Spillpikene

Jeg har brukt mye tid på spill i løpet av mitt liv, spesielt i enkelte perioder hvor jeg kanskje ikke har vært like engasjert i utdanningen som jeg har vært de siste årene. Mer tid på studier har naturlig nok ført til mindre og mindre spilling, men nå (spesielt som ny Spillpike) er jeg klar for å finne veien tilbake til spillverdenen. Men hvor er den?

En av de mange grunnene til at jeg valgte å fokusere på digitale spill i masteroppgaven, var at jeg savnet å spille selv. Skulle jeg skrive om spill så måtte jeg vel spille? Sånn gikk det altså ikke. Jeg endte snarere opp med å skrive om andres spillopplevelser, og andres spillproduksjon. Jeg tilbragte riktignok mye tid foran skjermen, men den gikk for det meste med til skriving og generell prokrastinering. Litt spilling ble det selvsagt, men med unntak av å nesten runde Fable II og III, var det mest snakk om småspill – som jeg i de fleste tilfellene enda ikke har rundet.

Jeg har som fattig student, med flere interesser som koster penger, ikke prioritert spill- og konsollkjøp særlig høyt. Nå som denne tiden er forbi føler jeg meg brått litt bortkommen. Jeg har ikke hengt med i utviklingen, jeg har blitt en dårlig spiller og det er flaut. Da er  såkalte “casual”- spill ofte snillere, med enklere kontroller og mindre krav til meg som spiller generelt. Spill har hatt en funksjon som avkobling innimellom all skrivingen. Jeg lever meg ikke like mye inn i spillene som før, og det legger spillene heller ikke alltid opp til. Jeg, som før kunne spille sammenhengende i et døgn (kaffe!), synes nå jeg har spilt i evigheter når jeg har sittet foran skjermen i mer enn et par timer.

Hva skjedde egentlig? Er det jeg som har endret meg, eller er det spillene? Eller begge deler? Jeg hadde færre spill før, og ikke minst; færre plattformer å forholde meg til. Det var lettere å konsentrere seg om å runde ett spill på playstation, framfor å ha 20 spill som ligger og venter – til diverse konsoller. Samtidig blir det stadig utgitt spill som jeg gjerne vil prøve. Jeg kjøper kanskje noen få av dem, men ender opp med å ikke spille noe særlig. Men jeg skal jo spille dem, men ikke akkurat nå. Neste helg kanskje?

Da jeg og Maren nylig ble intervjuet av Trønder-Avisa fikk jeg spørsmål om hvilke spill jeg likte fra 2011, og ble smertelig klar over at det eneste spillet jeg kunne komme på var Bastion. Jeg må innrømme at jeg henger litt etter, og har f.eks først denne høsten begynt å spille Red Dead Redemption. Jeg har imidlertid ikke kommet særlig langt, for jeg er en rusten spiller, som blir forvirret av komplekse kontroller. Jeg pleide å være flink, men nå strever jeg med Xbox-kontrollerens mange knapper, og sandkassespillets uforutsigbarhet.

I løpet av få sekunder opplevde jeg f.eks å få hesten min frastjålet av en forbipasserende mann før jeg brått måtte kjempe for livet. For mens jeg lettere panisk prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre med hestetyven, ble tankerekken min brått avbrutt av en digital puma som overfalt meg. Dette var en brutal opplevelse for en person som har vært vant til JRPG’enes turbaserte kampsystemer, hvor man kan rekke å tenke seg om og planlegge litt. Jeg bestemte meg raskt for å gi opp og bare laste spillet fra det jeg hadde lagret det sist. Til tross for denne “traumatiske” opplevelsen, vil jeg jo gjerne fortsette å spille. Man blir jo som kjent ikke noe bedre hvis man ikke øver seg. Nesten samtlige av mine favorittspill begynner å bli rimelig gamle, så det er kanskje også på tide å oppdage noen nye?

Har noen hatt lignende opplevelser med slike “dauperioder”, hvor det er vanskelig å komme igang med spillingen igjen? Noen spilltips på lur for å vekke engasjement og spillglede?