Jeg har i det siste viet masse plass i hodet mitt til å minnes mine egne vendepunkt av denne typen, som en del av Prosjekt “Finne-tilbake-til-spillgleden-etter-master”.

Jeg har forsåvidt spilt spill siden jeg var liten, fra diverse amigaer og commodore64, til gameboy og Sega Mega Drive. Det er bare det at jeg husker lite fra disse spillene. Jeg husker et spill hvor man styrte en ball over et sjakkbrett, hvor ulike farger på rutene gjorde ulike ting(blå ruter ga turbofart, grønne gjorde at ballen hoppet, f.eks.). Men jeg husker ingen tittel, eller hvilken maskin jeg spilte det på.Bare at det var enormt fengende, og at jeg aldri ble lei.

Jeg spilte også ATV -simulator, som jeg tror var en såkalt “joystick-killer”- og sykt vanskelig. Spillet spilte en  melodi hver gang man fikk “Game Over”, og i følge mine foreldre satt jeg hendene foran ørene og sang så høyt jeg kunne hver gang, for å overdøve melodien.

Begge disse er eksempler på spill som åpenbart har betydd mye for meg der og da. Det ene i form av at jeg aldri ble lei, og ikke klarte å slutte, det andre i form av at det skapte mye frustrasjon(som jeg forøvrig mener er en viktig faktor i spill) og til tider raseri, men samtidig et enormt behov for å mestre.(noe som var omtrent umulig i det spillet)

Men: ingen av disse spillene skapte noen form for glede, eller positivt ladede følelser. Ingen henførte sukk, ingen gisp av overraskelse, ingen latter(som følge av det som spillet la opp til skulle skje, hvertfall) og ingen…kan man kalle det en slags forelskelse i karakterene? Ingen berikelse av intellekt.

Det skapte  derimot et spill som skulle vise seg å beta meg totalt, røre ved noe dypt inne i meg, og snu spillverdenen min oppned. Da jeg hadde spilt en time eller så, tenkte jeg noe ala ” Oh. My. God. Jeg vil ikke gjøre noe annet enn å spille resten av livet. Jeg vil utdanne meg innen spill, jobbe med spill, og når jeg kommer hjem fra jobb skal jeg fortsette å spille til jeg må legge meg. “

Spillet var Final Fantasy IX, og det kan faktisk skryte på seg å være ansvarlig for at jeg åtte år senere tok en master i dataspill.

Dette vendepunktet skjedde altså i 2000. Og i dag har jeg sett klipp fra YouTube, og jeg må innrømme at jeg har trukket på smilebåndet, og innimellom flirt godt.
Det er jo så dramatisk, så mye følelser, så larger-than-life og så …romantisk. Veldig inspirert av shōjo manga (Hedvig, du får rette på meg hvis jeg bruker feil navn nå!) . Jeg har jo alltid hatt sansen for det dramatiske, så jeg skjønner egentlig godt at jeg ble revet med. Dog: det var unektelig rart å se dem igjen.

Men: En ting er å se isolerte klipp ni år etter; noe annet er det når man sitter godt plantet inne i den magiske sirkelen og med en illusjon om at det er du som styrer handlingen og har ansvaret for karakterenes- og Gaias- skjebne.

En smakebit, fra slutten av CD 1, er når skurken Kuja har slått dem/oss alle sammen. Kuja er en fascinerende karakter, en type som går igjen i mange(japanske?) fortellinger.  Feminin mann med onde hensikter, skumle krefter og mer makt enn man kan like. Soundtracket forklarer egentlig ganske godt hans person, noe jeg synes er herlig typisk for FF-spillene. Jeg digger når han rister litt umerkelig på hodet i det han snur ryggen til, hehe:

Hvis dosen av dramatikk ikke var nok, kan du meske deg i romantikk, krig, monstre, trollmenn og steampunk-skip i denne videoen, som er en av mange millioner fan-art-bidrag, om jeg ikke tar helt feil.

Om lag ett minutt uti får man se glimt av et slag mellom Queen Brahne og våre venner. Jeg husker innmari godt hvordan jeg satt og knuget på håndkontrollen, glemte å puste, og endte opp kjempesvimmel:)

Dette var en laaang beskrivelse av mitt vendepunkt. Har du noe, og vil du evt. dele det?