En av de mange grunnene til at jeg valgte å fokusere på digitale spill i masteroppgaven, var at jeg savnet å spille selv. Skulle jeg skrive om spill så måtte jeg vel spille? Sånn gikk det altså ikke. Jeg endte snarere opp med å skrive om andres spillopplevelser, og andres spillproduksjon. Jeg tilbragte riktignok mye tid foran skjermen, men den gikk for det meste med til skriving og generell prokrastinering. Litt spilling ble det selvsagt, men med unntak av å nesten runde Fable II og III, var det mest snakk om småspill – som jeg i de fleste tilfellene enda ikke har rundet.

Jeg har som fattig student, med flere interesser som koster penger, ikke prioritert spill- og konsollkjøp særlig høyt. Nå som denne tiden er forbi føler jeg meg brått litt bortkommen. Jeg har ikke hengt med i utviklingen, jeg har blitt en dårlig spiller og det er flaut. Da er  såkalte “casual”- spill ofte snillere, med enklere kontroller og mindre krav til meg som spiller generelt. Spill har hatt en funksjon som avkobling innimellom all skrivingen. Jeg lever meg ikke like mye inn i spillene som før, og det legger spillene heller ikke alltid opp til. Jeg, som før kunne spille sammenhengende i et døgn (kaffe!), synes nå jeg har spilt i evigheter når jeg har sittet foran skjermen i mer enn et par timer.

Hva skjedde egentlig? Er det jeg som har endret meg, eller er det spillene? Eller begge deler? Jeg hadde færre spill før, og ikke minst; færre plattformer å forholde meg til. Det var lettere å konsentrere seg om å runde ett spill på playstation, framfor å ha 20 spill som ligger og venter – til diverse konsoller. Samtidig blir det stadig utgitt spill som jeg gjerne vil prøve. Jeg kjøper kanskje noen få av dem, men ender opp med å ikke spille noe særlig. Men jeg skal jo spille dem, men ikke akkurat nå. Neste helg kanskje?

Jeg har spilt ett nytt spill da! (Bastion, Supergiant Games)

Da jeg og Maren nylig ble intervjuet av Trønder-Avisa fikk jeg spørsmål om hvilke spill jeg likte fra 2011, og ble smertelig klar over at det eneste spillet jeg kunne komme på var Bastion. Jeg må innrømme at jeg henger litt etter, og har f.eks først denne høsten begynt å spille Red Dead Redemption. Jeg har imidlertid ikke kommet særlig langt, for jeg er en rusten spiller, som blir forvirret av komplekse kontroller. Jeg pleide å være flink, men nå strever jeg med Xbox-kontrollerens mange knapper, og sandkassespillets uforutsigbarhet.

I løpet av få sekunder opplevde jeg f.eks å få hesten min frastjålet av en forbipasserende mann før jeg brått måtte kjempe for livet. For mens jeg lettere panisk prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre med hestetyven, ble tankerekken min brått avbrutt av en digital puma som overfalt meg. Dette var en brutal opplevelse for en person som har vært vant til JRPG’enes turbaserte kampsystemer, hvor man kan rekke å tenke seg om og planlegge litt. Jeg bestemte meg raskt for å gi opp og bare laste spillet fra det jeg hadde lagret det sist. Til tross for denne “traumatiske” opplevelsen, vil jeg jo gjerne fortsette å spille. Man blir jo som kjent ikke noe bedre hvis man ikke øver seg. Nesten samtlige av mine favorittspill begynner å bli rimelig gamle, så det er kanskje også på tide å oppdage noen nye?

Har noen hatt lignende opplevelser med slike “dauperioder”, hvor det er vanskelig å komme igang med spillingen igjen? Noen spilltips på lur for å vekke engasjement og spillglede?

Min vei mot å bli en gamer var slettes ikke lett, og jeg gikk den i stor grad ved hjelp av andre. Jeg hadde blant annet et søskenbarn med Commodore 64 og Atari, men husker ikke helt om jeg prøvde meg på å spille selv – eller om jeg bare så på. Det eneste jeg husker er at det først og fremst gikk i Bubble Bobble og The Great Giana Sisters. Når vi ikke spilte mener jeg å huske at vi tegnet spillverdener med penn og papir, og lekte at vi var inne i spillene selv.

Bubble Bobble til C64.

Jeg fikk imidlertid aldri noen spillkonsoll av mine foreldre, siden spilling ikke var videre populært i heimen. De hadde kanskje heller ikke råd til slikt? De hadde imidlertid en gammel Amstrad-PC stående – med svart-hvitt skjerm. Dette var bedre enn ingenting, fant jeg ut. Det fulgte jo med noen store floppy-disc’er med ulike programmer som jeg kunne bryne et teknologiutsultet barnesinn på.

Etter å ha underholdt meg selv med opplæringdiskett for tekstbehandling litt for mange ganger, fikk vi endelig tak i et par disketter som faktisk inneholdt spill. Såvidt jeg kan huske var dette et golfspill og et spill som het “Beast”. Jeg finner ikke noen bilder eller videoer av disse spillene på nett, men grafikken i golfspillet lignet på dette.

Bortsett fra disse to spillene, var det fortsatt takket være spillinteresserte slektninger og venner at jeg fikk spilt “ordentlige” spill. Jeg hadde mange favoritter, men var først og fremst fan av Zelda og Super Mario (vel, Luigi egentlig). Jeg fikk selvsagt spilt disse spillene alt for sjeldent, men kjøpte likevel Nintendo-Magasinet jevnlig og brukte mine opptjente småpenger på klistremerker til Super Mario stickers-boken min. I tillegg maste jeg meg også til Super Mario-pennal, lommebok og håndduk. Men selve Nintendoen fikk jeg altså aldri.

Beviset på min fortid som Super Mario-fangirl

Det kom etterhvert en nyere PC i hus, og jeg fikk til slutt kjøpt meg Playstation. I dag har jeg vel strengt flere spill enn jeg har tid til å spille igjennom. Jeg glemmer imidlertid aldri den boblende entusiasmen og spillgleden jeg følte den gangen; da et dårlig spill var bedre enn ingen spill, og da dagene hvor man endelig fikk spille favorittspillene sine var magiske.

Har du noen første spillminner? Eller kanskje noen andre spillopplevelser fra barndommen som har festet seg?

Hadde jeg hatt tid og overskudd ville jeg tatt skjeen i min egen hånd og satt i gang og grave for å få til dette i byen jeg bor i. Men jeg velger å sende utfordringen om å arrangere den første spillquiz-en til Norwegian Game Awards, eller Spilldag, eller JoinGame :-D Eller hva med spillsatsinga i NRK?

1. Super Mario Laiv!

Supermario Laiv annyone?

2. Pikmin 3!

Joda, jeg er en av dem. En av de Pikminfrelste. De som kan finne på å gå rundt om kring hjemme og plutselig si “Pikmiiiin” med irriterende lys stemme. Eller som ser imaginære tall på flaskekorker og annet skrot. Og jeg har ventet lenge på Pikmin 3. Veldig lenge, og selv om det nå ser ut til å ordne seg i år, så tror jeg det ikke før jeg får se det. Men det blir bra! det er jeg helt sikker på. Ihvertfall hvis de styrer unna “åpen verden” fellen. Jeg mener; Åpen verden er kjempefint i Assassins Creed, men ikke i Pikmin! Pikmin er brettbasert og jeg liker det best sånn, så ikke tøys med Pikminene mine! Og hvis du skal gjøre det, får du jammen meg se å gjøre det veldig bra.

3. Pek og klikk-spill presentert som plattformspill..

Pikminfigurer fra fan art konkurransen vår.

Jeg er utrolig glad i historier i spill og liker spesielt godt mysterier og historier basert på mystiske hendelser. Med andre ord, nesten alle historier i pek og klikk-spill interesserer meg mer enn gjennomsnittet. Problemet er bare at jeg blir veeldig sint og frustrert av å spille pek og klikk-spill og skulle gjerne hatt dem presentert som plattformspill a la Beyond Good and Evil og Jak & Daxter. Da kunne jeg kost meg med historien, fått litt utfordringer mentalt, men sluppet å rive meg i håret hver gang jeg ikke forsto den vanvittige logikken som av og til ligger bak løsningene i pek og klikk-spill. Pixel-hunting kunne jeg også godt vært foruten. Dessverre har jeg inntrykk av at de fleste plattformspill av denne typen beveger seg vekk fra gåteløsning og den typen problemer og mer over mot action og first person shooter (fps)-stilen. Noe som på ingen måte gagner meg, jeg er nemlig utrolig dårlig i fps, og skyter liksågodt meg selv eller mine allierte som mine motstandere. Se for deg sniking i Maya-runier med en som sniker seg sakte frem, oppdager en fiende og resolutt skyter seg selv i foten.. Eller en som går glad og fornøyd bortover veien, hører fienden nærme seg og  isteden for å løpe i skjul et eller annet sted blir stående midt i veien og fikle med å skifte ammunisjon i geværet. Ikke særlig nyttig for utviklingen av historien i hvertfall, selv om det innimellom fører til skjulte knis og oppgitte lyder fra min bedre halvdel.. Så altså, jeg vil ha pek-og-klikk historier som plattformspill. Mange av dem vil jeg gjerne ha også, og når jeg tenker over det vil jeg gjerne ha Beyond Good and Evil 2 også, så de kan godt få opp farten nå!

Hva er ditt drømmespill?

Det er et prinsippspørsmål for min egen del. Hva jeg regner som gode spillopplevelser involverer ikke spill om penger. Jeg kan til nøds legge en mynt på en spillemaskin for å prøve, og anerkjenner arkadehallene som en viktig del av spillhistorien, men jeg er ikke interessert i å støtte hasardspill.

Dette kommer naturligvis i tillegg til at Spillpikene.no ikke har annonser. Og hvis vi skriver om produkter eller lenker til ting vi liker, er det fordi vi har valgt det selv. De få gangene vi har fått ting gratis (premier til konkurranser), så har vi opplyst om det.

Inntrykket mitt er at hasardbransjen er spesielt interessert i å nå ut til kvinner. Ifølge en SINTEF-rapport fra 2008 er de personer som spiller pengespill hyppigst typisk menn, over 45 år og med en lavere utdannelse. Nærmere 30 % av menn i aldersgruppa 16-24 år oppga å ha spilt nettpoker, mot bare 6 % kvinner. Så da er det vel ikke så rart at det finnes mange i bransjen som har lyst til å reklamere på en blogg av spillende piker.

Men de får ikke reklamere på denne bloggen.

Du kan lese mer om pengespill hos Lotteritilsynet.

Lette etter et bilde som illustrerte penger, men valgte...dette. Foto: Toban Black (Flickr)

Spillforskerne Jessica Enevold og Esther MacCallum-Stewart samler inn artikler til en antologi om spill og kjærlighet. Det synes jeg er en fin og original idé. De ønsker seg abstracts om kjærlighet i spill, mellom spillere, for spill, etc. Omtrent samtidig så har det nyeste Playground-magasinet kommet ut, som jeg såvidt har nevnt tidligere, også dette har flere tekster som kretser om temaet kjærlighet og spill. Jeg likte første utgave av dette magasinet om rollespilling godt, det spenner vidt og er inkluderende også for dem som ikke er rollespillere. Inni er blant annet en tekst om Alistair i Dragon Age: Origins. Annika Waern skriver blant annet:

Developing a boyfriend-baffling crush on Alistair is pretty much an integral part of gameplay.

Så jeg tenkte etter. Har jeg noengang hatt slike sterke opplevelser knyttet til spilling? Tja. Så husket jeg. Mitt antakelig første sjekketriks dreide seg om dataspill, og det utspilte seg omtrent slik:

Vi var omtrent 11 år, timen hadde begynt og resten av klassen hadde gått inn i klasserommet. Han fiklet med å henge opp jakka si på en av krokene i gangen. Huden hans var så fin og solbrun, og jeg tok endelig motet til meg: «Jeg hørte at du og B snakket om King’s Quest V. Det har jeg også spilt!» Han snudde seg mot meg, jeg så de brune øynene og den søte oppstoppernesa og kikket sjenert i gulvet. «Det er så gøy, men jeg klarer ikke komme videre.» «Jaha, hva har du gjort, da?» sa han. Jeg forklarte. Han ble ivrig og stolt: «Du må la deg bli fanget på vertshuset så du havner i fangehullet, så kommer musa og hjelper deg å gnage over tauene.» Jeg rynket brynene. «Men jeg dør jo hver gang jeg kommer i fangehullet?» Han sukket: «Har du ikke blitt venner med musa en gang? Du må redde musa fra katten ikke sant, med støvelen, og…du har vel støvelen?» Jeg ristet på hodet. «Nåh, du må ut i ørkenen, til venstre og venstre, og, det er så mye, jeg orker ikke forklare.» «Men…» sa jeg, overmannet av lysten til å vite hvordan jeg skulle få tak i støvelen. Da åpnet lærerinna vår døra ut til gangen, sur for at vi fortsatt sto der, og hun husjet oss inn. I mattetimen litt senere sa noen høyt at han med de brune øynene var forelsket i ei med navn som begynte på M, men så gjaldt det bare ei jente som hadde nesten likt navn som meg. En tid senere ble de kjærester, i dagdrømmene mine satt han og jeg på en benk og pratet.

Akk! Det var et litt tafatt sjekketriks, men jeg forsøkte i alle fall. Jeg rundet King’s Quest V til slutt, men har glemt hvordan jeg fant frem til løsningen.

Her er kartet over ørkenen i King's Quest V, trykk på bildet og forstørr, og du finner den omtalte støvelen omtrent midt i.

Mens jeg surfet etter minneverdige klipp fra KQV på YouTube, kom jeg over en harpe-versjon av sangen til The Weeping Willow:

Her er sitat fra en herlig kommentar til harpe-sangen:

If I saw you playing this harp in the middle of a field, swamp, or desert, I would walk up to you and say “talk man”. Then I would use every single item in my pockets on you until you killed me or gave me an item that might aid me in my noble quest.

<3

Antakelig er det første gangen jeg har talt til en forsamling med så mange mennesker som har det perspektivet på mediebruk at det viktigste er å trygge bruken for barna. Jeg fikk muligheten til å oppfordre til at man bør legge til rette for å lage mangfoldige spill, spill for både jenter og gutter, og at man bør satse på spillformidling slik at ungene faktisk lærer et av favoritt-mediene sine å kjenne (historie, sjangre, debatter, viktige vendepunkt, etc). For meg er det nesten så innlysende at jeg glemmer å si det: det at et barnespill er godt bør jo komme i første rekke hos utviklerne, deretter om det er trygt for barn.

Bare Egil Band fremførte kloke ord om digitale medier på midten av dagen. Roger Solheim, politisk rådgiver i Kulturdepartementet sa, i tillegg til en hel del andre ting, heldigvis at dataspill er et viktig kulturuttrykk. Slik som Gamer.no/VG rapporterte fra Norwegian Game Conference på Hamar kan en jo sette spørsmål ved gapet mellom ord og handlingen i dataspillsatsinga.

Nedenfor er en video fra Medietilsynet om Trygg bruk-dagen, med Solheim-intervju, Bare Egil som synger, og helt til slutt et lite glimt av min fine og fargesprakende Space Invaders-genser:

Enhver nettrollespiller har nok sine egne drømmer om hvordan det perfekte nettrollespillet er. Men jeg vil tro at innhold, uansett hva man legger i det, står høyt på ønskelisten. De siste årene har det kommet flere nettrollespill som hver på sitt vis kunne ha tatt mye av det enorme markedet som finnes for slike spill. Men ingen av disse nettrollespillene kom i nærheten av å leve opp til sitt store potensial. Hva var det som gikk galt?

Lord of the Rings Online (LOTRO)

LOTRO ble sluppet i kjølvannet av de enormt populære og suksessrike LOTR-filmene. Med en så kjent og spillvennlig tittel i ryggen, var potensialet for en kjempehit stor. Og det begynte bra.

LOTRO startet med polert spill, mye innhold og fulle servere, og klarte å holde på spillerne sine mer enn et år. Flere av dem var fantasy- og Tolkien-fans som ikke hadde kastet seg på WoW-bølgen og ønsket en annen type fantasy-nettrollespill.

Men Turbine annonserte ikke stor ny utvidelse, det vil si mer innhold, før etter halvannet år. Da utvidelsen viste seg å ha kraftig innsnevret og ensformig sluttspill, det vil si mindre innhold, skrantet det raskt i rekkene.

LOTRO er nå (delvis) gratis å spille. Likevel har spillet mistet rundt 60-70 prosent av den opprinnelige spillermassen. Så langt har de unngått sammenslåing av serverne, men med mindre enn 800 spillere på enkelte servere var det nok nære på. De har likevel ikke lært av tidligere feil, for det er et år siden forrige store utvidelse (les: innhold), og den neste ligger et år inn i fremtiden. LOTRO tar altså dekning mens de venter på at SWTOR og Guild Wars 2 skal blåse over.

Age of Conan

Norske Funcom hadde en rimelig kjent tittel som utgangspunkt for sitt spill. Grafikken var realistisk og verdenen rå. Men langt fra alt virket som det skulle ved slipp og utålmodige nettrollespillere var ikke sene om å hyle og skrike – og så forlate spillet.

De tekniske problemene ble etterhvert ordnet, men det var for lite for sent, selv om Funcom hele tiden slapp små oppdateringer og mer innhold.

Litt over 6 måneder etter at spillet kom ut måtte serverne slås sammen. Likevel, spillet overlevde de første to årene og i mai 2010 kom den første store utvidelsen. Så får vi se hvor lenge det varer til neste gang det kommer mer innhold og hvor mange spillere som er igjen da.

Konsepttegninger fra Warhammer Online

Warhammer Online

Utviklerne bak Warhammer Online hadde Dark Age of Camelot bak seg, et av spillverdenens mest sagnomsuste spiller-mot-spiller-eventyr. Spillerkamper var spillets egentlige innhold. Warhammer Online lovte enorme slag med hundrevis av spillere, og flere byer å invadere. Vi skulle omtrent bli som figurene i miniatyrspillet Warhammer Fantasy Battle, som verdenen hentet sitt navn og historie fra.

Men slik gikk det ikke. Spillet hadde helt åpenbare problemer med balanse mellom spillerklasser, kamparenaer og poenggivning, sentrale ting i et spill basert på spillerkamper. Og problemer som burde ha blitt luket ut i den nesten ett år lange lukkede betaen. Spillets hovedinnhold fungerte rett og slett ikke som det skulle.

Dermed gikk det ikke mange ukene før de 750 000 spillerne som kjøpte spillet i starten begynte å hylte høyt på spillets uoffisielle forum.

Warhammer Online imploderte i seg selv kun seks måneder etter utgivelsen. Bare 9 av 40 servere overlevde. Utviklerne ble slukt av Electronic Arts for å jobbe på Biowares Star Wars The Old Republic. Kanskje ikke det beste for SWTOR?

Aion Online

Etter Warhammers fiasko gikk det en tid før noen andre tok sjansen på å ha spillerkamper og slag som sentralt innhold. Et koreansk firma med stor suksess i Øst-Asia, satset på et nytt spill, både i øst og i vest. Grafikken var ikke spesielt avansert, men asiatisk og rosa og ganske søt. Igjen stimlet mange nettrollespillere seg sammen utenfor porten og strømmet inn da spillet åpnet i vest i mai 2009.

Men igjen var det tid for skuffelser. Vestlige spillere mislikte “grind”et som dukket opp i de midtre nivåene. Det var ren mangel på innhold som ble oppfattet som meningsfullt hos spillerne. Mekanikker som oppmuntret av grupper med høynivåspillere til å drepe lavnivåspillere i deres oppdragssoner ga heller ikke flere fornøyde kunder.

Aion har kun hatt en gratisutvidelse, og måtte relanseres i Europa og USA kun halvannet år etter at det kom ut. Fikk ikke markedsføringsavdelingen nok av spillet den første gangen?

Fra Aion

Final Fantasy XIV

Ved siden av Lineage 2, er Square Enix sitt Final Fantasy XI et av de aller mest populære nettrollespillene i Øst-Asia. Final Fantasy-spillene har en enorm fanskare også i Vesten. Potensialet for et storsalg av FFXIV var definitivt til stede.

Men Square Enix’ spillsystem ble for sært, rart, tungrodd og begrenset til at de klarte å holde på spillerne. Hvem gidder vente 5 sekunder mellom hver gang du kan trykke på en knapp under kamp, i tillegg til den vanlige nedkjølingen og animasjonstiden? Dårlige kritikker hjalp heller ikke. Her var det nok av innhold, men det ble oppfattet som for lite tilgjengelig og begrenset av spillet selv. Ingen bra kombinasjon.

*

Dermed er det ingen av de potensielt store nettrollespillene, med kjente titler bak seg, som klarer å hevde seg mot selve giganten. Slik jeg ser det var nettopp mangelen på innhold som ble oppfattet som meningsfylt av spillerne, et av de største problemene. I stedet for å levere innhold riktig for sin sjanger, gikk flere av utviklerne for billigere og hurtigere nødløsninger. Men det holdt ikke i lengden.

Men kampen er ennå ikke slutt. I 2011 og 2012 står en rekke sterke og unike utfordrere klare. Vil de klare det vanskelige innholdet? Mer om dem neste gang.

Innlegget er interessant og et forfriskende innspill på en arena hvor spill oftest sammenlignes med filmmediet. Teater har på mange måter en mer interaktiv karakter ved seg enn film, i det minste et interaktivt potensial som man kan velge å utnytte.

Hun bruker teaterscenen som et eksempel på hvordan klassiske drama “forringes” eller mister noe av sin universelle kraft når de den siste tiden kun settes opp i moderne format, legges til samtiden og omarbeides til å passe inn i dagens referanser. Eilertsen hevder at man får bedre utbytte eller opplevelse av dramatikerklassikerne ved å oppleve dem tradisjonelt fremfør, og selv ha ansvar for å tolke budskapet inn i et passende perspektiv. Strebenen etter å aktualisere gamle verk er altså feil retning å gå, slik jeg leser henne.

Poenget blir da at der gammel/klassisk dramatikk/teater IKKE nødvendigvis passer til å skildre samtiden, er dataspill tekst som egner seg mye bedre til nettopp det. Gamle karakterer passer ikke inn i samtidens utfordringer, mens dataspillkarakterer imidlertid er skapt for det.

Lills blogginnlegg viser hvordan kan man jo da trekke en parallell til at dataspill, med sin interaktivitet, er det nye samfunns(kritiske) speilet, mye mer enn for eksempel film nettopp på grunn av makten i interaktivitet, slik teater var det i den analoge fortid.

Star Wars The Old Republic, eller SWTOR, er noe av det som nettrollespillere ser mest frem til akkurat nå (i tillegg til den nye utvidelsen til World of Warcraft). Det utvikles av Bioware og gis ut av Electronic Arts, og har enn så lenge utgivelsestidspunkt 2011.

Det er vel ikke nødvendig å si at Star Wars har en stor hærskare av fanatiske fans verden over. I tillegg har Bioware en rekke stortitler bak seg, som Baldur’s Gate, Knights of the Old Republic, Jade Empire, Dragon Age Origins og Mass Effect 1 og 2. De er noen av spillverdenens aller dyktigste historiefortellere, og har som Star Wars horder av dedikerte fans.

Forventningene til SWTOR er mildt sagt høye. Derfor krangles det også masse på nettet, både i spillfora og på anerkjente nyhetssider, om hvor bra spillet er og hvor godt det vil gjøre det, når det en gang kommer ut. Både fansen og motstanderne legger mye av sine egne forhåpninger inn i vurderingene.

For nettrollespillere legger ikke bare alle sine fantasier om det perfekte spillet i det neste store som kommer ut, men ønsker også at nye spill ikke skal gjøre det like bra som deres egen favoritt.

Det sladres i bloggsfæren om at EA har brukt alt for mye penger på SWTOR. Så mye at de ikke vil kunne tjene inn tapet, selv om de skulle få mange flere spillere enn forventet. Bioware har selv uttalt at de trenger 1 million spillere til SWTOR.

1 million er et rimelig høyt antall for et nytt nettrollespill, men det er ikke urealistisk for et konsept som er verdensberømt fra før. Age of Conan, som er en mindre kjent tittel enn Star Wars, hadde i starten 700 000 spillere (men mistet dem raskt).

Påstandene er at SWTOR og Bioware har laget et spill som egentlig er et solospill. Det kan spilles sammen med andre om du føler for det, men gidder du ikke, er du ikke nødt til å gå inn i en gruppe.

Enkelte mener at i et nettrollespill må du være nødt til å spille sammen med andre. Men går vi moderne nettrollespill litt i sømmene, ser vi at dette er en gammeldags ”tilbake til Everquest”-holdning. Og det er helt naturlig at spillsjangeren har beveget seg bort fra dette.

Slik vil Coruscant se ut i Star Wars the Old Republic.

De fleste nettrollespill i dag må enten finne seg en egen nisje eller de må satse på å favne så bredt som mulig. Sistnevnte ambisjon betyr at de må tilby alle typer spillere god underholdning. Da er det mye som skal være på stell før oppstart, og både solo- og gruppespillere, og raids og spillerkamper skal tas hensyn til.

Men også nettrollespill som satser på et bredt publikum har de siste fem årene beveget seg mer og mer mot solospill,  og mot at det meste av innholdet før maks nivå skal kunne spilles alene. Uoffisiell statistikk viser at kun 30 prosent av spillere i nettrollespill er medlemmer av organiserte spillergrupper (kinship, clan, linkshell, guild etc etc).

Til og med kongen av gruppespill, WoW, har gjort sitt gruppeinnhold mye mer tilgjengelig enn tidligere. Lord of the Rings Online, som av en eller annen grunn gjorde deler av sitt gruppespill mindre tilgjengelig, har fått svi for dette. De har mistet kanskje så mye som 85 prosent av sin opprinnelige spillermasse.

Så for å appellere til flest mulig spillere, av ulik alder og livsstil, må et nettrollespill ha en solid solodel og en lett tilgjengelig flerspillerdel. Å lage bra solospill også i et nettrollespill er bare strategisk.

Men hva med SWTOR?  Selv med negative antakelser ute på nettet er interessen for spillet intens. Bioware vil selge mange billetter allerede før spillet kommer ut. Fra historieekspertene kan vi nok forvente at historien, nivåstigningsdelen og kampsystemet er veldig polert. Det blir ulike historier og veier for de ulike klassene og politiske sidene. Det vil holde folk opptatt – en stund.

På nettsidene til spillet har Bioware vist frem gruppespill, og offisielt er planen at visse scenarier, såkalte flashpoints, skal kunne spilles i grupper. I gruppespill vil gruppen stemme over beslutninger, men få Kraftpoeng ut fra individuell stemmegivning. Så gjenstår det å se hvor stor gruppedelen er ved utgivelsen og hvor stor den vil bli i fremtidige oppdateringer og utvidelser.

Er SWTOR skikkelig polert med noe sluttspill ved utgivelsen, har det alle muligheter til å beholde mange spillere. Er Bioware i tillegg raske med å legge ut nytt og interessant innhold, vil de beholde spillere over tid og kanskje til og med vokse.

Men mangler både gruppespill, sluttspill, spillerkamper, utstyrsmekking, eller eventuelle nye Bioware-måter å holde spillere opptatt på, en måned etter at spillet er kommet ut, kan spillerflukten bli stor.

Bioware satser på at god historiefortelling og skikkelig innhold vil holde på spillernes interesse. Kanskje klarer de å holde denne nisjen stor nok der andre har mislykkes før dem.

Spill som er laget primært for å lære spilleren om noe er nemlig et felt jeg er svært interessert i. Er det virkelig mulig å lage gode spill med denne forutsetningen? Jeg har etterhvert forsøkt meg på noen slike spill og opplevelsen er stort sett ganske blandet. Av en eller annen grunn er det aldri like spennende å spille disse spillene som andre spill. Samtidig er jeg veldig tilhenger av å utforske spillenes muligheter som hjelpemidler til økt læring og forståelse for eksempel hos skolebarn. Så hva er det med disse læringsspillene jeg ikke liker?

Det første som slår meg er at spillene ofte fremstår som svært krampeaktige, litt som å se på pedagogiske programmer på barne-tv. For noen uker siden kjøpte vi Thomas og vennene hans på DVD til to-åringen i huset (og til foreldrene, for jeg blir gal hvis jeg må se de andre episodene flere ganger nå). Thomas er helten hans og vi gledet oss stort til nye episoder. Det hele startet bra, men etter fem minutter skjedde det noe uventet.

Plutselig kom det en sekvens der fortellerstemmen ville ha seerne til å gi Thomas den riktige godsvognen. Var det den med bananer, den med murstein eller den med tømmer Thomas trengte? Har du ikke fulgt med sier du? Synd for deg! Her er det bare å spisse ørene og skjerpe synet, for plutselig kommer det: *Tada* en overraskelsesprøve! To åringen så ut til å tolerere det underlige avbruddet i historien greit nok, mens mor kjente på den gode gamle panikken fra barneskolen: Hva? en gloseprøve? Jeg viste ikke at.. altså.. um.. jeg.. Hunden spiste leksene mine, altså!

Hei Detektiv

Slik har det vært med de forskjellige lærespillene jeg har spilt også. Her om dagen spilte jeg det flashbaserte spillet Hei Detektiv, som er myntet på skolebarn for å lære dem om barns rettigheter. Spillet er godt laget og jeg tror det er egnet til å lære barn mye godt om hva de har rett på. I starten koste jeg meg ganske mye der jeg satt med PC-en og startet på min imaginære reise. Jeg pakket sekken min, tok med meg ordbok og penger og la i vei til flyplassen. Jeg satt meg inn i flyet og forventet en loadingskjerm og nytt skjermbilde når jeg var kommet frem. Men nei, til min forundring måtte jeg styre flyet selv dit jeg skulle. Jeg hadde selvfølgelig ikke fulgt godt nok med og husket ikke hvilket land jeg hadde valgt å reise til. Etter noen runder på kryss og tvers av jordkloden fant jeg til slutt frem til riktig land, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde fått noen bonuspoeng… Dårlig taper som jeg er ble jeg sporenstreks sur og mumlet noe om nesevise, veslevoksne femteklassinger for meg selv.

Det er ikke det at jeg ikke liker tester, faktisk liker jeg dem ganske godt. Jeg bare venter ikke å få dem servert midt i en hyggelig stund på den måten. Jeg får panikk av muligheten for forestående (plutselige) tester av min tillærte kunnskap, og fokuset skifter fra å forsøke å leve seg inn i spillet til å forsøke å pugge mest mulig av kunnskapen som er tilgjengelig. Dermed får jeg ikke med meg handlingen i spillet, og det blir ikke særlig gøy heller.

Nå kan man jo si litt om utgangspunktet mitt her: Jeg mener jo tydelig at spill skal være underholdende, men disse spillene (og tv-seriene) er jo ikke laget for å være bare underholdende. De er laget for å være lærerike. Kanskje jeg må skifte innstilling til spillene for å få fult utbytte av dem?  I eksempelet over ble jeg mer bevisst på spillets handling av det at jeg måtte fly selv, enn jeg hadde gjort hvis jeg bare hadde blitt forflyttet dit jeg skulle. Jeg har nemlig en lei tendens til å ignorere deler av spillet jeg ikke trenger å forholde meg til, og det er ikke særlig nyttig dersom man skal lære noe.

Egentlig er ideen om å legge inn reel geografi i spill strålende. Hvor mye hadde ikke dagens 16-åringer kunnet om geografi dersom Blizzard byttet ut Azeroth med et verdenskart? Men er det gjennomførbart?

Ekstra spent er jeg på å spille et spill om spill. Det blir spennende å se hvordan Turbo Tape Games har løst det, og om spillet primært blir lærerikt eller underholdende! Jeg lover å skrive en rapport over helgen!

Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.

“How I dumped electricity and learned to love design” – Brenda Brathwaite

Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.

Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.

Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Menhva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?

Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.

Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!

Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.

Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter  dra avgårde med en mystisk boks med Go.

I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.

De svarte Go-steinene ligner på halstabletter

Jeg husker godt den første tilbakemelding fra vår veileder i Lyon, etter at vi hadde sendt et foto av den første Go-runden vår. “Absolutt ikke verst til å være nybegynnere,” sa han. Og så delte han noen triks vi ikke hadde tenkt på. Vi spilte mer, og vi likte Go. Eller, den enkle versjonen av Go. Det hendte en av oss sa: “Lurer på om andre spiller det på denne måten?” Da svarte den andre: “Hvis dette ikke er Go, har vi funnet opp et veldig morsomt spill.”

Men så ble jeg skikkelig god. Eller min kjære ble dårlig, jeg vet ikke. Uansett vant jeg stadig vekk. Sannelig slo det meg ikke bare én gang at jeg burde bli med i konkurranser, så god som jeg var. Men det var jo litt merkelig. Hvorfor skulle Go ligge så lett for akkurat meg?

Vi hadde skjønne rødvinskvelder i solnedgangen med Go-brettet, og olivenfatet ved siden av steinskålene. Men på et punkt skjønte vi at vi ikke kunne lure oss selv lenger. Dette var ikke Go. Når vi innimellom dobbeltsjekket regelheftet fant vi jo aldri det vi lette etter. Vi hadde lagd våre egne, underfundige regler. Vår venn i Lyon kom til slutt med den knusende bekreftelsen: “Det første omgangen deres så jo riktig så bra ut. Men så ble det rarere og rarere. Jeg skjønte ikke så mye av det, egentlig.”

Akk! Spillgleden vår døde. Go-brettet og steinskålene støver ned på toppen av bokhylla nå. Jeg savner så sårt et spill for to, som ikke har for vanskelige regler. Noen som har forslag? Eller kanskje det finnes noen som vil troppe opp med privatundervisning i Go?

Princess Peach (Super Mario Bros.)

Princess Peach/Toadstool

Hva kan jeg si; hun er rosa, fluffy, later som om hun trenger hjelp absolutt hele tiden, har et merkelig on-again, off-again forhold med en rørlegger med en rød lue og er på tiende plass i Electronic Gaming Monthlys liste over politiske spillkarakterer. Hva kan man ikke like ved dette?

Princess Peach var faktisk den første kvinnelige spillkarakteren jeg møtte på i min barndom, men jeg kan ikke si at minnet gjorde uttrykkelig inntrykk. Jeg foretrakk å late som om jeg var Mario ved å insistere på å stå foran TV-en til min venninne (vi hadde nemlig Atari, ikke NES..) og hoppe hver gang Mario hoppet. Det var nok ikke bare litt irriterende for henne, men veldig gøy for meg :)

Men det bringer meg også videre til neste punkt på listen, og til hvorfor Princess Peach må nevnes først. Som belønningen på slutten av reisen, eller skatten i enden av grotten er Princess Peach egentlig ikke så mye en karakter, som en gjenstand. Hun er det alle vil ha når de er ferdig med oppdraget sitt.  Men til tross for dette liker jeg Princess Peach. Hun er et godt mål å nå, og i min rosa periode (alle jenter har en, noen har også “Maeve i Simbad Sjøfareren-serien”-perioder.. ) ville jeg ikke være noen andre i hele verden enn henne!

Jade (Beyond Good and Evil)

Jade

Med sitt skjeve smil, rolige ytre og snodige grønne lebestift har Jade fått en spesiell plass blant mine spillhelter. Hun er en ekte helt, som forsøker å beskytte de hun har rundt seg samtidig som hun nøster opp i uforklarlige episoder i sitt eget liv.

Hun er hovedpersonen i spillet Beyond Good and Evil, og fyller rollen med god margin. Med hodet høyt, og motet i behold tar hun på seg å redde sin verden fra de onde. Hun er pen, tøff, redd og svært menneskelig. Det er lett å like Jade, og lett å identifisere seg med henne.  Hun har et svært nøytralt utseende, og det er vanskelig å si om hun er asiater, vestlig eller mørkhudet. Chris Choler i Wired har skrevet en artikkel hvor han diskuterer om skaperne har laget henne slik for at det skal være lettere å identifisere seg med henne. Jeg har alltid tenkt på henne som vestlig, men jeg ser jo nå at det ikke gjelder alle. Hva med dere?

Uansett grunn, Jade er likendes, og jeg har alltid likt henne, spesielt på grunn av den snodige grønne lebestiften!

Lara Croft (Tomb Raider)

Lara Croft

Jada, jeg vet; Lara er ofte den første spillkarakteren folk husker når man snakker om kvinnelige spillkarakterer.  På mange måter er hun litt oppbrukt. Men jeg liker henne uansett! Det kan ha noe med sjangeren spillene hennes er en del av å gjøre… Jeg er nemlig en sucker for adventure spill, og liker spesielt de som har en klar historie og et eller flere store mysterier. Jeg hadde elsket alle verdens pek-og-klikk spill hadde det ikke vært for at jeg ca to minutter ut i spillet blir overveldet av et raseri og en ustoppelig lyst til å kaste tastatur/mus/håndkontroll ol. i do! Uansett: Jeg liker de gamle Tomb Raider-spillene, og jeg liker Lara Croft. Hun sparker rumpe, kan håndtere alle verdens våpen og kjøretøy og har en veldig komplisert familiebakgrunn. Stupe kan hun også, og hoppe fra illevarslende høyder. Og så har hun det kuleste huset i verden! Når jeg blir stor vil jeg også ha et herskapshus med hemmelige ganger, dører i bokhyllene og trapper som ikke leder noen vei! Jeg vil ikke ha bruk for alle disse tingene slik Lara har da, bare så det er sagt! Jeg er fornøyd med å forsøke å løse mysteriene henting/levering i barnehage, middagslaging og jobbing i kombinasjon med hverandre. Hvordan får folk det egentlig til?

Lara har selvfølgelig ingen barn, men en tjener som er evig lojal og en venn som til tider er like oppmerksomhetskrevende som min egen toåring. hun sjonglerer det hele med stoisk ro og er alltid på plass der hun trengs (stort sett). Jeg skulle bare ønske vinterantrekket hennes var noe annet en en vinterjakke og shorts…

Lightning (Final Fantasy XIII)

Lightning

Først må jeg bare si at jeg ikke har spilt Final Fantasy XIII ferdig ennå. Men inntil videre seiler Lightning inn som en klar kandidat i kategorien kule digitale spillpiker! Helt fra begynnelsen av spillet imponerer hun med kampferdigheter, skjulte talenter og morderiske impulser. Som eksmilitær har hun full kontroll i alle kampsituasjoner, og ser ut til å være den eneste som vet hva som foregår i de første delene av spillet.

Men det jeg liker best ved henne er at hun ikke er ute etter å redde verden. Hun kjemper ikke mot overmakten for å ta vare på de svake, små, men er drevet av sine egne motiver. Hun er faktisk ganske egoistisk, selvopptatt og til tider rimelig kjip. Først et stykke ut i spillet får vi vite hva disse motivene er, og hva det sier om henne (siden spillet er så nytt skal jeg ikke utdype dette siden det er en del av historien i spillet).

Lightning er rett og slett tøffere en toget, og jeg digger henne!

Honorable Mentions:

Lister kan aldri bli fullkomne, derfor er det alltid mange som ikke får være med. Denne listen er en slags kavalkade av digitale spillpiker jeg har møtt på gjennom årene, men det har selvfølgelig vært mange fler!  Zelda (Tetra), Zoe Castillo (Drømmefall) og  Jill Valentine (Resident Evil) er noen av dem jeg kommer på i farten. Hvem er din favoritt blant digitale spillpiker?

Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!