When it comes to feminism in WoW, I find it hard to stay detached and distanced. As a WoW player and feminist, it just gets a bit personal.

So, I will share a few WoW moments which for me have defined the idea of what it means to be a female gamer.

Fortsettelse følger på bloggen hennes: Ask in game

Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.

“How I dumped electricity and learned to love design” – Brenda Brathwaite

Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.

Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.

Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Men hva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?

Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.

Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!

Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.

Som i fjorsommerens musikkvideo handler denne om forholdet mellom spill og virkelighet. I en parallell virkelighet til vår egen kunne Spillpikene vært et band, som spilte på virkelige instrumenter, og ikke med håndkontrollere. Men hva slags musikk ville vi ha spilt? Ikke vær redd for å legge ved lenke.

Min søster tok en tusj og tegnet Commander Keen...

...på et bærenett til skolebøkene sine på campus.

Commander Keen-serien startet som spill for DOS på 90-tallet. Les mer i Wikipedia-artikkelen.

Utstillingen "Press Play" om kunsten i dataspill åpner september 2010 i Bergen

Samme dag holdt Spillpikene representert ved Linn og meg foredrag på Bibliotekdagene i Bergen, om dataspill. Jeg har sjelden møtt en gruppe mennesker som er så lærevillige og interesserte som disse bibliotekarene.

JoinGame-workshop IX som jeg hadde den ære av å være med på å arrangere i Oslo sist uke, ble en fin dag. Hvis det er noen som lurer på hvordan de skal få oversikt over hva som rører seg i spill-Norge, så er det bare å dra avgårde på en JoinGame-workshop. Notatboka mi var full av interessant nytt om smått og stort. Neste workshop ser ut til å bli i Bergen, tilknyttet nevnte dataspill-utstilling på Permanenten. Skal du kikke på hjemmeside for workshopen må du registrere deg som medlem.

En Metropolis-aktig plakat for JoinGame denne gangen

Som om jeg ikke har reist nok de siste to ukene, så var jeg også en tur innom Malmö. Her er hva jeg fikk øye på fotgjengerfeltet i Västra Hamnen:

Spillpikenes Street View: nå også i Sverige. Space Invaders.

Lånt fra CNET artikkelhttp://news.cnet.com/2300-11386_3-10003510-2.html?tag=mncol;txt

Alt fra hvordan den egentlig skulle hete Puck-Man (men noen ble redd at rebelske amerikanske ungdommer ville forandre P’en til F) og Google sin suverene homage i går og idag (obs! Banneret er spillbart!).

Spill Pac-Man her (flash).

Vi gratulerer med dagen og YouTube-feirer bursdagen:

Denne herlige fanboyen har et 3 minutters foredrag om historien av Pac-Man.

Og husker dere Videogame Theatre sin fabelaktige fortelling om Pac-Man? Den er en av mine favoritter.

Og la oss ikke glemme disse galningen som prøver seg på Pac-Man “in real life”. Jeg og en god venn gjorde en avtale om at hvis vi noensinne ble så spill- og netthipster-frelst at vi gjorde en slik stunt ville vi riste det ut av hverandre. Men jeg må innrømme – i dag er jeg veldig fristet å arrangere en Pac-Man-RPG på Torgalmenningen. Er du med?

Og sist – men for all del ikke minst. “Don’t do drugs in space” som er et forsøk på å gi Pac-Man en narrativ fortelling (via Kotaku).

Hva er din favoritt Pac-Man-fortelling?

Grim Fandango: Casablanca for de døde

Det er fordi en skilpadde er min venn

Sett noe spillnostalgisk i gata du også? Send oss bilde på post [a] spillpikene.no da vel :)

Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter  dra avgårde med en mystisk boks med Go.

I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.

De svarte Go-steinene ligner på halstabletter

Jeg husker godt den første tilbakemelding fra vår veileder i Lyon, etter at vi hadde sendt et foto av den første Go-runden vår. “Absolutt ikke verst til å være nybegynnere,” sa han. Og så delte han noen triks vi ikke hadde tenkt på. Vi spilte mer, og vi likte Go. Eller, den enkle versjonen av Go. Det hendte en av oss sa: “Lurer på om andre spiller det på denne måten?” Da svarte den andre: “Hvis dette ikke er Go, har vi funnet opp et veldig morsomt spill.”

Men så ble jeg skikkelig god. Eller min kjære ble dårlig, jeg vet ikke. Uansett vant jeg stadig vekk. Sannelig slo det meg ikke bare én gang at jeg burde bli med i konkurranser, så god som jeg var. Men det var jo litt merkelig. Hvorfor skulle Go ligge så lett for akkurat meg?

Vi hadde skjønne rødvinskvelder i solnedgangen med Go-brettet, og olivenfatet ved siden av steinskålene. Men på et punkt skjønte vi at vi ikke kunne lure oss selv lenger. Dette var ikke Go. Når vi innimellom dobbeltsjekket regelheftet fant vi jo aldri det vi lette etter. Vi hadde lagd våre egne, underfundige regler. Vår venn i Lyon kom til slutt med den knusende bekreftelsen: “Det første omgangen deres så jo riktig så bra ut. Men så ble det rarere og rarere. Jeg skjønte ikke så mye av det, egentlig.”

Akk! Spillgleden vår døde. Go-brettet og steinskålene støver ned på toppen av bokhylla nå. Jeg savner så sårt et spill for to, som ikke har for vanskelige regler. Noen som har forslag? Eller kanskje det finnes noen som vil troppe opp med privatundervisning i Go?

He he – litt god søndagsunderholdning.

The Raid er et dokumentarprosjekt startet av Kevin Michael Johnson, som ønsker å formidle den rike kollaborative verden som er World of Warcraft.

Jeg ble først oppmerksom på prosjektet via min fabelaktige WoW-spillende søster. Hun viste meg et intervju Johnson gjorde med Bonnie Nardi, som har skrevet boka “My Life as a Night Elf Priest” (kommer i juni).

A Conversation with Bonnie Nardi.

Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.

Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:

“The Raid” – Lady Raiders from blue loon films on Vimeo.

Nå må jeg spille meg opp, slik at jeg også kan bli en slik hard ass raider!