrunn av forskning som har vist at mange forbinder dataspill med menn og gutter, dernest at det hittil er gjort lite forskning på bruk av spill blant voksne. Jo Bryce og Jason Rutter gjør oppmerksom på at at kvinnelige spillere er synlige på statistikkene, men ikke i like stor grad i offentlige spillerom som store datatreff, spillbutikker, spillforum osv. Et motiv for oppgaven er synliggjøring av kvinnelige spillere. Som kvinnelig spiller selv har jeg opplevd det som påfallende at andre kvinner jeg har møtt har underdrevet at de spiller dataspill.

Jeg har villet undersøke diskurser om spill hos kvinnelige spillere, og konstruksjoner av kjønn og identitet her. Hvordan kategoriseres spillere og ikke-spillere, hvordan kategoriserer kvinnene seg selv? Hvordan betegner de spillopplevelsen? Kan en se at dataspill oppfattes som en kjønnet aktivitet? Jeg har valgt en diskursteoretisk tilnærming til disse forskningsspørsmålene,  basert på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes arbeider (en kjapp innføring i diskursanalyse kan du finne i det leservennlige Kvinnekongens kurs på nett). Jeg har også hentet inspirasjon fra teoretiske perspektiver hos bl.a. Hilde Corneliussen, Torill Moi og Brian Sutton-Smith.

Hvem snakket jeg med?

Datamaterialet for analysen er hentet inn via kvalitative intervju med syv kvinner i alderen 22 til 61 år, som spiller dataspill. Intervjupersonene er rekruttert via et nettforum, og via snøballmetoden i eget nettverk. Utvalget er ikke representativt, og funnene i oppgaven kan derfor ikke generaliseres, de må sees som illustrerende eksempler. I utvalget var det kvinner som både var  ”usynlige” for offentlige spillmiljø, og ”synlige” for eksempel ved deltakelse på datatreff som The Gathering.  I fremstillingen av det kvalitative forskningsintervju som metode støtter jeg meg til Barbara Gentikow og Steinar Kvale.

Tre grupper spillere, og en barnediskurs

Analysen av materialet er emnesentrert, og utført med diskursanalytiske verktøy hentet fra Laclau og Mouffe.  Jeg grupperte intervjupersonene etter måte å identifisere seg på som spillere, og kalte gruppene henholdsvis ”spiller bare i blant”, ”unntak blant spillere”, og ”alternativkultur-interessert”. Navnene skulle være relativt selvforklarende. “Spiller bare i blant” identifiserte seg i svært liten grad med aktiviteten, og syntes i grunnen det var bortkastet for sin egen del, rent tidsfordriv. “Unntak blant spillere” så på seg selv som som et unntak, mest på bakgrunn av å være voksen og av hunkjønn. De “alternativkultur-interesserte” så spilling som del av en større interesse for alternativkultur, som inkluderte både rollespill, fantasylitteratur, gjerne alternativ klesstil, osv. Spillingen ble en del av en større identitetspakke, kan man kanskje si.

Spill ble gjerne sammenlignet med underholdningsmedier som film og bøker. En barnediskurs var sterkt innflytelsesrik, og flere uttalte at å spille dreier seg om å ”bevare barnet i seg”. I forhold til spillehandlingen mente jeg å se at tradisjonelle kjønnsdiskurser ble utfordret. En mor kunne for eksempel godt være selvfokusert og kose seg med spill når barna hadde lagt seg, selv om hun var selvoppofrende og relativt huslig når de var våkne.

Hardcore gamer

Jeg argumenterer for at  en hardcore gamer-posisjon virker kategoriserende for de kvinnelige spillerne i utvalget, i varierende grad. ”Hardcore gamer” ble definert som mannlig, noe som representerer et maskulint hegemoni i materialet.  Et annet viktig punkt var at ”hardcore gamer” ble forbundet med sterk konkurranseorientering, og gjerne førstepersons skytespill.

Kvinnene i gruppen jeg har kalt ”alternativkultur-interessert”, som også hadde sterke bånd til spillmiljøer, definerte seg minst ut i fra en ”hardcore gamer”-stereotype. Forekomst av ”synlige” kvinnelige spillere kunne også se ut til å svekke definisjonsmakten til denne stereotypen.

Om muligheten for å innta identiteter

Oppfølgeren til From Barbie to Mortal Kombat heter Beyond Barbie and Mortal Kombat kom i fjor. Ti år etter den første boka er situasjonen en annen, flere jenter spiller, og vi har fått nye typer spill. Kjønn og spill er likevel et viktig tema.

I følge diskursteorien er hegemoniske diskurser undertrykkende, og sperrer for muligheter for å innta forskjellige identiteter. Datt du av? En måte å si det på er at språket definerer hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi definerer identiteter. Men altså, konkurrerende diskurser er mer ideelt. En måte å destabilisere hegemoniske diskurser er å vise at ting som man tar som selvfølgeligheter, faktisk kan formuleres annerledes. For eksempel ved en diskursanalyse, slik jeg har gjort i oppgaven.

At jeg og tre medstudiner opprettet Spillpikene.no kan på et vis sees som en forlengelse av mitt prosjekt i mastergradsoppgaven. Spillpikene.no er likevel også et helt selvstendig prosjekt fra oss fire sin side, som vi definerer underveis. Men det sier jo på en måte selv at vi er ute etter å utfordre stereotyper. Og bare ved det å vise at vi finnes, mener jeg vi er med på å nyansere stereotypiske bilder av spillere.

Fortsatt mye spennende å undersøke

Avslutningsvis i oppgaven foreslår jeg at det fortsatt er mye ugjort på forskningsområdet voksne og dataspill, og en naturlig fortsettelse på prosjektet ville være å undersøke både kvinner og menn som spiller dataspill. Ja, det er jo ikke gitt at mannlige spillere synes det er helt uproblematisk å identifisere seg som spiller heller. Hva slags oppfatninger om mannlige spillere har de, for eksempel?

Jeg kan også tenke meg å undersøke emnet med et annet teoretisk perspektiv, og å undersøke kjønnsidentitet i spill, og spill i et større mediebruksperspektiv. Det må nevnes at det finnes relaterte studier i Skandinavia, nærmere bestemt Enevold og Hagstrøms den pågående studien Gaming moms i Sverige. Det blir spennende å lese. Dessuten gleder jeg meg til avhandlingen til Silje Hole Hommedal ved UiB blir ferdig, hun skriver om oppfatninger om dataspill, foreløpig ser det ut til at hun tar for seg unge.

UiB publiserer masteroppgaver elektronisk på BORA, og jeg min er akkurat blitt tilgjengeliggjort der. Til deg som er så interessert at du har lest helt hit, anbefaler jeg spesielt å ta en kikk på litteraturlista i oppgaven, der er det mye spennende.

Over ser dere sofakroken hvor pc’en min bor. Den bruker jeg til å spille på, surfe på og skrive master på. Sofakroken er akkurat passe stor for meg, og jeg liker godt å sitte der. Siden jeg liker å være sammen med andre mennesker mens jeg spiller (selv om jeg spiller alene) passer det meg veldig godt at spillekroken min er i stuen. Og hvis jeg skulle bli lei av å spille på pc’en kan jeg bare gripe kontrollene til en av konsollene våre, og rette blikket mot den andre spillkroken vår:

Tv-kroken med leker for barn i alle aldre

Her er tv-kroken vår, med leker for både store og små. Jeg vet at det er mange som setter pris på å ha sin egen spilleplass hvor de kan få litt tid til seg selv og spille alene. Jeg er altså ganske motsatt, og blir veldig ensom dersom jeg må sitte alene i et rom og spille mens det er andre mennesker i resten av huset. Jeg er nok en ganske sosial spiller selv når jeg spiller enspiller-spill.

Angående sosiale spill mangler det et bilde av spisebordet vårt. Det er nemlig yndet åsted for både rollespill og brettspilling. Det er forresten det vi spiller på på bildene i Marianne sin bloggpost om D&D. Da skulle alle spillerom være dekket, og man kan i grunnen si at stuen er vårt spillerom. Jeg sier stadig vårt spillerom.  Det er fordi jeg deler min interesse for spill med min fantastiske ektemann Einar. Sammen spiller vi mye rart og har det alltid like morsomt!

Da gjenstår bare en oppfordring: Linn og Marianne, hvis dere vil dele vet dere hva dere må gjøre! Og hvis noen av leserne har lyst til å poste bilder av sine spillkroker er det bare å poste i kommentarfeltet, eller sende på mail til post [a] spillpikene.no så kan  vi lage en samlepost!

In order to understand the impact of digital games on our culture, it’s important to understand how they are used, how they fit into our society, and how the technology is integrated into the everyday.

Og som én av måtene å undersøke dette på, har hun altså bedt spillere sende inn bilder av det stedet de vanligvis pleier å spille på. Sofaen, kontoret, whatever. Jeg mistenker at en av hensiktene bak er å undersøke mangfoldet, slik at en faktisk kan se med egne øyne at ikke alle spiller i mørke huler. Eller kanskje se at spillerne faktisk gjør det? Uansett, jeg er fryktelig inspirert, og legger ut bilder av mine to spillesteder. Eksponeringsbehovet mitt er dermed fordekt som akademisk inspirasjon, eller var det omvendt:

Her sitter jeg mye. I kveld også. Og nei, min kjære pc er under bordet til høyre, det til venstre er faktisk en symaskin.

For tiden liker jeg å spille i stua siden jeg sitter så mye ved pc'en ellers. Du kan skimte en PS2, Wii og Xbox 360. Når jeg får råd skal det bli flatskjerm-tv og mye finere bildekvalitet. Enn så lenge improviserer jeg med pc-skjerm for å se de fineste xbox-bildene.

Det ser ut til at Torill er i sluttfasen eller har avsluttet innhentingen av bildemateriale, det er jo isåfall dårlige nyheter for dere andre med eksponeringsbehov. Eller kanskje dere får lyst til å legge inn en bildelink i kommentarfeltet, eller sende bilder til oss på post [a] spillpikene.no? Vi lover å blogge om dem, isåfall. Her er bildene av Torills spillesteder. Hun blogger regelmessig på “Thinking with my fingers“.

Dette var del 1 i serien om noen av Spillpikene sine spillerom. Nå kaster jeg stikka til deg, Marianne :)

P.S: Det er fortsatt tid igjen til å delta i skjermbildekonkurransen! Siste frist for å sende inn er i morgen (torsdag 21.05) kl 16.