Jeg er svært glad i Charlie the Unicorn. Det er en humor der som jeg kjenner meg igjen i. Se selv:

Lo du?

Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:

“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton ofHalo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led toRed vs. Blue..”

Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!

Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale.  Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.

Oi..nå sporet jeg litt av.

Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?

Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?