Utstillingen lover blant annet:

• hands on-erfaring med gamle arkademaskiner og andre vintage-spill
• presentasjoner av historien om spillkonsollene
• en avdeling om spill og samfunn, med fokus på Europa og USA
• innblikk i spilldesign fra a til å
• en avdeling dedikert til japansk spillkultur

Les mer på senterets egen side om utstillingen. Utfordringen i slike utstillinger, slik jeg ser det, er samspillet med publikum. Får de besøkende tilstrekkelig innblikk i spillopplevelsene fra flere tiår tilbake, eller blir de fremmedgjort av de gamle maskinene? Hvordan tematisere og problematisere i en slik utstilling, uten å virke belærende? Kan både barn og voksne oppleve at deres interesser blir møtt og reflektert i samme utstilling? Kan nysgjerrige nykommere bli like interessert som gamle spillnerder? Jeg er spent uansett, og er naturligvis ekstra interessert siden jeg akkurat har gitt ut en bok for barn og unge om nettopp spillhistorien.

Utenfor sentrum?

Kan ikke se at noen andre spillmedier enn Stavanger-baserte Rad Crew har skrevet om utstillingen hittil. Mon tro om det er fordi utstillingen ikke er lokalisert i Oslo, Trondheim eller Bergen? Jeg håper virkelig den blir lagt merke til og får oppmerksomheten den fortjener. Det er ikke akkurat ofte vi har større spillutstillinger her til lands. Med unntak av Press Play-utstillingen på Permanenten Vestlandske kunstindustrimuseum høsten 2010/våren 2011 vet jeg ikke om noen andre. Apropos, visste du at Press Play har fått en avlegger i Barnas kulturhus i Bergen? Sponset av Norsk kulturråd/Den kulturelle bæremeisen, har de lagd utstillingen “Spilletid” for barnehager og skoler. Åpnet i januar, varer ut april 2012. Har du lest noe om det  i norske spillmedier, da? Tror ikke det. Det kan ha mange årsaker, naturligvis, men jeg heller mot at barnekultur rett og slett ikke er kult nok. Viktig er det likevel, ikke minst for generasjonen som vokser opp med at spill blir tatt på alvor av de voksne.

“Game On 2.0″ skal også ha et sideprogram, bestående av foredrag, debatter, workshops m.m. om dataspill. Jeg er veldig spent på hvordan de kommer til å legge opp programmet, og håper de har dyktige folk til å komme med tips og innspill. Men som sagt, på forhånd er jeg svært positiv til opplegget.

Les mer om Game On hos “moderskipet” Barbican Centre i London. Nedenfor er en kort reportasje fra Game On-utstillingen i Melbourne, Australia:

They’re ponycorns!!!!!

P.S: Må kreditere Kristine Ask som delte denne lenken via Facebook. Herlig!

Men jeg bekymrer meg litt for all denne friheten spilleren skal ha. For mye frihet blir ofte forvirrende og lite spillbart, syns jeg. Men kanskje jeg skal vente til jeg har spillt før jeg kritiserer.

Jim Rossignol i Rock, Paper, Shotgun (om du ikke leser denne bloggen bør du begynne nå!)har fått prøve og er kjempe imponert.

Jeg velger å henge meg på hans entusiasme! Jeg gløder fortsatt fra møte med Ragnar Thornqvist og Dag Scheve – så her skal vi fortsette å spre positive tanker! Gleder meg!

He he – litt god søndagsunderholdning.

The Raid er et dokumentarprosjekt startet av Kevin Michael Johnson, som ønsker å formidle den rike kollaborative verden som er World of Warcraft.

Foto: www.jointheraid.com

Jeg ble først oppmerksom på prosjektet via min fabelaktige WoW-spillende søster. Hun viste meg et intervju Johnson gjorde med Bonnie Nardi, som har skrevet boka “My Life as a Night Elf Priest” (kommer i juni).

A Conversation with Bonnie Nardi.

Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.

Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:

“The Raid” – Lady Raiders from blue loon films on Vimeo.

Nå må jeg spille meg opp, slik at jeg også kan bli en slik hard ass raider!

Livet i Molleindustria's Every day the same dream er grått og kjedelig og vanskelig å komme seg ut av.

Jeg er en stor tilhenger av Molleindustria, og Every day the same dream skuffer ikke. Spillet handler om å gå gjennom de samme rutinene dag inn og dag ut. DietroVetro beskriver det så flott:

This game might make you feel bad in one second, because isn’t this actually what your boring, miserable life is about? Then the next second it might feel like an inspiration because you know life is about so much more than what this game is portraying. This simple “game” makes you reflect. It’s clever.

Jeg minnes frustrasjonen jeg får fra å spille Ian Bogost’s Airport Security. Men i det spillet var grunnmuren frustrasjon og forvirring, og frustrasjon var en ingrediens i oppskriften i selve spillet. Mens Everyday the same dream bygger kun på kjedsommelighet og oppgitthet som igjen skaper en frustrasjon hos spilleren.

Shattered Keyboard sammenlikner spillet med The Graveyard og Dear Esther (Half-Life 2 Mod).

The Graveyard var så absolutt kjedelig og det er tydeligvis det som er meningen.  Du er en gammel dame som går gjennom en gravplass til en benk og tilbake igjen. Den er vakker men jeg liker ikke budskapet den prøver å formidle. At livet er kjedelig mens man venter på døden? Eller kanskje jeg misforstår? Kanskje det er meningen å provosere meg slik? Hva syns du?

Dear Esther derimot, har jeg ikke mulighet å spille ennå. Har dere? Fra beskrivelsen til Lewis Denby virker den mer litterær enn “kjedelig”. Heller tvert imot. Jeg har aldri vært så inspirert til å spille Half-Life 2 så etter jeg leste den!

Kan du noe spill som bygger på kjedsomhet som en ingrediens (eller spillmekanikk) i spillet?

Hm, hva sa du?

At alle som diskuterte så ivrig i sommer syntes å enes i slutten av sommeren? Mens de spiste årets siste agurker, nikket de samtykkende til de siste blogginnleggene? Og gikk så over til høstens epler og pærer, som om alt var ved det vanlige? Ånei, du! Nå gleder jeg meg til å høre dyktige folk formulere seg muntlig i et debattpanel, med tankevekkende spørsmål fra salen. Jeg selv røykes ut av min lune nett-hule, og skal debutere som ordstyrer i debatten.

Workshopen foregår den 20.oktober, på Sjøfartsmuseet i Bergen. Det er gratis å melde seg på for alle spillinteresserte, og man får både lunsj og middag. Eneste aberet er at man må melde seg på senest i dag, 12.oktober. Se linken for dagens øvrige program, som dreier seg om blant annet alternativ virkelighetsspill (ARG) og vest- og sørlandsk spillproduksjon. Spennende saker.

Og når dere først er i Bergen, kan dere jo sjekke ut BIFF de påfølgende dagene, og ikke minst Linns machinimakveld på Landmark torsdag 22.oktober.

Mitt første og hittil eneste besøk på en kunstutstilling om dataspill skjedde i Bergen høsten 2005. Det var i anledning den akademiske konferansen Aesthetics of Play, at utstillingen Game Dump ble holdt i Bergen Kunsthall, Landmark. Game Dump var ment å “rette blikket mot kunst som benytter seg av teknologi hentet fra dataspill”. Kunstkritikk.no har en omtale det er verdt å få med seg, selv om skribenten typisk ikke hadde peiling på dataspill.

Kan spillfiguren ta selvmord?

Det jeg husker best fra utstillingen er at jeg og mine kompanjonger satte oss ned på en enkel benk foran et lerret, hvor vi ble sittende. Filmen besto av en mengde korte klipp fra over 50 forskjellige første- og tredjepersons skytespill. Samtlige klipp endte med at  hovedspillfiguren etter noen sekunder tok selvmord. Brady Condon selv kalte filmen for en “in-game documentary”, og ga den navnet Suicide Solution. Følger du linken vil du komme til et utdrag fra filmen. Det er vanskelig å gjenskape stemningen i et så lite klipp, men jeg anbefaler en titt.

Hvor mye smerte kan en spillfigur tåle?

Den andre installasjonen jeg husker godt, er A.A.O.D.O av Donnie Bugden. Man fikk holde i en myk dokke koblet til en skjerm som viste en enkelt animert mann stående i et rom. Når du stakk en nål i dokka, reagerte mannen på skjermen med å uttrykke smerte på det aktuelle stedet på kroppen. Synes å huske at om du stakk ham i magen, datt mannen om på gulvet, for eksempel. Såvidt jeg husker reiste han seg opp igjen ganske snart.

Å stille ut kan bety å gjøre en ting ny for oss

Både verket til Condon og Bugden utfyller hverandre, synes jeg. De dreier seg om forholdet mellom oss og avatarene, spillfigurene. Og det dreier seg om hva vi kan utsette dem for, og gjerne hva vi ønsker å utsette dem for. Og det som er så fascinerende er jo at det vi gjør ikke får virkelige konsekvenser. Eller får det det? I det hele tatt synes jeg det er artig at sånt fascinerer oss. Tenk at vi kan skape fiksjon som vi selv undrer på om kan ha fått fått levende liv?

Ellers husker jeg også et par mannshøye badeball-lignende konstruksjoner med pingviner inni, samt noen smykker, som alle visstnok var gjenskapinger av ting fra Second Life. Disse ble kalt Objects of Virtual Desire. Apropos levende liv, så hadde disse tingene faktisk fått materiell form. Ikke dermed gitt at de betydde mer som materielle “objects of desire”, da. En oversikt over alle kunstnerne er påBergen Kunsthall sine sider om Game Dump, under arkiv og 2005.

I det hele tatt syntes jeg Game Dump var en særdeles vellykket måte å stille ut dataspill på, og altså et godt resultat av samarbeidet mellom Universitetet i Bergen, Ekko Fest og Bergen Kunsthall.

Kommende arrangementer

Så til et par interessante andre norske kunsthappenings med spill som tema, som er under planlegging. De er også betimelig observert av Olav på bloggen Unge norske spillutviklere:

• Sandnes: KINOKINO skal oppføre et pilotprosjekt 09.09.09 kalt DLV 3009 – Do you think this is real? , finansert av Den kulturelle skolesekken. Prosjektet er rettet mot unge, og består av tre deler: dataspill, animasjon & littimasjon(=litteratur+animasjon) og videokunst. Se pressemeldingen for mer info, samt oppslaget i Aftenbladet 25.07. Og selvfølgelig bloggen i første link. Var du forresten så smart at du skjønte hva 3009 i prosjekttittelen sto for?

• Bergen: Permanenten Vestlandske Kunstindustrimusem planlegger utstillingen Spillfeber, som forutsatt finansmidler blir holdt høsten 2010. Vi får se om de får gravd opp pengene de trenger. Se oppslaget i BA 21.07.

Scene fra Channel 4 program om 1066

Channel 4 eksperimenterer med dataspill og læring. Og det gjør de ved å leke med ulike uttrykksformer innen dataspillsjangeren, ikke typiske simulasjonsspill som vi alle gjesper av.

Den første jeg spilte var Bow Street Runners. Til å være et flash-spill syns jeg det var utrolig lekkert, og til tider utfordrende og spennende. Jeg tror faktisk jeg lærte en ting eller to også. Som f.eks. at gin var et problem i London på 1700-tallet (spesielt blant kvinner).

“Educational games could be a license to print money, or at least something like that,” claimed Taylor. “95 per cent of Channel 4 is funded by advertising, but with broadcast media in crisis and advertising falling things are going to have to change. However, with games there is a lot of potential, with the likes of microtransactions, in-game advertising, syndication and all the other ways.”  sa Alice Taylor, Commissioning editor for education hos Channel 4, ifølge MCVUK.

Huh… er ikke det en interessant idé? Kanskje en smule idealistisk – men den er vakker. At dataspill – spesielt lærerike dataspill – skal kunne bidra med inntekter for tv-kanaler som sliter med reklameinntekter.  Jeg liker tanken – og jeg liker hva det innebærer for oss som mediakonsumenter.

Du får kanskje lyst til å rulle med øynene og si “jada – drøm videre, Alice!” – men jeg lurer på om hun får det til. Jeg skal iallefall følge nøye med på utviklingen.

1066

Jeg har nettopp spillt en runde med Channel 4 sitt siste spill, 1066. Jeg forventet et kjedelig strategi-spill som krevde veldig lite av meg annet enn et klikk der og der. Men jøsses så det overrasket. Jeg ble stadig utfordret. Når jeg trodde jeg hadde spillmekanikken på plass kom det noe nytt. Nå fikk jeg faktisk lyst å se tv-programmet, men jeg vet ikke om jeg lærte noe annet enn vanlige multitasking skills.

Jeg liker strategien til Channel 4 og jeg er svært begeistret for hvor annerledes spillene er. De har ikke funnet et fast mønster de gjentar for hvert program – de tør faktisk prøve nye ting. Det liker vi!

Kan dette være fremtiden for tv-underholdning? Vil hvert tv-program ha et eget dataspill? Og hva vil kjernen være da? Er det dataspillet som vil trekke flere seere eller vil tv-programmet trekke flere spillere?

Mener å erindre at jeg har lest noe om NRK og liknende prosjekter. Noen som vet hva som skjer der?