Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter  dra avgårde med en mystisk boks med Go.

I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.

De svarte Go-steinene ligner på halstabletter

Jeg husker godt den første tilbakemelding fra vår veileder i Lyon, etter at vi hadde sendt et foto av den første Go-runden vår. “Absolutt ikke verst til å være nybegynnere,” sa han. Og så delte han noen triks vi ikke hadde tenkt på. Vi spilte mer, og vi likte Go. Eller, den enkle versjonen av Go. Det hendte en av oss sa: “Lurer på om andre spiller det på denne måten?” Da svarte den andre: “Hvis dette ikke er Go, har vi funnet opp et veldig morsomt spill.”

Men så ble jeg skikkelig god. Eller min kjære ble dårlig, jeg vet ikke. Uansett vant jeg stadig vekk. Sannelig slo det meg ikke bare én gang at jeg burde bli med i konkurranser, så god som jeg var. Men det var jo litt merkelig. Hvorfor skulle Go ligge så lett for akkurat meg?

Vi hadde skjønne rødvinskvelder i solnedgangen med Go-brettet, og olivenfatet ved siden av steinskålene. Men på et punkt skjønte vi at vi ikke kunne lure oss selv lenger. Dette var ikke Go. Når vi innimellom dobbeltsjekket regelheftet fant vi jo aldri det vi lette etter. Vi hadde lagd våre egne, underfundige regler. Vår venn i Lyon kom til slutt med den knusende bekreftelsen: “Det første omgangen deres så jo riktig så bra ut. Men så ble det rarere og rarere. Jeg skjønte ikke så mye av det, egentlig.”

Akk! Spillgleden vår døde. Go-brettet og steinskålene støver ned på toppen av bokhylla nå. Jeg savner så sårt et spill for to, som ikke har for vanskelige regler. Noen som har forslag? Eller kanskje det finnes noen som vil troppe opp med privatundervisning i Go?

Scrabble

Påsken er over oss igjen med skiturer, snøstormer,  appelsiner, kvikklunsj og ikke minst: brettspill!

I disse moderne tider kan man jo spille digitale spill nesten hvor som helst, men de analoge har nå en gang sin egen sjarm. De fleste nordmenn har tilbrakt lange timer på hytten med å kaste terninger på storebror i Yatzy, krangle om rådhusplassen i Monopol eller forsøke å skrive ord som “rowbåt” i Scrabble (det er helt sant – min mor forsøkte å skrive rowbåt en gang).

Men det finnes jo mange flere brettspill i verden enn de gamle hyttetraverne. I steden for terningkasting kan jeg anbefale sauekasting i Shear Panic som jeg har anbefalt før, jernbanebygging (prøv å bli bedre enn NSB), eller mordforsøk på gamle menn og deres hunder.  Her følger mine anbefalinger til påskemorro:

Kill Doctor Lucky (and his little dog, too!)

Kill Doctor Lucky

Påsken er som kjent krimtid, og hva passer vel bedre en å starte kvelden med å ta livet av en gammel skrøpelig mann og den lille mopsehunden hans?

Dette spillet er et omvendt Cluedo, hvor spillerne konkurrerer om å drepe Doctor Lucky for å få arve formuen hans. Spillerne beveger seg rundt inne i Doctor Luckys store, mørke herskapshus (strømmen har selvfølgelig gått) og forsøker med ujevne mellomrom å ta livet av den lille mannen ved hjelp av tilfeldige ting de finner rundt om i huset. Jeg klarte for eksempel å ta livet av ham med et bananskall, mens andre har forsøkt med antikke kanoner, høye lyder og dårlige spøker. Mannen er dessverre usannsynlig heldig (navnet har muligens noe med det å gjøre) og unnslipper det fleste drapsforsøk ved å dukke for å plukke opp ting fra gulvet, plutselig falle gjennom hemmelige dører eller stoppe opp for å fundere på noe.

I beste krimånd er det selvfølgelig ikke meningen at de andre skal skjønne at du forsøker å ta livet av den søte gamle mannen. Derfor må spillerne være alene med ham utenfor de andre spillernes synsfelt (på brettet altså).  Utvidelsen ‘And his little dog, too!’ legger rett og slett til hans lille hund.

Pandemic

Pandemic

Dersom mordplaner, herskapshus og små hunder ikke er skummelt nok for deg kan du jo forsøke deg på bioterror, sykdomsutbrudd og andre uhumskheter.

Pandemic er brettspillet hvor spillerne samarbeider for å stanse spredningen av fem verdensomspennende sykdomsepedemier. Spillerne er spesialister i Boston, og i det spillet starter ser man fem sykdommer som bryter ut på tilfeldige plasser rundt om i verden. Spillernes oppgave er å begrense sykdommene, finne kurer til dem og hindre en verdensomspennende pandemi.

Til tross for det noe dystre temaet er dette et artig spill, med mye god spilldynamikk. Det er et samarbeidsspill, noe som har blitt relativt populært de siste årene. Her samarbeider spillerne om å nå mål i spillet, og det er ingen vinner/taper blandt dem. Ved hjelp av kort, smarte strategier og litt tilfeldigheter kan spillerne finne kurer og begrense spredningen av de fem sykdommene. Spillet er ganske lett å lære, og passe for både nybegynnere og de mer erfarne spillerne.

Det finnes også en utvidelse som gir flere sykdommer, endrer spredningsmønsteret til noen av sykdommene og gir en av spillerne muligheten til å være bio-terrorist.

Agricola

Agricola

For dem som synes både påskekrim og sykdommer er dårlige temaer for brettspill kan man alltids ty til bønder! Det er jo svært populært for tiden, folk får til og med sparken fordi de bruker for mye tid på sine virtuelle bondegårder.

I Agricola konkurerer spillerne om å utvide gårdshuset sitt, lage barn, fostre opp husdyr og dyrke mark. Alt det et ekte liv på landet handler om altså. Spillerne utvider og dyrker for å samle seierspoeng som de senere kan bruke til å kjøpe utstyr til gårdene sine. Den som har flest seierspoeng ved spillets slutt vinner både bondegården, halve kongedatteren og hele grisefarmen.

Agricola er et godt brettspill med god stemning, gode spillmekanismer og forseggjorte detaljer. Her er det svært få tilfeldigheter, noe som bidrar til at dine spillferdigheter er avgjørende for om du vinner eller ikke. Spillet har to vanskelighetsgrader, noe som fungerer veldig fint og som gjør det mulig å spille spillet både med nye og erfarne spillere.

Da er det bare for meg å ønske alle lykke til på på påskefjellet eller i påskebyen, og håpe at dere finner et bananskall, en pandemikur eller noen nye sauer i løpet av påsken! Selv skal jeg bruke påsken på å flytte, forsøke å spille mer FF XIII og forhåpentligvis spille Dungeon Lords – et brettspill basert på Dungeon Keeper og Evil Genius.

God påske alle sammen!

Princess Peach (Super Mario Bros.)

Princess Peach/Toadstool

Hva kan jeg si; hun er rosa, fluffy, later som om hun trenger hjelp absolutt hele tiden, har et merkelig on-again, off-again forhold med en rørlegger med en rød lue og er på tiende plass i Electronic Gaming Monthlys liste over politiske spillkarakterer. Hva kan man ikke like ved dette?

Princess Peach var faktisk den første kvinnelige spillkarakteren jeg møtte på i min barndom, men jeg kan ikke si at minnet gjorde uttrykkelig inntrykk. Jeg foretrakk å late som om jeg var Mario ved å insistere på å stå foran TV-en til min venninne (vi hadde nemlig Atari, ikke NES..) og hoppe hver gang Mario hoppet. Det var nok ikke bare litt irriterende for henne, men veldig gøy for meg :)

Men det bringer meg også videre til neste punkt på listen, og til hvorfor Princess Peach må nevnes først. Som belønningen på slutten av reisen, eller skatten i enden av grotten er Princess Peach egentlig ikke så mye en karakter, som en gjenstand. Hun er det alle vil ha når de er ferdig med oppdraget sitt.  Men til tross for dette liker jeg Princess Peach. Hun er et godt mål å nå, og i min rosa periode (alle jenter har en, noen har også “Maeve i Simbad Sjøfareren-serien”-perioder.. ) ville jeg ikke være noen andre i hele verden enn henne!

Jade (Beyond Good and Evil)

Jade

Med sitt skjeve smil, rolige ytre og snodige grønne lebestift har Jade fått en spesiell plass blant mine spillhelter. Hun er en ekte helt, som forsøker å beskytte de hun har rundt seg samtidig som hun nøster opp i uforklarlige episoder i sitt eget liv.

Hun er hovedpersonen i spillet Beyond Good and Evil, og fyller rollen med god margin. Med hodet høyt, og motet i behold tar hun på seg å redde sin verden fra de onde. Hun er pen, tøff, redd og svært menneskelig. Det er lett å like Jade, og lett å identifisere seg med henne.  Hun har et svært nøytralt utseende, og det er vanskelig å si om hun er asiater, vestlig eller mørkhudet. Chris Choler i Wired har skrevet en artikkel hvor han diskuterer om skaperne har laget henne slik for at det skal være lettere å identifisere seg med henne. Jeg har alltid tenkt på henne som vestlig, men jeg ser jo nå at det ikke gjelder alle. Hva med dere?

Uansett grunn, Jade er likendes, og jeg har alltid likt henne, spesielt på grunn av den snodige grønne lebestiften!

Lara Croft (Tomb Raider)

Lara Croft

Jada, jeg vet; Lara er ofte den første spillkarakteren folk husker når man snakker om kvinnelige spillkarakterer.  På mange måter er hun litt oppbrukt. Men jeg liker henne uansett! Det kan ha noe med sjangeren spillene hennes er en del av å gjøre… Jeg er nemlig en sucker for adventure spill, og liker spesielt de som har en klar historie og et eller flere store mysterier. Jeg hadde elsket alle verdens pek-og-klikk spill hadde det ikke vært for at jeg ca to minutter ut i spillet blir overveldet av et raseri og en ustoppelig lyst til å kaste tastatur/mus/håndkontroll ol. i do! Uansett: Jeg liker de gamle Tomb Raider-spillene, og jeg liker Lara Croft. Hun sparker rumpe, kan håndtere alle verdens våpen og kjøretøy og har en veldig komplisert familiebakgrunn. Stupe kan hun også, og hoppe fra illevarslende høyder. Og så har hun det kuleste huset i verden! Når jeg blir stor vil jeg også ha et herskapshus med hemmelige ganger, dører i bokhyllene og trapper som ikke leder noen vei! Jeg vil ikke ha bruk for alle disse tingene slik Lara har da, bare så det er sagt! Jeg er fornøyd med å forsøke å løse mysteriene henting/levering i barnehage, middagslaging og jobbing i kombinasjon med hverandre. Hvordan får folk det egentlig til?

Lara har selvfølgelig ingen barn, men en tjener som er evig lojal og en venn som til tider er like oppmerksomhetskrevende som min egen toåring. hun sjonglerer det hele med stoisk ro og er alltid på plass der hun trengs (stort sett). Jeg skulle bare ønske vinterantrekket hennes var noe annet en en vinterjakke og shorts…

Lightning (Final Fantasy XIII)

Lightning

Først må jeg bare si at jeg ikke har spilt Final Fantasy XIII ferdig ennå. Men inntil videre seiler Lightning inn som en klar kandidat i kategorien kule digitale spillpiker! Helt fra begynnelsen av spillet imponerer hun med kampferdigheter, skjulte talenter og morderiske impulser. Som eksmilitær har hun full kontroll i alle kampsituasjoner, og ser ut til å være den eneste som vet hva som foregår i de første delene av spillet.

Men det jeg liker best ved henne er at hun ikke er ute etter å redde verden. Hun kjemper ikke mot overmakten for å ta vare på de svake, små, men er drevet av sine egne motiver. Hun er faktisk ganske egoistisk, selvopptatt og til tider rimelig kjip. Først et stykke ut i spillet får vi vite hva disse motivene er, og hva det sier om henne (siden spillet er så nytt skal jeg ikke utdype dette siden det er en del av historien i spillet).

Lightning er rett og slett tøffere en toget, og jeg digger henne!

Honorable Mentions:

Lister kan aldri bli fullkomne, derfor er det alltid mange som ikke får være med. Denne listen er en slags kavalkade av digitale spillpiker jeg har møtt på gjennom årene, men det har selvfølgelig vært mange fler!  Zelda (Tetra), Zoe Castillo (Drømmefall) og  Jill Valentine (Resident Evil) er noen av dem jeg kommer på i farten. Hvem er din favoritt blant digitale spillpiker?

Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!

I den anledning vil Hedvig, Marianne og jeg spille brettspill og spise lunsj på Landmark lørdag 13. mars mellom kl. 13 og 15. Hedvig er brettspilleksperten, så jeg lar henne velge ut hvilke spennende brettspilleventyr vi skal begi oss ut på. Jeg gleder meg!

Vi gjør dette hovedsaklig for å gi deg mulighet å levere spill direkte og slippe postavgifter. Vi har fått et spesifikk ønske fra pasient Dag – som ønsker seg Call of Duty: Modern Warfare 2 for Playstation. Er det noen der ute som føler kallet?

P.S.
De 5 første som leverer spill får en bitteliten overraskelse av oss. Hint: Hama-kreasjoner

Siden sist har vi fått inn:

Wii trommesett
Tekken Tag tournament
Band of Thieves
Fifa Football 2004
Devil May Cry 2
Hunter the reckoning. Wayward
Baldur’s Gate. Dark Alliance II
Soul Calibur
NHL 2004
Bohnanza
Ticket to Ride

Stor takk til GameStop, Outland og vår gode venner Chang, Ina og Ingfrid!

Vi gleder oss til å se deg på Landmark på lørdag!

Livet i Molleindustria's Every day the same dream er grått og kjedelig og vanskelig å komme seg ut av.

Jeg er en stor tilhenger av Molleindustria, og Every day the same dream skuffer ikke. Spillet handler om å gå gjennom de samme rutinene dag inn og dag ut. DietroVetro beskriver det så flott:

This game might make you feel bad in one second, because isn’t this actually what your boring, miserable life is about? Then the next second it might feel like an inspiration because you know life is about so much more than what this game is portraying. This simple “game” makes you reflect. It’s clever.

Jeg minnes frustrasjonen jeg får fra å spille Ian Bogost’s Airport Security. Men i det spillet var grunnmuren frustrasjon og forvirring, og frustrasjon var en ingrediens i oppskriften i selve spillet. Mens Everyday the same dream bygger kun på kjedsommelighet og oppgitthet som igjen skaper en frustrasjon hos spilleren.

Shattered Keyboard sammenlikner spillet med The Graveyard og Dear Esther (Half-Life 2 Mod).

The Graveyard var så absolutt kjedelig og det er tydeligvis det som er meningen.  Du er en gammel dame som går gjennom en gravplass til en benk og tilbake igjen. Den er vakker men jeg liker ikke budskapet den prøver å formidle. At livet er kjedelig mens man venter på døden? Eller kanskje jeg misforstår? Kanskje det er meningen å provosere meg slik? Hva syns du?

Dear Esther derimot, har jeg ikke mulighet å spille ennå. Har dere? Fra beskrivelsen til Lewis Denby virker den mer litterær enn “kjedelig”. Heller tvert imot. Jeg har aldri vært så inspirert til å spille Half-Life 2 så etter jeg leste den!

Kan du noe spill som bygger på kjedsomhet som en ingrediens (eller spillmekanikk) i spillet?

På skiltet: "Så virkelig at du ikke tror det bare er et spill!"

Hva skal Langbein så gjøre for å komme til seg selv igjen?

Heldigvis stiller Mikke opp når Langbein på selvdestruktivt vis forsøker å vekke seg selv til virkeligheten igjen ved forskjellig sansestimuli.

Løsningen: Spis en hamburger og føl at du lever.

(Alle bilder er scannet fra Fra Donald Duck & Co nr 11. 2001)

Litt mer om mine fabuleringer omkring spill og virkelighet her. Kan ellers tipse om denne interessant bloggen om pervasive spill, som jeg kom over på Agens’ blogg under posten om JoinGame-WS7.

I Style Boutique skal man hjelpe kunder med å finne passende klesplagg.

Det var ikke enkelt å anmelde Style Boutique. For det første er det et spill som tilsynelatende appellerer mest til den stereotypiske utseendefikserte jenta, og jeg er programforpliktet til å motsette meg slike stereotyper. Jeg får behov for å rope banale ting som at ikke alle jenter er slik, verden er grånyansert osv. For det andre er jeg ikke særlig utseendefiksert selv, jeg er en sånn type som hvis jeg har et armbånd på meg ikke klarer la være å plukke på det som var det et fullstendig fremmed element. Jeg hadde altså to tungtveiende grunner til å mislike dette spillet fra begynnelsen av.

Regel nummer 1: Spill med åpne kort. Det er aldri galt å tre synlig frem i anmeldelsen. Personlig synes jeg en god anmeldelse bør inneholde ordet “jeg”, og i noen tilfeller må den det. I tilfellet Style Boutique var jeg nødt til å påpeke min egen innstilling. La meg illustrere med mitt eget sitat i innledningen i anmeldelsen: “Skal jeg være ærlig himlet jeg med øynene da jeg så coveret på dette spillet.”

Egentlig skulle jeg ramse opp en masse regler, men jeg ser at det tar så mye mer tid enn jeg har til rådighet nå. Kanskje skal jeg heller ta for meg noen andre av mine regler senere.  Så da lar jeg heller dette innlegget dreie seg om hvordan en skal anmelde et spill som Style Boutique. For det er åpenbart at en er nødt til å ta opp kjønnsproblematikken i forhold til spill. Jeg hørte nylig noen si at ikke kjønn og spill var et så interessant tema i spillverdenen. Vel, man kan synes hva man vil, men aktuelt er det i alle fall.

Tre inngangsporter

• Min egen anmeldelse i Adresseavisen, hvor jeg legger meg flat og synes dette er artig tross alt. Terningkast 4.

• VGs anmelder er mer fokusert på det politisk/moralske aspektet ved å la døtrene vokse opp med slike spill: “Shop til du zzzz… «Style Boutique» forsøker å være alle jenters drøm, ved å la dem shoppe til de blir firkantede i øynene.” Terningkast 2.

• Spill.no sin anmelder: “”Grand Theft Auto” for jenter. Nintendo lanserte nylig «Style Boutique», et spill rettet mot unge, moteinteresserte jenter. Så hva sier vår 28-årige mannlige anmelder til spillet?” Terningkast 5.

Jeg synes disse tre anmeldelsene har hver sin interessante (om jeg må få si det selv) vinkling. Jeg fokuserer på “gøy-faktor”, VG på at spillet er dårlig oppdragelse, Spill.no på at det er et bra spill _for jenter_.

Skulle gjerne likt å høre fra noen flere som har spilt Style Boutique. Ble du dårlig av klesfikseringen? Ble du nesten avhengig, som meg? Hva med dere som ikke har spilt det: appellerer det? Jeg forstår hvorfor Spill.no sin anmelder har kalt Style Boutique for GTA for jenter – men er det greit å kalle GTA for et guttespill, og Style Boutique for et jentespill? Kaller man en spade for en spade, eller ødelegger man for de som vil tenke litt mer nyansert?

Jeg er veldig interessert i å vite hvor mye dette spillet kommer til å selge. Og det kommer til å selge mest til jenter, sånn er det bare.

Jeg husker fremdeles ikke så veldig mye av historien eller karakterene. Men jeg har aldri klart å glemme den lille leiligheten man starter i…

Henrys leilighet

Leiligheten er låst, og målet er å komme seg ut. Skumle lyder, spøkelser i kjøleskapet, glass som knuser helt av seg selv og underlige bilder på tv-en er noe av det som venter i leiligheten. Etter mye hvining, vandring fra rom til rom og desperate forsøk på å ikke legge merke til alt det skumle som skjedde fant jeg til slutt veien videre:

Veien videre..

Et hull i veggen, på toalettet. I utgangspunktet greit nok, men på dette tidspunktet var fantasien min i høygir, og tankene på hva som befant seg på andre siden av hullet var overveldende. Så overveldende at jeg ikke turde å gå ut. Jepp, du leste riktig, jeg ble. Ikke hadde jeg noen plan heller. Jeg bare surret rundt, tråkket fra rom til rom og ble reddere og reddere, helt til jeg til slutt slo av hele spillet.

I ettertid har jeg hatt mye moro med denne historien. De fleste jeg kjenner har ledd høyt av den, og synes det er utrolig festlig at jeg aldri kom lengre i spillet en dette. Og så livlig var fantasien min at da min mann endelig kom hjem, sent på kvelden og resolutt styrte Henry gjennom hullet ble det et ordentlig antiklimaks for meg. Rulletrapper og spøkelser?? Var det alt!?

Uansett er det definitivt min skumleste spillopplevelse. Hva er din?

Her er Little Miss Gamer’s video om det å ikke spille ferdig spill, med gullkorn som “It’s probably just a bunch of credits anyway.” Det er nok et lite stykke mellom gullkornene, men videoen til Little Miss Gamer tjener som illustrasjon til spørsmålet likevel:

Vi håper forøvrig alle koste seg både på workshop og machinimakveld forrige uke. De som ikke var på machinimakveld kan lese Linns blogginnlegg med playlisten m.m. Bilder fra workshopen finnes hos Spillutvikling.org.