Først litt om Monopol slik vi kjenner det:

Monopol har siden opprinnelsen på 1930-tallet blitt et av de vanligste spillene i den vestlige verden. Spillet stammer fra USA og den store depresjonen og er i all hovedsak et kapitalistisk spill om å tjene mest mulig penger og investere disse best mulig. Spillet er relativt enkelt å lære seg og er derfor et yndet familiespill. Spillerne har også svært mange muligheter til samhandling seg i mellom, noe som ofte fører til avanserte avtaler og deretter gjerne brudd på disse avtalene. Populariteten til Monopol har også ført til at svært mange utvikler egne husregler som går i arv til nye generasjoner.

Denne samhandlingen mellom spillerne er sannsynligvis noe av det som gjør spillet så populært, for spillmekanisk innehar spillet en del egenskaper som slett ikke er ettertraktet i ett hvert brettspill. Kombinasjonen av tilfeldigheter og at de som klarer seg bra i starten av spillet blir rikere og rikere mens de fattige blir fattigere resulterer ofte i at spillet varer svært lenge, selv om spenningen mellom spillerne blir den samme. Den som kommer dårlig ut i de første rundene skal ha fryktelig mye flaks for å komme ovenpå igjen, mens den som kommer godt ut av de første rundene stort sett kan surfe på dette i resten av spillet!

"A monopoly exists when a specific person or enterprise is the only supplier of a particular commodity." - Wikipedia. (Bilde lånt av Parker Brothers)

Problemet med den ujevne fordelingen av flaks og uflaks i Monopol kan løses ved å inngå avtaler, bryte avtaler eller lage hemmelige allianser. Og derfor er det så forunderlig at man i Sovjetunionen valgte å lage et sosialistisk monopol hvor samhandling mellom spillerne var helt forbudt. Er det slik at en kapitalistiske verden er mer utfordrende og underholdende som spill en en sosialistisk verden? Dersom man ser på populariteten til de to spillene kan det kanskje virke slik.

De viktigste trekkene ved den kommunistiske versjonen av Monopol

• Den ungarske tittelen kan oversettes omtrent slik: “Forvalt din økonomi med visdom”.
• “Start”-feltet er fabrikken. Når du passerer den arbeider du, og får dermed utbetalt lønn.
• Du samler ikke eiendom i form av gater og hoteller. Du samler inventar til din standardisert utformede vesle leilighet.
• Det er forbudt å kjøpe eller selge ting! Ingen handel med medspillerne skal forekomme.
• Ingen samhandling med medspillerne resulterer i at spillet dreier seg om å bli førstemann, i motsetning til “vårt” Monopol hvor konkurransen er mye mer samspillbasert.

Ideologi og spill

I en artikkel i The Globalist fra 2003: Monopoly for Socialists, av Brent R. Ranalli, spørres det:

What can a Socialist Monopoly game teach a capitalist world?

Dette er et veldig spennende og fascinerende spørsmål. Ranalli skriver at “vårt” Monopol gjenspeiler nettopp vårt kapitalistiske samfunn, der de de rike har en tendens til å bli rikere, og de fattige fattigere. Det fungerer vellykket som et spill, fordi det er spennende og morsomt, men i virkelighetens kapitalisme blir det sannelig ganske urettferdig (se f.eks. oversikt over trendene i FNs levekårsindeks de siste 30 årene, med en sammenligning av f.eks. Zimbabwe og Norge).

Ranalli spør seg:

Is there a board game out there that simulates a cooperative economy, one that produces only winners?

Si det? Vi ser at det er svært populært å lage brettspill hvor spillerne konkurrerer sammen mot spillet for tiden. Blant annet det svært populære Battlestar Galactica-brettspillet og Arkham Horror (horrorspill satt til Call of Chthulhus verden). I begge disse spillene må spillerne samarbeide for å vinne over spillet. I Battlestar Galactica er det selvfølgelig én Cylon som arbeider mot de andre, så der kan for såvidt én av spillerne vinne over de andre. Mens i Arkham Horror vinner eller taper alle spillerne sammen.

Hva mener dere, kjære lesere? Vi spiller ballen over til dere :)

Et apropos: Da Hedvig og jeg tok masterstudiet i medievitenskap ved UiB, hadde vi en gjesteforelesning av den ungarske forskeren Maria Heller. Det var hun som først fortalte oss om denne kommunistiske Monopol-versjonen. Slik hun forsto det, hadde det ikke vært et spesielt populært spill i befolkningen.

"Hello! Kitty want to be a millionaire?" Det finnes utallige Monopol-versjoner...

Skrevet av Hedvig og Maren.

I vår Pandemic-karriere tok det ikke så lang tid før vi mestret spillet på det enkleste. Vi var fornøyd en god stund, vi gikk på jobb og skole hver mandag og reddet verden hver lørdag mens vi hevet glasset vårt til hverandre og berømmet vår innsats som helter. Men nå er vel mennesket skapt slik at det higer etter utfordringer – og selv om det ikke var noen enkel sak å kurere verden for gul, rød, blå og svart  klarte vi det likevel hver eneste gang – så vi slo oss på brystet og satte vanskelighetsgraden opp til «normal». Måtte pesten ta det spillet! I ett år har spillgruppen møttes jevnlig. Vi drikker og vi ler, men vi vet alle at det kommer til å ende med det samme; oppmerksomheten vår blir dratt mot vår store nemesis, spillet kommer på bordet – og etter ett år er vel egentlig utfallet allerede gitt.

Et utsnitt av spillbrettet til Pandemic

Denne omgangen var intet unntak. Vi var raskt ute med å finne en kur for blå, og begynte å få forhåpninger om at dette var dagen da spillet måtte gi tapt for vår genialitet. Forskeren dillet rundt i Asia, representanten for helsepersonellet ble manisk opptatt av å plastre Midtøsten og transportøren hadde fokus på Afrika da vi helt plutselig ut av det blå fikk et hinsides utbrudd av nettopp blå. Hvordan det skjedde skal gudene vite, men med panikken pustende i nakken sprang vi til for å gjøre vår plikt. Problemet var bare at med en gang vi snudde ryggen til begynte de tydeligvis å hoste hverandre i ansiktet i Afrika, for gul spredde seg  plutselig som farsotten den var og rød herjet nok en gang i Asia. Transportøren sendte folk litt manisk i hytt og gevær, forskeren bannet over dårlig utstyr og helsepersonellet satt under bordet og sugde på tommelen. Og nok en gang måtte tre mesterhjerner gi tapt ovenfor et brett av papp og noen fargeglade trebiter. Jeg må si at min personlige mening er at Pandemic har vanskelighetsgradene «vanskelig», «dritvanskelig» og «ikke engang tenk på det» – og likevel er dette det brettspillet jeg spiller desidert oftest og fortsatt ikke er lei. Kanskje fordi det er godt å vite at det er en hel gjeng med tapere i rommet, ikke bare en, og kanskje fordi det nå har blitt en slags mani å prøve og overvinne skiten.

Uansett; svaret på spørsmålet i overskriften er vel egentlig nope, niks og nei – om verden er på vei til å krasjlande bør dere krysse fingrene for at noen andre enn oss sitter ved spakene!

Om forfatteren: Hilde har ingen utdannelse innenfor spill annet enn at hun syns det er et ypperlig tidsfordriv. Det gjelder det meste innenfor brettspill, rollespill og pc/konsollspill. Hun har en spesiell forkjærlighet for spill som inneholder zombie-jakt kombinert med automatvåpen, men er også særs lettskremt og kan ikke spille dem alene. Av den grunn jobber hun fortsatt med å komme forbi de første fem minuttene i F.E.A.R., men har enda ikke gitt opp håpet. Hilde er å finne på sin egen blogg, Leikeland.

Jeg  oppdaget også at 2-åringen i huset har fulgt med i timen. Han kastet ett blikk på den nye blomsten i stuen og sa: “Se mamma, en sopp-blomst.” Sånt gjør også godt i en spillpikemammas sinn. Og hvis noen lurer på hva jeg skal gjøre om kveldene de neste ukene er svaret under:

Fine gaver fra fine tidligere medarbeidere

Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter  dra avgårde med en mystisk boks med Go.

I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.

De svarte Go-steinene ligner på halstabletter

Jeg husker godt den første tilbakemelding fra vår veileder i Lyon, etter at vi hadde sendt et foto av den første Go-runden vår. “Absolutt ikke verst til å være nybegynnere,” sa han. Og så delte han noen triks vi ikke hadde tenkt på. Vi spilte mer, og vi likte Go. Eller, den enkle versjonen av Go. Det hendte en av oss sa: “Lurer på om andre spiller det på denne måten?” Da svarte den andre: “Hvis dette ikke er Go, har vi funnet opp et veldig morsomt spill.”

Men så ble jeg skikkelig god. Eller min kjære ble dårlig, jeg vet ikke. Uansett vant jeg stadig vekk. Sannelig slo det meg ikke bare én gang at jeg burde bli med i konkurranser, så god som jeg var. Men det var jo litt merkelig. Hvorfor skulle Go ligge så lett for akkurat meg?

Vi hadde skjønne rødvinskvelder i solnedgangen med Go-brettet, og olivenfatet ved siden av steinskålene. Men på et punkt skjønte vi at vi ikke kunne lure oss selv lenger. Dette var ikke Go. Når vi innimellom dobbeltsjekket regelheftet fant vi jo aldri det vi lette etter. Vi hadde lagd våre egne, underfundige regler. Vår venn i Lyon kom til slutt med den knusende bekreftelsen: “Det første omgangen deres så jo riktig så bra ut. Men så ble det rarere og rarere. Jeg skjønte ikke så mye av det, egentlig.”

Akk! Spillgleden vår døde. Go-brettet og steinskålene støver ned på toppen av bokhylla nå. Jeg savner så sårt et spill for to, som ikke har for vanskelige regler. Noen som har forslag? Eller kanskje det finnes noen som vil troppe opp med privatundervisning i Go?

Scrabble

Påsken er over oss igjen med skiturer, snøstormer,  appelsiner, kvikklunsj og ikke minst: brettspill!

I disse moderne tider kan man jo spille digitale spill nesten hvor som helst, men de analoge har nå en gang sin egen sjarm. De fleste nordmenn har tilbrakt lange timer på hytten med å kaste terninger på storebror i Yatzy, krangle om rådhusplassen i Monopol eller forsøke å skrive ord som “rowbåt” i Scrabble (det er helt sant – min mor forsøkte å skrive rowbåt en gang).

Men det finnes jo mange flere brettspill i verden enn de gamle hyttetraverne. I steden for terningkasting kan jeg anbefale sauekasting i Shear Panic som jeg har anbefalt før, jernbanebygging (prøv å bli bedre enn NSB), eller mordforsøk på gamle menn og deres hunder.  Her følger mine anbefalinger til påskemorro:

Kill Doctor Lucky (and his little dog, too!)

Kill Doctor Lucky

Påsken er som kjent krimtid, og hva passer vel bedre en å starte kvelden med å ta livet av en gammel skrøpelig mann og den lille mopsehunden hans?

Dette spillet er et omvendt Cluedo, hvor spillerne konkurrerer om å drepe Doctor Lucky for å få arve formuen hans. Spillerne beveger seg rundt inne i Doctor Luckys store, mørke herskapshus (strømmen har selvfølgelig gått) og forsøker med ujevne mellomrom å ta livet av den lille mannen ved hjelp av tilfeldige ting de finner rundt om i huset. Jeg klarte for eksempel å ta livet av ham med et bananskall, mens andre har forsøkt med antikke kanoner, høye lyder og dårlige spøker. Mannen er dessverre usannsynlig heldig (navnet har muligens noe med det å gjøre) og unnslipper det fleste drapsforsøk ved å dukke for å plukke opp ting fra gulvet, plutselig falle gjennom hemmelige dører eller stoppe opp for å fundere på noe.

I beste krimånd er det selvfølgelig ikke meningen at de andre skal skjønne at du forsøker å ta livet av den søte gamle mannen. Derfor må spillerne være alene med ham utenfor de andre spillernes synsfelt (på brettet altså).  Utvidelsen ‘And his little dog, too!’ legger rett og slett til hans lille hund.

Pandemic

Pandemic

Dersom mordplaner, herskapshus og små hunder ikke er skummelt nok for deg kan du jo forsøke deg på bioterror, sykdomsutbrudd og andre uhumskheter.

Pandemic er brettspillet hvor spillerne samarbeider for å stanse spredningen av fem verdensomspennende sykdomsepedemier. Spillerne er spesialister i Boston, og i det spillet starter ser man fem sykdommer som bryter ut på tilfeldige plasser rundt om i verden. Spillernes oppgave er å begrense sykdommene, finne kurer til dem og hindre en verdensomspennende pandemi.

Til tross for det noe dystre temaet er dette et artig spill, med mye god spilldynamikk. Det er et samarbeidsspill, noe som har blitt relativt populært de siste årene. Her samarbeider spillerne om å nå mål i spillet, og det er ingen vinner/taper blandt dem. Ved hjelp av kort, smarte strategier og litt tilfeldigheter kan spillerne finne kurer og begrense spredningen av de fem sykdommene. Spillet er ganske lett å lære, og passe for både nybegynnere og de mer erfarne spillerne.

Det finnes også en utvidelse som gir flere sykdommer, endrer spredningsmønsteret til noen av sykdommene og gir en av spillerne muligheten til å være bio-terrorist.

Agricola

Agricola

For dem som synes både påskekrim og sykdommer er dårlige temaer for brettspill kan man alltids ty til bønder! Det er jo svært populært for tiden, folk får til og med sparken fordi de bruker for mye tid på sine virtuelle bondegårder.

I Agricola konkurerer spillerne om å utvide gårdshuset sitt, lage barn, fostre opp husdyr og dyrke mark. Alt det et ekte liv på landet handler om altså. Spillerne utvider og dyrker for å samle seierspoeng som de senere kan bruke til å kjøpe utstyr til gårdene sine. Den som har flest seierspoeng ved spillets slutt vinner både bondegården, halve kongedatteren og hele grisefarmen.

Agricola er et godt brettspill med god stemning, gode spillmekanismer og forseggjorte detaljer. Her er det svært få tilfeldigheter, noe som bidrar til at dine spillferdigheter er avgjørende for om du vinner eller ikke. Spillet har to vanskelighetsgrader, noe som fungerer veldig fint og som gjør det mulig å spille spillet både med nye og erfarne spillere.

Da er det bare for meg å ønske alle lykke til på på påskefjellet eller i påskebyen, og håpe at dere finner et bananskall, en pandemikur eller noen nye sauer i løpet av påsken! Selv skal jeg bruke påsken på å flytte, forsøke å spille mer FF XIII og forhåpentligvis spille Dungeon Lords – et brettspill basert på Dungeon Keeper og Evil Genius.

God påske alle sammen!

For dem som ikke har vært med på Regncon eller tilsvarende spillfestivaler i andre byer (Hexcon, Arcon) så er Regncon en festival for spillentusiaster i alle aldre, med fokus på brettspill, rollespill, kortspill, laiv og miniatyrspill. Festivalen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, og årets festival var nr 17 i rekken. I løpet av tre dager og netter samles hundrevis av spillentusiaster til hyggelig samvær, spilling, prating om spill, kostymekonkurranser og andre aktiviteter.

Roger, den vakreste sauen i flokken..

Men altså, her er er en stemningsrapport fra brettspillkroken på Regncon:

Sammen med to kollegaer rigget vi oss til i fellesområdet med bord, stoler, butikk og masse spill. Kort vei til kaffe, pølser, pizza og brus var ingen ulempe. I tillegg hadde vi god oversikt over det meste som skjedde på festivalen! Spill ble funnet frem og alle forbipasserende ble invitert til å delta.

Fredagen startet rolig med et slag Shear Panic. Dette korte, men fryktelig morsomme brettspillet ble fort en klassiker og ble dratt frem mange ganger i løpet av festivalen. Ved å flytte rundt på en saueflokk skal du i flere faser samle poeng på ulikt vis. Spillet har noen utrolig flotte brikker som oppfordrer til narrativ lek selv om dette ikke er innlemmet i spillmekanismen.

Fredagen fortsatte med utprøving av mange småspill fra Gigamix med en megaversjon av  Quatro som favoritt. Dette er en fire-på-rad-versjon, hvor brikkenes egenskaper kan brukes til å oppnå fire på rad i en rekke sammenhenger. Utfordrende spillemoro på bare ti minutter! Når kvelden kom krypende krøp småbarnsforeldre og andre arbeidere hjemover, og lot spillentusiastene være igjen med et program som strakk seg til langt ut i de sene nattetimer.

"Kom skal vi klippe sauen i dag. Klippe den bra, ja klippe den bra.." Denne sangen figurerer i mange sauers mareritt, og synet av figuren over førte til full panikk i saueflokken vår!

Lørdag morgen var vi tilbake igjen, og denne gangen forsøkte jeg å plage morgentrøtte spillere med laserspill! Keth: The Laser Game er et utrolig festlig spill for to spillere hvor man forsøker å treffe motstanderens brikker med en laserstråle. Strålen flyttes rundt ved hjelp av speil, og man har begrensede muligheter forflytning. Det er et ganske vanskelig spill, i hvertfall i begynnelsen, og det kom mange utbrudd av typen “jammen, hvordan kom den strålen dit?” og “hvordan i allverden kan dette gå an?”

Videre gikk dagen med til forsøk på å overta verden i Small World, mer panikk i saueflokken og et besøk hos den onde overherren.  Ay, Dark Overlord er et narrativt spill hvor man iscenesetter en scene fra en gjeng gobliners liv. Goblinene er slaver for den onde overherren og har akkurat kommet tilbake fra et mislykket oppdrag. Overherren vil vite hva som gikk galt, og den som får skylden taper. Ved hjelp av kort og god fantasi må spillerne forklare, bortforklare, lyve og fantasere om hvorfor det hele gikk som det gikk. Man må bygge videre på forrige spillers historie, og forsøke å innlemme kortene sine i historien. Dersom man nøler for lenge, ikke får det til eller gjør noe annet som irriterer den onde overherren får man et olmt blikk. Tre slike blikk er nok til at man taper spillet, så her gjelder det å ha fantasien i høygir! Fryktelig moro, selv for tilskuere.

Til stede på festivalen var også Tidsreiser med sitt laivrollespill for barn; eventyrspill. Her gjenskapes eventyrverdenen De syv Riker og barn og voksne får utforske denne magiske verdenen. Jeg var ute og observerte samspillet en liten stund, og kunne raskt konkludere med at dette er noe jeg definitivt skal ta med min sønn på når han blir stor nok.  Små og store barn med kapper og sverd var fult opptatt med å jage banditter, handle hos kjøpmenn eller utforske verdenen. Det spilte ingen rolle at åstedet for eventyret vare en asfaltert skoleplass, de var i fremmede skoger eller i store byer. Jeg anbefaler alle med barn i skolealder å ta en titt på siden deres, eller stikke innom den nye butikken de har åpnet på bryggen.

Noe av utvalget hos arrangørene av Tidsreiser. Hvem ville vel ikke likt å finne en hemmelig skinnbok under et tre?

På søndag var det tid for Trailer Park Wars hvor målet er å komme til slutten av spillet med flest mulig tenner i behold. Dette er et spill som er verdt å spille bare for å kikke på bildene, de har nemlig brukt bilder av ekte biler og hus som illustrasjoner i spillet. Hot Dog-bilen er nok min favoritt så langt.. Det var munter stemning rundt bordet, og spillerne hadde det faktisk så gøy at jeg glemte å ta med spillet da vi skulle dra! Nå er det funnet og returnert..

Etter dette var det tid for litt arkeologiske utgravninger i Thebes. Dette er et godt spill som absolutt anbefales. Ved å samle skatter og lage utstillinger får spillerne seierspoeng. Den som sitter igjen med flest seierspoeng vinner. Da vi spilte dette spillet var det spesielt rundesystemet som fikk mye oppmerksomhet. Det er nemlig slik her at spillet foregår over et bestemt antall år. Rundt brettet finner man 52 uker, og spillerne flytter sin brikke så mange uker som en handling tar (dette er forhåndsbestemt og står på handlingen). Det er alltid den spilleren som står sist sin tur, og man kan derfor få gjøre mange små handlinger etter hverandre isteden for en lang handling.

En passelig avslutning på en artig helg! Etter dette pakket vi sammen og dro hjem. For festivaldeltakerne var det tid for premieutdeling, rydding og til sist soving. Vi takket i hvertfall pent for oss og håper å se alle igjen til neste år!