Som vi spillpikene allerede har skrevet på Facebook-siden vår, har vi diskutert om vi skal delta aktivt i debatten om spill og vold som har blusset opp igjen etter 22/7. Foreløpig velger vi å fokusere på de gode sidene ved spill, og å lenke til andre som tar til motmæle mot folk som Ketil Bjørnstad. Noen av disse er Stjernesøkeren og Torill Mortensen, Pressfire har en oppsummerende artikkel, og RockPaperShotgun har en hel del gode poenger. Når jeg leser kommentaren som Arne Johan Vetlesen har i Aftenposten hvor han skriver om dataspill som er utpreget unyanserte, blir jeg oppgitt.  Det gir meg den siste inspirasjonen jeg trengte til å poste dette innlegget om Fable 3. Det er et spill som har berørt meg, og selv om det ikke er det mest nyanserende spillet der ute, må det nevnes.

Obs: Hvis du er redd for spoilers bør du ikke lese videre!

For de som ikke har spilt noen av spillene i Fable-serien: i spillet havner hovedpersonen i situasjoner som gjør at han eller hun må gjøre moralske valg, og hver avgjørelse teller på en skala over ondhet/godhet. I Fable 3 skal en i første omgang styrte en ond tyrann, og i neste omgang selv styre landet. En spillserie som dreier seg om moralske valg tar altså tilsynelatende et steg opp til samfunnsnivå – hvordan fordele byrdene og godene i et land?

En preget avatar

Skal jeg fortelle om spillopplevelsene mine fra Fable 3, må jeg også fortelle om da jeg spilte Fable 2. Spillene er såpass like, og spillopplevelsene mine fra dem henger såpass tett sammen. En anekdote fra Fable 2 illustrerer hvorfor spillserien betyr mye for meg:

De fleste bilder av Fable-covere viser den mannlige avataren – her er et promo-bilde fra Fable 2 med den kvinnelige.

Når jeg får valget i spill pleier jeg å velge meg en kvinnelig avatar, uvisst hvorfor. Den kvinnelige avataren i Fable 2 er slank og smekker, og holder seg slik så lenge man ikke kun spiser kjøtt og paier. Men mat må man ha for å hele kroppen, og har man ikke tid og råd til å skaffe seg sunn mat og sunne helsedrikker, legger avataren ganske mye på seg. Dette innså jeg for sent, og avataren min ble ei dundre. Men hennes fysiske forfall sluttet ikke der. På et punkt i Fable 2 ble jeg stilt til veggs og måtte velge mellom å ofre livet til en uskyldig, eller å ofre min egen ungdommelige skjønnhet. Min ryggmargsrefleks var å te meg helgenaktig, så da fortsatte jeg spillet som gammel og grå. Som om ikke det var nok pådro jeg meg en del stygge arr i kamper også.

Avataren min ble altså en svær, muskuløs dame full av utiltrekkende slåssmerker og rynker i ansiktet. Det var lite jeg kunne gjøre med det faktum. Men akkurat på grunn av dette ble spillopplevelsen min helt unik. At hun var så preget føltes bra, avataren ble mer min på den måten, mine valg hadde gjort henne slik, hun reflekterte meg. Dette hadde jeg ikke opplevd hvis jeg hadde fått valget om en slik særegen avatar til å begynne med, forfengelig som jeg er hadde jeg mest sannsynlig valgt hun slanke og smekre uansett. Avataren min og jeg hadde en historie, og jeg brydde meg om hvordan det gikk med henne. Valgene jeg foretok underveis ble påvirket av mitt sterke bånd til avataren. Jeg lot henne ikke gjøre hva som helst.

De tre tingene jeg liker best med Fable 2 og 3 (1-eren kan jeg ikke svare for siden jeg aldri har spilt det):

• Man kan selv velge kjønn på sin avatar, men handlingen er lik uansett kjønn. Dette blir rett som det er kilde til noen artige scener med utradisjonelle kjønnsroller, litt sånn som i fantasy-serien til Ingar Knudtsen om amasonene, eller Gerd Brantebergs Egalias døtre.
• Spillene tilfredsstiller Sims-spilleren i meg. Man kan la avataren danne familie, innrede hus, ha forhold på si, jobbe, kjøpe seg nye klær og farge dem, og så videre. Samtidig som kan man slåss mot monstre når det passer, utføre quests og følge en spennende hovedfortelling.
• Du kan som sagt bli feit og full av arr etter slåsskamper, og jeg liker altså at utseendet på avataren blir begrenset og påvirket av spillets gang.

Dilemmaer, eller bare valg?

Ikke alltid så greit å vite hva som er rett, gitt! Bilde: Tompkins Sq. Pk av James Jowers, Flickr Commons.

Jeg kan like gjerne si det med en gang: Jeg synes ikke at fortellingene i Fable 2 og 3 er enestående gode, for eksempel Den lengste reisen rager høyt over når man ser på bakteppet, karakterene og plottet. Men eventyrspill har jo også alltid ligget mitt hjerte nærmest. Fortellingene i Fable 2 og 3 er for enkle, og de moralske dilemmaene for konstruert omkring ond/snill, enten/eller. I Fable 2 blir det bent ut banalt. Slik jeg husker det er det lite som er midt i mellom ytterpunktene. Dette hindrer meg likevel ikke i sette veldig stor pris på spillene.

Det mest interessante moralske valget som jeg husker i Fable 2, er nevnte valg om å uskyld vs skjønnhet.  Jeg minnes også at jeg måtte torturere noen uten å ville det, men da jeg hadde kommet over den første kneiken affiserte det meg ikke lenger. Ofrene var jo bare npc-er, og hadde ingen reell konsekvens for meg. I Fable 3 synes jeg de moralske dilemmaene var justert opp et hakk, jeg kom til et punkt hvor det rett og slett var vanskelig å vite hva som var rett og galt, også i følge spillets logikk.

Det var i disse tvilstilfellene mens jeg spilte Fable 3 at jeg merket at jeg gikk og grunnet over spillets konstruksjon. Hva mente spillutviklerne med dette? Hva var det meningen at jeg skulle tenke? Skulle jeg lures til å gjøre noe ondt, var det umulig å være udelt god selv om jeg ønsket det? Eller skulle jeg være ond fordi det i det lange løp ville bety det gode for folket? Forstå meg rett: jeg var ikke så opptatt av å tenke ut hva som var det moralsk rette å gjøre, som av hvilke tanker spillutviklerne hadde om hva som definerte det moralsk rette inne i spillet. Når et verk, det være seg bok, film eller spill, innbyr til et slikt metaperspektiv, blir jeg alltid fascinert.

Om å komme til makten

Første del av Fable 3 går ut på å skaffe seg følgere (litt mer krevende å skaffe seg enn Twitter-følgere). Disse følgerne må man ha som støtte i det kommende statskuppet. Den nåværende kongen i landet er en grusom tyrann. Han krever at barn må jobbe på fabrikker istedenfor å gå på skole, han tvinger folk i millitæret, krever altfor harde skatter og fører slik folk ut i ytterste fattigdom osv. Til og med hønsene mistrives i trange bur, og forsøker å flykte.

Det er altså ikke vanskelig å forstå at i spillet er det helt moralsk rett å styrte tyrannen. Spillet lar deg selvfølgelig få opptre som en kjip og ond person om du vil, men den veien tok altså ikke jeg. Når jeg endelig greier å bytte ut denne kjipe tyrannen og ta over kronen selv, får jeg servert en ublid nyhet av min sannsigerske. Hvis jeg ikke gjør visse grep og balanserer statsbudsjettet på en bestemt måte, kommer hele landets befolkning til å stryke med i et forferdelig angrep. I motsetning til virkelighetens mer eller mindre paranoide statsledere har jeg en sannsigerske og slipper å lure: jeg må bygge opp militæret uansett for å hindre at hele landet blir jevnet med jorda.

Der forsvant min plan om å bli fredsfyrstinne.

Som jeg nevnte blir det etterhvert vanskelig å vite hva som er gode gjerninger for folket på kort og lang sikt. For å balansere statsbudsjettet må jeg ta noen tøffe valg. Skal jeg satse på militæret og slik sikre landegrensene? Da må noe ofres. Skal vi gjøre et naturområde om til industriområde så staten tjener mer? Ikke så lett å svare på. Spilleren blir forsøkt ansvarliggjort, og det likte jeg. Det er en lang vei til tronen, og man kan somle og tøyse mye underveis, men er man først kronet følger det plikter og tidsskjema. Jeg har sannsigerske som forteller meg at det VIL lønne seg å satse på militæret, men også at det KAN lønne seg å bruke masse penger på å gjøre livet godt for undersåttene.

Jeg skal ikke si akkurat hva jeg gjorde. Men jeg vil si såpass at jeg gjorde noe “godt”, og noe “ondt”. Jeg mistet noen gode støttespillere fordi jeg skuffet dem, noe som igjen førte til at langt flere av undersåttene mine mistet livet. Deriblant min avatars familie.

Om en reell og trist konsekvens av mitt vanskelige valg

Etter krigen i landet mitt var det veldig lite folk i gatene, veldig mange hadde rett og slett strøket med. Før krigen kom det folkemengder når jeg stilte meg opp på torget for å spille på lutten, etter krigen kom det bare et par-tre stykker tuslende ut fra smug og hus i nærheten. Vemodig, var det.

I Fable-serien er heterofilt og homofilt ekteskap likestilt.

Så hva gjorde jeg med den dårlige stemningen i landet? Det beste man kan gjøre for å øke befolkningen i et land, nemlig å sette en hel masse barn til verden. Dronningen praktiserte flerpartneri som en annen Harald Hårfagre. Men dronningen klarte aldri å glemme den vesle familien hun en gang hadde hatt rett utenfor slottsportene, i huset hun hadde innredet så fint med malerier og utskjærte møbler. Den tynne, men varme ektemannen  som pleide å si: “You are one fine woman”, og barna Zevs og Athene som sprang rundt beina hennes etter gaver fra den siste eventyrlige reisen. Etter krigen var huset deres markert som bebodd uansett hva jeg gjorde, kanskje var det en bug, kanskje var det meningen, men uansett hva jeg gjorde sto den vesle familien min oppført som levende og som beboere av huset. Men stolene deres og sengene var tomme, de løp ikke rundt i gatene.

Ved siden av å spille en mer og mer preget avatar i Fable 2, er denne opplevelsen med den sporløst forsvunne familien fra Fable 3 det jeg husker best og setter mest pris på i Fable-serien. I tråd med disse eksemplene, vil jeg tro at jeg vil foretrekke spill i fremtiden hvor valgene mine får konsekvenser ikke bare for omgivelsene, men også for min egen avatar. Og tap som får reelle konsekvenser for avataren min, vil jeg ikke se på som en ulempe. Jeg har aldri vært en spiller som foretrekker full frihet som den friheten som betegner sandkassespill. Og det er lenge siden jeg hadde tid nok til å spille om igjen så tidkrevende spill. For en som spiller Fable 3 om igjen mange ganger vil selvfølgelig opplevelsen av de moralske valgene endre seg – kanskje føles de mindre betydningsfulle.

Å leve, dø  og leve om igjen kan man alltids gjøre i et dataspill – men av og til får man kanskje mer ut av å ikke leve om igjen? Uansett om man velger å spille om igjen eller ikke, så er både Fable 2 og Fable 3 spill som forsøker å utfordre spillernes oppfatninger. Og nettopp derfor setter jeg så veldig pris på dem. Og det finnes bedre eksempler på nyanserende spill enn Fable-serien, det innrømmer jeg glatt. Sluttpoenget mitt: Arne Johan Vetlesen bør nok spille litt flere dataspill.

Jeg vil mer enn gjerne guide noen inn på veien til spill igjen, eller lede noen inn på spillveier de ikke er vant med. Har laget en liste med tips basert på forespørsler jeg har fått (eller har ønsket at jeg skulle få):

1. Plattformspill

Elsket du Super Mario, men har ikke funnet noe like artig i voksen alder? Prøv Braid! Gå til den offisielle hjemmesiden for å se en demonstrasjon av gameplay. Spillet har fått full pott i en drøss med anmeldelser, blant annet i VG.

Braid finnes for PC’er med Windows, for Mac, og for Xbox 360. Det er ikke et spesielt dyrt spill, og krever ikke noe særlig av datamaskinen din. I tillegg, selvfølgelig, er spillet kjempegøy og sjeldent innovativt.

2. Småspill

Har du ikke like mye tid til å spille som da du var liten, sier du? Og så er det så dyrt? Hva med de spillene som kan spilles i løpet supertkort tid, og som ligger gratis på nettet? Tetris og Bubble shooter har du antakelig prøvd, men hva med for eksempel Transmover eller reklamespillet Temple of Zoom? De to siste passer også fint for de som liker plattformspill.

Takk til Eivind for tips om Transmover, og Henriette for tips om Temple of Zoom.

3. Interessante kvinnelig hovedpersoner

De aller fleste spill handler om macho, tøffe menn, sier du? Bortsett fra dem om veldreide Lara Croft? Da burde du ta en nærmere kikk på pek-og- klikk-sjangeren, på eventyrspillene. Du vil bli overrasket over de tøffe kvinnene her. Den lengste reisen, Syberia og Secret Files: Tunguska er ikke så ferske lenger, men er fortsatt like vakre og spennende som de kule kvinnelige hovedpersonene deres er. Hedvig omtalte forresten Secret Files 2 på Spillpikene.no i Hvorfor pek- og klikk-spill er bra på konsoll.

En personlig favoritt hos meg er indie-spillet The Blackwell Legacy. Sistnevnte er laget på billig vis, men er nok et eksempel på at et spill ikke trenger være high-tech for å engasjere. Roseangela Blackwell er en kul og kompleks dame, det er ikke hver dag en ser en kvinnelig helt med sosial angst. Man får lyst til å bli kjent med henne.

Rosa må utfordre angsten sin for å komme frem til løsningen på mysteriet i The Blackwell Legacy. Bilde hentet fra Wadjet Eye Games' hjemmeside.

4. Til slutt, noen veier fra en spillsjanger til en annen:

• Fra The Sims 1, 2 og 3 til rollespill: Fable 2. I Fable 2 kan man både spise, drikke, gifte seg, få barn, jobbe OG lære seg å bli god med sverd så en kan drepe monstre (for Xbox 360). Likheter mellom Sims 3 og Fable 2 har jeg forøvrig også blogget om i Om The Sims og sjokolademuffins.
  

  I Fable 2 kan man bli forelder. Screenshot hentet fra tothegame.org.

• Fra plattform/puzzle-spill til førstepersons skytespill: Portal. Hvordan komme seg ut av en mengde rom, mens en sprø datamaskin forsøker å lure en til å velge feil? Uten så mye  stressende skyting, men med alt det andre (Windows-PC, Xbox 360, PS3).