Den er laget av den brilliante Lagspike som også står bak World of Wokrcraft.

Jeg beklager at vi ikke har delt den tidligere her på Spillpikene.no.

Og en stor hurra til Snorre Bryne som skrev om Machinima rett før jul! En nyhetskanal i Taiwan brukte The Sims til å illustrere hvordan Tiger Woods ble skadet. Utrolig gode og imponerende skills bak denne filmen. Man kan kanskje tenke seg at det oppstår et slikt yrke i fremtiden? A la  “TV2 Nyheter søker The Sims-spillere for machinimaproduksjon”.

Om du aldri har hørt om Machinima:

Det blir en uformell kveld der vi viser et vidt spekter av machinimafilmer og snakker litt om hvordan de er laget, kulturelle tendenser vi har lagt merke til og bitte litt om opphavsrettigheter.

Hovedtema i år blir utfordringene med å kommunisere med dataspillets kunstig intelligens for å skape et eget kunstverk, gameplay som narrativ og det sosiale samarbeidet som ofte ligger bak en machinima produksjon.

Bilde brukt med tillatelse fra Olibith

Vi prøver å lage et program som er interessant for de som sier “Machini-hvafornoe?!” og de som sier “Jeg har sett hele Red vs. Blue!”. Og til de tålmodige sjelene som har vært de to siste årene – håper jeg å tilby en mer profesjonell fremføring – dog – kanskje fortsatt litt skjelven i stemmen. ;) Nye filmer blir det iallefall! ;) Og spennende med Chang som har bedre innblikk i hvordan det er å lage machinima.

Programmet ser noenlunde slik ut ved skrivende stund – men vi tar forbehold å endre underveis.

1) Hva er machinima?

Det er foreløpig en universell enighet at machinima begynte med Quake movies, men det er mye diskusjon om filmer laget i sosiale virtuelle verdener som Second Life kvalifiserer som Machinima, fordi det har relativt lite med “gameplay” å gjøre.  Vi reiser litt gjennom tid og spill og avslutter med dagens mangfold.

2) The machine in machinima

Chang snakker litt om arbeidet bak det å lage machinima. Hvordan forholde seg til den kunstige intelligensen innebygget i et dataspill. Hjelpemidler og mods osv. Jeg er like spent som dere! ;)

3) Rettigheter

Vi snakker bittelitt om rettighetene til machinima kunstnere. Forholdet med spillselskapene og musikkselskaper og YouTube osv.

4) Det sosiale samarbeidet og online samfunn bak machinima produksjoner.

Fra http://www.dagbladet.no/kultur/2007/11/29/519731.html

Jeg skal snakke om en gruppe med WoW-machinima kunstnere som samarbeider stadig sammen. Fra helt ulike deler av verden. Hvordan traff de hverandre, hvorfor lager de machinima og hvordan fungerer gruppearbeidet.

Det blir kanskje litt fangirl-aktig til tider. Dette er en kunstform som fascinerer meg. Den uttrykker mye av det jeg føler dataspill kan tilføre vår hverdag- kreativitet, media kunnskap og hacking kunnskap. Den vekker nysgjerrighet, samarbeid og et uttrykk som ønsker å bli hørt/sett/forstått.

Chang og jeg ønsker dere hjertelig velkommen! Vi gleder oss!

Arrangementet er gratis, men øl og vin må du kjøpe selv! ;)

Les mer om tidligere arrangement på min blogg her, her og her.

Det andre har sagt:

Bergens Tidene:

En digital Snarvei til animasjonsbransjen

Virtuelle biprodukt (de glemte å skrive at bilde er tatt av min yngste nevø, James)

WebTV – tidligere MM – spol frem til 14.50.

Studvest

Dagbladet.no

Jill Walker Rettberg

Original War er en blanding av rollespill og sanntids strategi.

Pegasus har i det nyeste nummeret en konkurranse gående hvor en kan vinne spillet Original War, formidlet via Good old Games. Pegasus ber om at du viser dem krigens essens, om det så er satirisk eller grusomt, i håndtegnet/photoshoppet/fot-tegnet/etc versjon. Dette skal altså sendes til dem på pegasus [a] n4f.no innen 20.august.

Hvorfor vi samarbeider med Pegasus om å presentere konkurransen? Fordi vi liker dem, og fordi vi liker gode synergi-effekter. Men vi benytter også sjansen til å filosofere litt over emnet for konkurransen.

Real war is not cool?

Machinima-filmen av Infinityloop kalt War is Hell, oppsummerer på en ufrivillig komisk måte hvor viktig krig er i en del dataspillopplevelser. “We created the video in a way that it can also be watched by younger people”, står det i beskrivelsen. War is Hell er et eksempel på machinima uten spesielt fokusert plot, og etter særdeles langtekkelige sekvenser med skildring av bakkeild fra Battlefield 2, presenteres en epilog (fra 6:42):

Movies and (video) games are much fun. But we should not forget that real war [fotografier fra krigsområder] is not cool

Så da har man behørig sørget for at ikke de unges hoder blir fordreid av all volden. Søren og.

Love/plant the bomb

I 2007 lagde Xanatos og the Janus Syndicate en fullstendig machinima-versjon av Kubrik-filmen Dr. Strangelove, som tar for seg krigstematikken på en mer intelligent måte. Den fulle tittelen på machinima-versjonen er: “Dr. Strangeman or:  How I learned to stop worrying and plant the bomb”, som altså har sin parallell i tittelen på originalen, der “plant” er byttet ut med “love”. Traileren for Dr. Strangeman demonstrerer et team som kan machinima i Half-Life 2:

P.S: Den som skal krediteres for machinima-research er Linn, som har vært opptatt på en matfestival i det siste (hvem vet, kanskje hun plukket opp innspill til matkonkurransen vår). Jeg bare fører pennen (as if, men det høres ikke like fint ut å knatre på tastaturet).

Vi snakker god spilling, filming, redigering og veldig god “voice acting”. Fortellingen er spennende og karakterene troverdige. Dette er ordentlig kvalitets-machinima som beveger seg inn i filmsjangeren.

Serien er filmet i Half-Life 2 – som jeg dessverre ikke har spilt – men MÅ gjøre snart! Det er så utrolig mye bra som kommer ut fra dette spillet – jeg må få utforsket denne verdenen.

Stor takk til Nils Magnus som gjorde meg oppmerksom på den via Overman’s Blog.

Shelf Life, Chapter 1, part 1

Shelf Life, Chapter 1, part 2

Jill’s Song

Jeg syns den anstrenger seg litt for mye med å være dyp og filosofisk om kjærlighet og følelser. Men jeg vet det er mange som er dypt beveget av den. “Tårer” er et ord som ofte kommer inn i bilde. Det forstår jeg ikke. Jeg syns den er “cheesy” og litt sånn kiosklitteratur-aktig.

Men så lurer jeg på – hadde jeg hatt et annet forhold til den om jeg hadde spillt Half Life?

En av mine absolutt favoritter av machinimafilmer er The Days After som er laget i Grand Theft Auto, som jeg har spilt ganske mye.

The Days After

Denne filmen er jo akkurat det jeg fordømmer Jill’s Song å være. Men den får så stor betydning for meg fordi den er filmet i et spill jeg kjenner som voldelig og brutalt. Dette er en helt annen side av spillet – en helt ny fortelling i en verden jeg kjenner så godt. Jeg syns det er et imponerende kunstverk og applauderer Apollo Productions for god kameravinkling, effekter osv. Men selve fortellingen i seg selv er litt…tja…det hadde ikke funket på film, for å si det sånn.

Så med andre ord – må man kjenne spillene filmene er laget i for ha autoritet til å bedømme om de er gode eller ikke? Hvilken rolle har spillet i en machinimafilm, og hvilken rolle har fortellingen? Og ikke minst det tekniske. Hvor stor betydning har det for oss å si “Å jøsse meg! Hvordan i all verden har de fått det til?!”

Lo du?

Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:

“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton of Halo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led to Red vs. Blue..”

Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!

Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale.  Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.

Oi..nå sporet jeg litt av.

Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?

Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?