Jeg skulle gjerne ha husket den første gangen jeg prøvde et dataspill. Problemet er at jeg var så liten da at det er glemt. Men jeg husker noen av de tidligste gode spillopplevelsene. Når alt kommer til alt så er det vel dem som er viktigst.
Den fine følelsen av å endelig ha fullført et puslespill på skjermen, og så bestemme meg for at jeg skulle prøve et nytt puslespill med enda flere brikker. Den husker jeg. Og så husker jeg at jeg var fascinert av at når Snake spiste for eksempel et rødt eple, ble halen liksom 
hengende igjen mens bare forkroppen vokste. Jeg husker Frogger, for jeg fikk det ikke til. Å få frosken over motorveien gikk som regel bra. Men så kom elva. Disse skilpaddene som bare sank ned i vannet. Stammene som gikk så altfor fort.
I dag kan jeg spille en uoffisiell versjon av Frogger og innse at problemet mitt den gangen var at jeg ikke forsto at frosken kunne hoppe tilbake et nivå. For eksempel for å slippe at stammene fraktet frosken utfor stupet. Jeg var rett og slett for liten, det ville blitt én ekstra ting å tenke på som ville forvirre meg fullstendig. En skulle jo opp og frem. Godt å vite at jeg har blitt smartere med årene. Ikke for det, jeg kan fortsatt bli svimmel bare ved tanken på spill som And Yet It Moves som bringer inn dimensjonen at opp likegodt kan være ned og frem bak. Og så videre. Godt at noen stadig finner på nye måter for å tøyse med hjernene våre.
Tilbake til det nostalgiske hjørnet: flere som vil dele sine første spillopplevelser?
Kjenner meg igjen i det å alltid ville spille når jeg var på besøk hos søskenbarn med spill. Heldigvis for meg syntes mine søskenbarn det var like gøy som meg å spille. Jeg lever i alle fall fortsatt i troen…
Jeg tror min første dataspill-opplevelse var med et slags plattform-PC-spill, med noen trampoliner, stiger og lignende. Synes å huske fire fargersplattformer, og svart bakgrunn. PC-en tilhørte søskenbarnet til mamma sin familie. Det er umulig å huske hva spillet heter. Jeg syntes det var veldig gøy, og ville nok spille alltid når vi var på besøk hos dem. Ellers husker jeg at jeg ble sterkt imponert av Larry i sin tid, det at man kunne gjøre ALT var helt revolusjonerende for en liten pjokk som meg. Da gikk jeg nok minst i tredje klasse.
Ååååå – pappa kjøpte TV-spill da jeg var liten, han var sjømann og hadde alltid med kule elektroniske duppeditter hjem. 😀
Tror familien i Sverige hadde før oss, men der så jeg mest på og spilte lite.
Hjemme satt jeg og søster’n og spilte flyspill, et rart spill med duer (med ryttere?)som lagde morsomme lyder, Bobby’s going home med verdens mest irriterende soundtrack og mange flere.
Det var allerede da klart at søster’n er KLART bedre på alle spill som har med action og øye-hånd-koordinasjon å gjøre – selv om hun er fem år yngre. :p
Det var en fellesskapsfølelse over det hele på den tiden – når en av oss ungene satte rekord i flyspillet hvor man måtte fly over en smal elv og skyte passerende fly og båter i ufattelig repetetive områder, så satt det alltid andre barn eller voksne rundt og heiet og fulgte med.
Eller ventet på tur. 😉
Ellers er det en del ting som sitter ekstra godt i hukommelsen – jeg og søster’n spilte UFO 2000 en hel nyttårsaften da jeg var i midten/slutten av tenårene. Tror vi spilte noe sånt som 16 timer i strekk, bare avbrutt av nyttårsskål og rakettbeundring. Mamma ble sendt opp til naboen, lillebror lå og sov (og pappa var til sjøss), og vi satt dypt begravet i turn-based action mot ekle tentakkelhoder. 😀
@Annika – Velkommen!
Det er altid hyggelig å lese om andres spillminner! Pappa’er med tv-spill gaver er altid bra 🙂