Spillpikene.no

Vi setter en frist for spillinnsamlingen til kreftavdelingens ungdomsrom på Haukeland til søndag 14. mars.

I den anledning vil Hedvig, Marianne og jeg spille brettspill og spise lunsj på Landmark lørdag 13. mars mellom kl. 13 og 15. Hedvig er brettspilleksperten, så jeg lar henne velge ut hvilke spennende brettspilleventyr vi skal begi oss ut på. Jeg gleder meg!

Vi gjør dette hovedsaklig for å gi deg mulighet å levere spill direkte og slippe postavgifter. Vi har fått et spesifikk ønske fra pasient Dag – som ønsker seg Call of Duty: Modern Warfare 2 for Playstation. Er det noen der ute som føler kallet?

P.S.
De 5 første som leverer spill får en bitteliten overraskelse av oss. Hint: Hama-kreasjoner

Siden sist har vi fått inn:

Wii trommesett
Tekken Tag tournament
Band of Thieves
Fifa Football 2004
Devil May Cry 2
Hunter the reckoning. Wayward
Baldur’s Gate. Dark Alliance II
Soul Calibur
NHL 2004
Bohnanza
Ticket to Ride

Stor takk til GameStop, Outland og vår gode venner Chang, Ina og Ingfrid!

Vi gleder oss til å se deg på Landmark på lørdag!

Like før jul kom Molleindustria ut med et spill som gjenspeiler den grå hverdagens gjentagelser. Eller, jeg sier spill, men jeg vil helst si interaktiv fortelling. Men la oss ikke bli for opphengt i slike definisjoner her.

Livet i Molleindustria's Every day the same dream er grått og kjedelig og vanskelig å komme seg ut av.

Jeg er en stor tilhenger av Molleindustria, og Every day the same dream skuffer ikke. Spillet handler om å gå gjennom de samme rutinene dag inn og dag ut. DietroVetro beskriver det så flott:

This game might make you feel bad in one second, because isn’t this actually what your boring, miserable life is about? Then the next second it might feel like an inspiration because you know life is about so much more than what this game is portraying. This simple “game” makes you reflect. It’s clever.

Jeg minnes frustrasjonen jeg får fra å spille Ian Bogost’s Airport Security. Men i det spillet var grunnmuren frustrasjon og forvirring, og frustrasjon var en ingrediens i oppskriften i selve spillet. Mens Everyday the same dream bygger kun på kjedsommelighet og oppgitthet som igjen skaper en frustrasjon hos spilleren.

Shattered Keyboard sammenlikner spillet med The Graveyard og Dear Esther (Half-Life 2 Mod).

The Graveyard var så absolutt kjedelig og det er tydeligvis det som er meningen.  Du er en gammel dame som går gjennom en gravplass til en benk og tilbake igjen. Den er vakker men jeg liker ikke budskapet den prøver å formidle. At livet er kjedelig mens man venter på døden? Eller kanskje jeg misforstår? Kanskje det er meningen å provosere meg slik? Hva syns du?

Dear Esther derimot, har jeg ikke mulighet å spille ennå. Har dere? Fra beskrivelsen til Lewis Denby virker den mer litterær enn “kjedelig”. Heller tvert imot. Jeg har aldri vært så inspirert til å spille Half-Life 2 så etter jeg leste den!

Kan du noe spill som bygger på kjedsomhet som en ingrediens (eller spillmekanikk) i spillet?

Av og til kan spill bli for virkelige:

På skiltet: "Så virkelig at du ikke tror det bare er et spill!"

Hva skal Langbein så gjøre for å komme til seg selv igjen? Les mer…

Jeg liker å diskutere tekst, det har jeg sagt ved flere anledninger. Nå vil jeg ta for meg en anmeldelse jeg selv har skrevet, av et ikke hvilket som helst spill. Anmeldelsen jeg har valgt er hverken spesielt godt eller spesielt dårlig skrevet. Det som fascinerer meg ved den aktuelle teksten er mitt, det vil si anmelderens, forhold til spillet som testes. Link til anmeldelsen jeg snakker om kommer mot slutten av innlegget.

I Style Boutique skal man hjelpe kunder med å finne passende klesplagg.

Det var ikke enkelt å anmelde Style Boutique. For det første er det et spill som tilsynelatende appellerer mest til den stereotypiske utseendefikserte jenta, og jeg er programforpliktet til å motsette meg slike stereotyper. Jeg får behov for å rope banale ting som at ikke alle jenter er slik, verden er grånyansert osv. For det andre er jeg ikke særlig utseendefiksert selv, jeg er en sånn type som hvis jeg har et armbånd på meg ikke klarer la være å plukke på det som var det et fullstendig fremmed element. Jeg hadde altså to tungtveiende grunner til å mislike dette spillet fra begynnelsen av.

Regel nummer 1: Spill med åpne kort. Det er aldri galt å tre synlig frem i anmeldelsen. Personlig synes jeg en god anmeldelse bør inneholde ordet “jeg”, og i noen tilfeller må den det. I tilfellet Style Boutique var jeg nødt til å påpeke min egen innstilling. La meg illustrere med mitt eget sitat i innledningen i anmeldelsen: “Skal jeg være ærlig himlet jeg med øynene da jeg så coveret på dette spillet.” Les mer…

Det har jo som kjent vært Halloween i helgen, og i butikken der jeg jobber har vi feiret med stor stil. Mye oransje, edderkopper og flaggermus var noen av ingrediensene. Men skummelt, det var det ikke. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på min skumleste spillopplevelser. Les mer…

Har du fullført alle spillene dine? Trodde ikke det. Runder spillanmeldere samtlige av spillene de anmelder? Tviler.

Her er Little Miss Gamer’s video om det å ikke spille ferdig spill, med gullkorn som “It’s probably just a bunch of credits anyway.” Det er nok et lite stykke mellom gullkornene, men videoen til Little Miss Gamer tjener som illustrasjon til spørsmålet likevel:

Vi håper forøvrig alle koste seg både på workshop og machinimakveld forrige uke. De som ikke var på machinimakveld kan lese Linns blogginnlegg med playlisten m.m. Bilder fra workshopen finnes hos Spillutvikling.org.

Jeg har vært så heldig å delta på Regncon, Bergens egen spillfestival. Der var jeg representant for jobben min, og fikk bruke tre dager på å spille brettspill! Joda, jeg har en veldig fin jobb. Sauer, alver, onde overlords med en tilbøyelighet til å dele ut skulende blikk, og arkeologiske utgravninger i ymse land var noen av ingrediensene for helgen.

Roger, den vakreste sauen i flokken..

Les mer…

Det finnes en del folk som foretrekker å være tilskuer til dataspill. Mer presist vil de heller kikke noen over skulderen, enn å trykke på tastene selv. Disse kalles vanligvis ikke for gamere, men kan vi tenke oss at de er en slags gamere i alle fall? Er det uforenelig med hva vi tenker oss at spill er, hva som er spillsjela? Skal vi bare kalle dem kikkere og baksetesjåfører?

Prøv tilskuerrollen selv. Her er Super Mario Bros for NES på under 5 minutter:

Og her er kammer nummer 19 i Portal:

Torsdag 22. oktober arrangerer Chang og jeg Machinimakveld III på Landmark i Bergen kl. 19.

Om du aldri har hørt om Machinima:

Det blir en uformell kveld der vi viser et vidt spekter av machinimafilmer og snakker litt om hvordan de er laget, kulturelle tendenser vi har lagt merke til og bitte litt om opphavsrettigheter.

Hovedtema i år blir utfordringene med å kommunisere med dataspillets kunstig intelligens for å skape et eget kunstverk, gameplay som narrativ og det sosiale samarbeidet som ofte ligger bak en machinima produksjon.

Les mer…

I anledning planlagte kunstutstillinger om dataspill, som jeg skal liste opp til slutt, mimrer jeg her tilbake til noen spennende verk jeg så for fire år siden:

Mitt første og hittil eneste besøk på en kunstutstilling om dataspill skjedde i Bergen høsten 2005. Det var i anledning den akademiske konferansen Aesthetics of Play, at utstillingen Game Dump ble holdt i Bergen Kunsthall, Landmark. Game Dump var ment å “rette blikket mot kunst som benytter seg av teknologi hentet fra dataspill”. Kunstkritikk.no har en omtale det er verdt å få med seg, selv om skribenten typisk ikke hadde peiling på dataspill.

Kan spillfiguren ta selvmord?

Det jeg husker best fra utstillingen er at jeg og mine kompanjonger satte oss ned på en enkel benk foran et lerret, hvor vi ble sittende. Filmen besto av en mengde korte klipp fra over 50 forskjellige første- og tredjepersons skytespill. Samtlige klipp endte med at  hovedspillfiguren etter noen sekunder tok selvmord. Brady Condon selv kalte filmen for en “in-game documentary”, og ga den navnet Suicide Solution. Følger du linken vil du komme til et utdrag fra filmen. Det er vanskelig å gjenskape stemningen i et så lite klipp, men jeg anbefaler en titt.

Hvor mye smerte kan en spillfigur tåle?

Den andre installasjonen jeg husker godt, er A.A.O.D.O av Donnie Bugden. Man fikk holde i en myk dokke koblet til en skjerm som viste en enkelt animert mann stående i et rom. Når du stakk en nål i dokka, reagerte mannen på skjermen med å uttrykke smerte på det aktuelle stedet på kroppen. Synes å huske at om du stakk ham i magen, datt mannen om på gulvet, for eksempel. Såvidt jeg husker reiste han seg opp igjen ganske snart.

Å stille ut kan bety å gjøre en ting ny for oss

Både verket til Condon og Bugden utfyller hverandre, synes jeg. De dreier seg om forholdet mellom oss og avatarene, spillfigurene. Og det dreier seg om hva vi kan utsette dem for, og gjerne hva vi ønsker å utsette dem for. Og det som er så fascinerende er jo at det vi gjør ikke får virkelige konsekvenser. Eller får det det? I det hele tatt synes jeg det er artig at sånt fascinerer oss. Tenk at vi kan skape fiksjon som vi selv undrer på om kan ha fått fått levende liv?

Ellers husker jeg også et par mannshøye badeball-lignende konstruksjoner med pingviner inni, samt noen smykker, som alle visstnok var gjenskapinger av ting fra Second Life. Disse ble kalt Objects of Virtual Desire. Apropos levende liv, så hadde disse tingene faktisk fått materiell form. Ikke dermed gitt at de betydde mer som materielle “objects of desire”, da. En oversikt over alle kunstnerne er påBergen Kunsthall sine sider om Game Dump, under arkiv og 2005.

I det hele tatt syntes jeg Game Dump var en særdeles vellykket måte å stille ut dataspill på, og altså et godt resultat av samarbeidet mellom Universitetet i Bergen, Ekko Fest og Bergen Kunsthall.

Kommende arrangementer

Så til et par interessante andre norske kunsthappenings med spill som tema, som er under planlegging. De er også betimelig observert av Olav på bloggen Unge norske spillutviklere:

• Sandnes: KINOKINO skal oppføre et pilotprosjekt 09.09.09 kalt DLV 3009 – Do you think this is real? , finansert av Den kulturelle skolesekken. Prosjektet er rettet mot unge, og består av tre deler: dataspill, animasjon & littimasjon(=litteratur+animasjon) og videokunst. Se pressemeldingen for mer info, samt oppslaget i Aftenbladet 25.07. Og selvfølgelig bloggen i første link. Var du forresten så smart at du skjønte hva 3009 i prosjekttittelen sto for?

• Bergen: Permanenten Vestlandske Kunstindustrimusem planlegger utstillingen Spillfeber, som forutsatt finansmidler blir holdt høsten 2010. Vi får se om de får gravd opp pengene de trenger. Se oppslaget i BA 21.07.