Dette er fortsettelsen på del 1 av e-postdialogen mellom PhD-stipendiat Silje Hole Hommedal og Postdoktor Kristine Jørgensen, begge ved Universitetet i Bergen. Vi fortsetter der første del slapp, nemlig med Kristines svar på Siljes spørsmål:

[...] “Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?”

*
Veldig godt og innholdsrikt svar fra deg, Silje! Får se om jeg kan trå til med samme grad av detalj.

Lyden og musikken i dataspill er veldig viktig for opplevelsen, uten at man kan si at den betyr mer eller mindre enn andre aspekter. Lyd, bilde og interaksjon henger tett sammen, og hvis noe fjernes vil dette uansett påvirke spillopplevelsen. Lyden har både en estetisk og en funksjonell rolle, med ulik betydning for ulike deler av spillopplevelsen.

Nå er det jo slik at mange slår av musikk og andre lyder når de spiller. Mange erstatter også den med egen musikk. Det kanskje fremste prinsippet i design av lyd og musikk for spill er å unngå negativ oppmerksomhet. Dersom lyden ikke fungerer optimalt, men i stedet er repetitiv og kanskje irriterende, mister den sin rolle. Særlig i multiplayerspill som MMO, RTS og FPS kan lydbildet bli irriterende, både fordi man gjerne har hørt musikken tusen ganger før, og fordi enkelte feedbacklyder blir repetitive.

Som jeg nevnte har lyd i spill både en estetisk og funksjonell rolle. Den funksjonelle rollen er å virke som en forlengelse av grensesnittet ved å gi spilleren forskjellige former for informasjon. Dette kan være informasjon relevant for handlinger, et eksempel på dette er beskjeden “our forces are under attack” i Warcraft 3 som forteller spilleren om en kritisk situasjon. Et annet eksempel er fiendemusikk som forteller spilleren at et monster er på vei for å angripe og gir spilleren mulighet til å forberede seg på dette. Lyden kan typisk også gi tilbakemelding på handlinger, slik at spilleren ikke trenger å lure på om systemet har oppfattet kommandoene hennes. Undersøkelser jeg har gjort med spillere har vist at dersom man slår av lyden helt, blir spillerens reaksjonsevne nedsatt, og det er ofte mange beskjeder fra systemet som ikke oppfattes.

Kristine Jørgensens PhD-avhandling om lyd i dataspill er gitt ut i bokform (klikk på bildet for mer info)

Men i enkelte tilfeller kan man også se at spilleren spiller mer effektivt og taktisk hvis lyden fjernes, fordi at han bedre kan konsentrere seg om spillet. Ved å bruke lyd kan utvikleren kommunisere på en diskret måte som ikke går ut over den visuelle oppmerksomheten.

Dette tar oss over i den estetiske rollen som lyd og musikk har i spill. Denne er det naturlig nok vanskeligere å beskrive så konkret som den funksjonelle, ettersom den gjerne henger sammen med stemninger og følelser som utvikleren ønsker at skal virke inn på spilleren. Slik bruk av lyd kan bidra til å vektlegge bestemte deler av spillet og dermed være et dramatisk virkemiddel som støtter opp under budskapet, fortellingen, eller handlingen som fremstilles i en bestemt situasjon. Stemninger og følelser som ligger i lyd og musikk kan for eksempel være med på å karakterisere eller identifisere ulike elementer i en spillverden, og kan dermed også brukes til å gi hint om disse elementenes rolle i spillet.

Jeg vil gjerne avslutte med å understreke at

den funksjonelle og den estetiske rollen ikke er to separat adskilte roller, men at disse virker sammen og blir dermed et veldig kraftfullt virkemiddel i spill.

På den ene siden går utviklerne inn for å sørge for at funksjonelle lyder også har estetisk verdi, og at de gjennom å være stilfulle eller vakre kan skape særlig oppmerksomhet omkring ting som til enhver tid er viktig.

Jeg kunne skrevet mer om dette, men det er nok best å gi seg mens leken er god!

Hvilken spillutgivelse ser du frem til og hvorfor?
/Kristine
*

Den spillutgivelsen eg ser aller mest fram til no må vel vera World of Warcraft si utviding: Cataclysm.

WoW-oppdateringen har foreløpig dato 7.desember i år.

Etter den siste patchen 4.0.1. har det jo blitt gjort ein god del endringar som skal vera med å forbereda ein på det som skal kome, dømer på dette er at ein no kan oppleve jordskjelv i Azeroth og endringane som er blitt gjort med talenttrea til dei forskjellege klassane. Eg er vel aller mest nysgjerrig på endringane som kjem til å skje med nokre av sonene i den originale verda med områder som skal verta dekka i lava eller oversvømmingar osv. altså ei total renovering/øydelegging av den originale spelverda. Gler meg masse til å sjå og oppleva dei forskjellege endringane i Kalimdor og Eastern Kingdom (spesielt det at ein no skal kunna fly sin eigen mount rundt om i Azeroth, noko som ikkje har vore mogeleg der før), i tillegg til å utforske nye startområder med dei nye rasane Worgen og Goblin, det at ein får nye klasse-rase kombinasjonar (endeleg får Gnomes ein healer klasse), nye dungeons og sist men ikkje minst nye raid instancer.

hehehe, vart ikkje lange svaret dette, Men moro lell. Så då skal du få eit like moro spørsmål av meg:

Kva var det siste spelet du banna høgt til og kvifor?

-Silje-
*

I Limbo er det lett å dø, men man vender stadig tilbake fra de døde.

Går man rundt og husker på hver gang man banner høyt til et spill? Det gjør hvertfall ikke jeg, ettersom det gjerne kommer noen skjellsord hver gang jeg gjør noe dumt i et spill. Og det gjør jeg ofte. Tror kanskje sist gang jeg bannet var tidligere i dag da jeg prokrastinerte over Flight Control på iPhone og to fly krasjet som jeg burde vært oppmerksom på at nærmet seg hverandre.

Ellers er jeg ganske sikker på at jeg bannet høyt og lenge mange ganger da jeg forsøkte meg på Limbo forrige uke. Dette er et plattformbasert puzzle med rimelig innfløkte puzzles, og det gikk ikke mange brettene før jeg satt med en walkthrough ved siden av meg. Det er kanskje unødvendig å si at jeg gikk lei etter en stund og har ingen planer om å spille det ferdig.

Noen ganger legger spillutviklere inn utfordringer som kan ødelegge spillets appell for enkelte spillere, og slik var altså Limbo for meg.

Utfordring og også frustrasjon er jo svært sentralt i de fleste spill. Uten en eller annen form for utfordring blir de fleste spill kjedelige, og selv om utviklere generelt forsøker å balansere hårfint mellom utfordring og frustrasjon, er nok sistenevnte også et viktig aspekt så lenge de ikke oppstår for ofte (hint-hint til Limbos utviklere i Playdead).

Nytt spm:
Spiller du ofte analoge spill, og har du i så fall noen favoritter? Hvordan vil du sammenligne spillopplevelsen i analoge spill med digitale spill?
*

Trivial Pursuit=analogt spill

Dei siste åra har eg nesten ikkje spelt andre spel enn digitale spel, men då eg var yngre gjekk det mykje i Stigespel, Ludo, Othello, Geni  og forskjellege kortspel. For foreldra mine, systera mi og meg var det liksom «familiekos» å setja seg ned og spela forskjellege spel saman. Etter kvart vart det mindre og mindre speling med familien då dei heilt sikkert gjekk lei meg og mine «temper tantrums» kvar gong eg tapte (eg er til tider ein veldig dårleg tapar og konkuranseinstinktet mitt er ganskestort, så då kan det av og til vera lite kjekt å spele med/mot meg). I seinare tid har det heller gått i Mahjong, Monopol, Fantasi, Risk og Trivial Pursuit, men det har ikkje vert så særleg ofte det har blitt til. Fantasi er vel ein av favorittane der sidan ein må teikne, mime osv, saman med Trivial Pursuit der ein kan få spørsmål om alt mellom himmel og jord.

For meg er vel analoge spel ein ting ein kan gjere saman med andre i hyggeleg lag, medan digitale spel er meir noko eg driv med i staden for å sjå på tv eller liknande

(sjølv om eg for det meste speler saman med andre online, føler eg at eg speler digitale spel for min eigen del og underhaldning). Ikkje det at digitale spel ikkje kan vera aktuelle saman med andre i hyggeleg lag, berre sjå på Guitar hero, Singstar eller Buzz. Mange digitale spel gjer deg mogelegheita til å lage din eigen historie i ei digital verd der du kan gjennomføre questar, løyse puzzles og spele spelet slik det er tenkt, eller du kan ut på oppdagelsesferd og utforske den digitale spelverda og avvike frå spelet sitt oppsett. For meg er vel den viktigaste forskjellen på analoge spel og digitale spel den digitale verda der ein «går» rundt omkring i verda og utforskar den, medan analoge spel si spelverd kan verke mykje meir avgrensa med mykje mindre mogelegheiter for utforsking. Spelopplevinga i analoge spel vert annleis enn digitale spel då ein flytter brikker osv og venter på tur til å kunne gjere neste trekk, medan i digitale spel ikkje alltid treng å spele mot andre menneske og ein treng som oftast ikkje vente på sin tur for å gjennomføre sitt neste trekk.

Eit siste spørsmål til deg: Kva var det som gjorde til at du kom du inn på temaet dataspel i di forsking?
-Silje-
*

Fra Nordig Game Conference 2010

Det var egentlig ganske tilfeldig. Da jeg tok grunnfag i medievitenskap i 1999 kom jeg over noen obskure pensumtekster om hypertekstfortellinger og “ikke-lineære” medier. Her var det gjort noen referanser til adventurespill og analoge rollespill, og som dataspiller og rollespiller ble jeg umiddelbart hektet. Allerede da begynte jeg å tenke at det var dataspill jeg ønsket å skrive hovedoppgave om.

Medievitenskap er et fagfelt som er svært åpent når det gjelder studieobjekter, tema, teori og metode, og har også alltid vært opptatt av populærkulturelle fenomener. Dermed var ikke dataspill et uvelkomment tema for instituttet mitt, selv om de var klare på at de ikke hadde noen ekspertise på området, og at jeg dermed i stor grad måtte utforske temaet på egenhånd.

Nå er dataspill blitt et eget tverrfaglig forskningsfelt, og jeg kan reise på internasjonale konferanser og besøke institusjoner som satser på spillforskning i utlandet.

Dermed slipper jeg å utforske dette temaet  alene lenger, selv om Norge foreløpig ligger langt bak når det gjelder satsning på dataspill.

Det var siste ord fra meg :)
/Kristine
*
Tusen takk for at dere tok dere tid til denne e-postutvekslingen, Kristine og Silje, og for at dere vil dele den her på Spillpikene-bloggen!
-Maren-

Silje Hole Hommedal, PhD-stipendiat

• Silje Hole Hommedal, PhD-stipendiat ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, UiB
• Kristine Jørgensen, Postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB

Hommedal og Jørgensen e-postintervjuet hverandre frivillig for et Spillpikene-innlegg over en tid i høst. Hvordan foregår Spillpikenes variant av e-postintervju i praksis? Som følger:

1. A skriver et spørsmål, sender til B.

2. B svarer på spørsmålet, men før hun trykker reply lager hun et nytt
spørsmål til A.
3. A svarer, sender B et nytt spørsmål.

Kristine Jørgensen, Postdoktor

Repeat 4-5 ganger, eller mer hvis man blir revet med. De involverte har frie tøyler ift tema så lenge det dreier seg om spill. All tekst nedenfor tittelen er altså hentet fra en serie e-poster, datoer osv er fjernet for lesevennlighetens skyld, og noen setninger er uthevet i ettertid:

Del 1 (av 2): Om forsker- og gamerrollen, spilling som tidsfordriv, og kjønnsperspektivet

*
Hei Silje,

Da går vi i gang og jeg fyrer løs med et personlig spørsmål inspirert av en nylig debatt på DiGRAs mailingliste:

Ser du deg først og fremst som gamer eller forsker, og hvordan oppfatter du forholdet mellom disse to rollene?

/Kristine
*
Hei Kristine. (og Maren)

Veldig bra spørsmål som eg måtte tenkje lenge og vel på. For meg personleg er det vanskeleg å velje det eine foran det andre, men skal eg vera heilt ærleg med meg sjølv så hadde eg nok ikkje jobba med temaet dataspel og kultur om det ikkje hadde vert for mi store interesse for dataspel. Det var nemleg mine eigne preferansar i dataspel som var utgangspunktet for min ide til masteroppgåva mi der eg såg på likheiter og forskjellar mellom jenter og gutar sine preferansar i dataspel.

Grand Theft Auto III var med på å vekke til live igjen spillegleden til Hommedal.

Men når det er sagt så må eg jo og nemna at eg hadde hatt ein pause frå dataspel i ganske mange år, og det var eit emne ved tidlegare Humanistisk informatikk (no Digital kultur) der Espen Aarseth underviste, som fekk meg i gang igjen med å spela dataspel (GTA3). Eg vil med dette få rette ei stor takk til Espen som vekte mi store spelarglede til live att! Eg hadde nok ikkje fått gleda av å jobba med og skriva om kulturen rundt dataspel i dag hadde det ikkje vore for Espen og emnet Huin 204.

I dag er dataspel ein stor del av livet mitt då eg speler i gjennomsnitt 30-40 timar i veka, og arbeidet mitt dreier seg om dataspel og jenter og gutar sine forhold til det . Gamer og forskar er begge begrep som står veldig sterkt i mi eiga identitetskonstruksjon, begge rollane er utruleg viktige for meg som person. Eg prøver så godt eg kan å haldas eit skilje mellom dei to både på arbeidet og når eg speler, men begge rollene klarer fint å snike seg inn og vera eit forstyrrande element innimellom. Dømer kan vera når eg snakkar med informantar om deira favorittspel, då har det skjedd at eg har måtta ta meg saman for at samtalen ikkje skal gå over til å verta ein samtale om felles favorittspel. På den andre sida er det alt for lett å byrja å analysera folk som ein speler saman med online og byrja ein samtale om korleis ein presenterer sin eigen identitet når ein speler online dataspel.

For meg er rollene gamer og forskar sterkt samanfiltra, men ein ting er sikkert: eg hadde ikkje vert der eg er i dag om det ikkje hadde vert for mi store interesse for dataspel.

Så konklusjonen må vel verta at posisjonen gamer for tida står nett nokre hakk sterkare enn forskar.

Mitt spørsmål:
Det er mange som ikkje ser på dataspel som noko anna enn meiningslaust tidsfordriv. Kva er dine tankar omkring dette?

-Silje-
*
Det første jeg har å si til dette er at dersom det gir deg en positiv opplevelse, er det ikke meningsløs tidsfordriv! Historisk har jo spill og lek generelt vært assosiert med verdifull forbereding til de voksnes verden, både når det gjelder mennesker og dyr. I dag setter man ofte spill i sammenheng med avkobling og bearbeidelse av stress, men også til sosialisering, læring og hjernetrim.

Spilldesignerne Katie Salen og Eric Zimmerman understreker at spill har en indre logikk som gjør de meningsfulle i seg selv. Begrepet “meaningful play” handler om at spill skal være meningsfulle på sine egne premisser. Ut fra denne forståelsen er mening i spill knyttet til spillets dynamikk, hvordan spilleren forstår regelsystemet og handler ut fra dette for å nå spillets overordnede mål.

Jeg mener at synet på spill som meningsløs tidsfordriv henger igjen i en gammelmodig holdning til spill som et medium uten innhold og som en aktivitet primært for barn. Når nå dataspillmediet har begynt å modne har det dukket opp flere genrer som fokuserer på spill for såkalt seriøse formål, som læring, trening, og rehabilitering. Wii Fit er et eksempel på dette, og det samme er Flight Simulator. Et annet aspekt som signaliserer at dataspillmediet begynner å modne, er at de oftere tematiserer viktige mellommenneskelige forhold. Forholdet mellom foreldre og barn har eksempelvis blitt godt skildret gjennom nye spill som Heavy Rain og Red Dead Redemption.

Ved å trekke inn temaer med dypere menneskelig interesse, og også gjøre det på overbevisende måte, begynner dataspillene å ligne de etablerte mediene.

Selv om disse heller ikke bidrar til produktivitet, blir de ikke sett på som meningsløs tidsfordriv, men som kulturprodukter med budskap som slett ikke er meningsløse.

I Heavy Rain er far/sønn-forholdet sentralt

Oppsummert mener jeg dermed at å kalle spill “meningsløst tidsfordriv” er ignorant og banaliserende. Mening i spill finnes på flere plan, både i spillopplevelsen i seg selv og i eventuelle budskap de måtte formidle.

Nytt spørsmål fra meg:
Siden du jobber med problemstillinger knyttet til kjønn og spill, vil jeg gjerne vri samtalen over mot dette temaet. Er kjønn den viktigste demografiske skillelinjen når det kommer til hvilket innhold og hvilke genrer man foretrekker, eller er det andre faktorer som geografi eller alder som gjør seg gjeldende?
/Kristine

*
Hei begge to.

Fleire faktorar spelar inn enn berre kjønn når det kjem til kva innhold og genrer ein føretrekk.

Call of Duty = "guttespill"?

Sjølv følte eg at mykje av den tidlegare forskinga på kjønn og dataspel fokuserte mykje på å finna dei såkalla forskjellane mellom jenter og gutar og deira preferansar, og fann ut at eg ville prøva å sjå etter både likheiter og forskjellar. Dermed vart kjønn det viktigaste fokuset for meg. Så langt verkar det som om at oppfatningane og forventningane i vårt samfunn til kva typar spel jenter og gutar «skal» føretrekke er mykje større enn kva dei reelle forskjellane er.

Dataspel har ein sterk maskulin konnotasjon på tross av at fleire og fleire jenter speler, og dei fleste dataspel vert framleis sett på som ein «guteting».  Ei av desse forventningane eller oppfatningane om kjønn og dataspel er at ein antar at gutar har ei større interesse for dataspel enn jenter. I tillegg går ein ut i frå at gutar liker meir valdelege spel enn jenter, til dømes har mange av dei eg har snakka med oppfatta Call of duty som eit

«gutespel» og The Sims som eit «jentespel». Mykje av dette forklarer dei med at dei går ut i frå at gutar liker vald, mørke fargar og at det er skummelt, medan dei forventar at jenter vil ha eit innhald som er meir koseleg, fint, med sterke, fine fargar og at dei ikkje liker skummelt innhald.

Men når ein snakkar med dei om kva forskjellege spel dei speler så syner det seg at fleire av jentene speler nokre av dei spela som vert klassifiserte som «gutespel».

Dømer på dette kan vera Splintercell, Call of duty og World of Warcraft.

Den faktoren som i mi forsking har synt størst forskjell har vert alder i samband med kjønn, den største forskjellen som då kom til syne var mellom heilt unge jenter (7-9 år) og tenåringsgutar (14-15 år), der dei yngste jentene føretrakk simulasjonar og dei eldste gutane føretrakk spel på nettet.

Ein av tinga som kan vera med og forklare kvifor ein ofte fokuserer på kjønn i forhold til innhald og genre når det kjem til dataspel er dei sterke assosiasjonane mellom spel og teknologi i samspel med assosiasjonar mellom teknologi og den såkalla «datanerden». Så lenge desse assosiasjonane er sterke i vårt samfunn vil dataspel ha ein maskulin konnotasjon, og saman med ei oppfatning om at jenter ikkje speler, vil det vera med og vedlikehalda fokuset på kjønn i forhold til preferansar i dataspel.

Vi er alle forskjellege og føretrekk forskjellege ting og preferansar til innhald og genre i dataspel kviler på meir enn berre kjønn, alder eller staden ein er oppvaksen på. Det er fleire ting som verkar inn på oss når me heile tida «konstruerer vår identitet» som til dømes vener, kjønn, alder og kvar ein kjem frå, og alle desse tinga har noko å seie for kven vi er og kva vi føretrekk innan til dømes dataspel.

Sidan me no har kome innanfor mitt felt tenkte eg å vri det litt over på ditt felt att. Lyd og musikk i dataspel har endra seg mykje sidan dei fyrste spela. Så mitt spørsmål til deg i denne omgang: Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?

Gleder meg til både svar og nytt spørsmål.

-Silje-
*

…Andre og siste del av e-postintervjuet kommer fredag om en uke! Følg med, følg med.

The Raid er et dokumentarprosjekt startet av Kevin Michael Johnson, som ønsker å formidle den rike kollaborative verden som er World of Warcraft.

Foto: www.jointheraid.com

Jeg ble først oppmerksom på prosjektet via min fabelaktige WoW-spillende søster. Hun viste meg et intervju Johnson gjorde med Bonnie Nardi, som har skrevet boka “My Life as a Night Elf Priest” (kommer i juni).

A Conversation with Bonnie Nardi.

Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.

Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:

“The Raid” – Lady Raiders from blue loon films on Vimeo.

Nå må jeg spille meg opp, slik at jeg også kan bli en slik hard ass raider!

Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!

Oppdrag: intervju hverandre på e-post om hva dere måtte ønske, f.eks. spillforskning eller den beste spillopplevelsen.
Oppdrag akseptert av: stipendiat Kristine Ask og tidligere korttidsstipendiat Lill Eilertsen (begge er/var ansatt ved NTNU).
Resultatet: et høyst interessant stykke lesning bl.a. om hvordan det er å forske på dataspill.

LE: Beskriv din første store spillopplevelse.

KA: Mange ser ut til å ha like sterke minner om sitt første spill som de har om sitt første kyss. Jeg har spurt endel om de første spillene de spilte og veldig ofte er den en idyllisert og nostalgisk fortelling som kommer fram. Det er ikke noe galt i å forgylle litt på fortiden, tror ikke verden hadde blitt bedre uten litt selektivt minne, men dette er en fortid jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Jeg vokste opp med dataspill, men la liksom aldri helt merke til dem. De var liksom alltid i perifirien av hva som skjedde, ikke i sentrum. Så, jeg husker faktisk ikke hva det første dataspillet jeg spilte var.

En ting som festet seg var en mangel på mestring. Kanskje fordi jeg ikke spilte nok, holdt meg til en sjanger, eller engasjerte meg i dem på en gitt måte – men resultatet var at jeg var en spiller som holdt meg på enkleste hastighet og sjeldent kom forbi første nivå/brett/oppgave.

Det var ikke før ut i 20-årene at ting snudde seg. Spillet var Burnout3 på Xbox. For første gang var jeg faktisk bedre enn vennene mine. Jeg vant løp og holdt highscores. Etter mange timer i en passelig hardbarket gamergjeng der jeg som oftest prøvde å vitse vekk at jeg så sjeldent vant, var det en seier å endelig være den som sto på seierspallen løp etter løp. Så, for meg kom egentlig ikke den første store spillopplevelsen før lenge etter det første spillet. For meg var den største spilloppplevelsen når jeg følte at jeg også fikk det til, at jeg ikke bare hadde det morsomt med piksler, men var søren meg bra på det også!

Spørsmål til deg: Når og hvordan snudde interessen for dataspill seg til noe akademisk?

LE: Det var en langvarig og gradivs prosess. Som folklorist med kunsthistorie og filosofisk estetikk i fagkretsen, har jeg alltid interessert meg for skillet mellom såkalt “finkultur” og den mer folkelige. Dette har en viss overførbarhet til skillet mellom kunst og underholdning. Mens mine besøk på kontemporære kunstutstillinger ga stadig mindre utbytte, tok film- og videospill i økende grad til å hensette meg i tilstander av estetisk og filosofisk betinget eufori. På et tidspunkt skjønte jeg at jeg ikke egentlig fleipet når jeg utbasunerte overfor venner og kollegaer at det er mer estetikk i et middelmådig dataspill enn i en hvilken som helst videoinstallasjon på Høstustillingen. Jeg hadde nemlig lenge irritert meg over at store av institusjonskunsten fremstår som privat, selvkommenterende og uten noen forankring i det sanselige, og at mer teknologiorienterte medier benyttes lemfeldig og pasjonsløst av kunstnerne. Jeg savnet et medialt og formalt fokus i kunsten, uten at jeg fikk spesielt lyst til å kaste meg på tradisjonalismedyrkingen til den mer figurative fløyen i kunstsfæren. Kunsten betinges ikke av godt håndverk alene.

Jeg kom over en seminarrekke om spillestetikk på Blindern, arrangert av forskernettverket AESOP (tilknyttet ILOS, UiO), troppet nysgjerrig opp – og fikk et akademisk kjempekick! Jeg skjønte at jeg var på sporet av noe viktig – noe jeg faktisk kunne brenne for å jobbe med. The Third Place-filosofene på IFIKK ble neste forskningsmiljø jeg tok kontakt med, og klenget meg innpå. Så begynte snøballen å rulle, og den stoppet ikke før jeg nådde Værøy i Lofoten. Da hadde den egentlig trillet litt for langt, for jeg fikk tilbud om et korttidsstipend ved NTNU tre dager etter at jeg tiltrådte stillingen som kultursekretær i Værøy kommune.

Nytt spørsmål til Kristine: Det virker som om konkurranseelementet betyr mye for dine spillopplevelser. Betyr det at spill som Flower og SIMS ikke fenger deg?

KA: Dette spørsmålet fikk meg til å stoppe opp litt. Jeg ser ikke på meg selv som så fryktelig konkurranse orientert, men det er kanskje korrekt. Jeg vet iallefall at jeg er opptatt av mestring og effektivitet, og tilnærmer meg spill i en stadig mer powergamer-måte. Med det mener jeg at mine valg preges av en viss instrumentalitet. Spenningen ligger i å få så god oversikt over spillets regler og elementer, at alle valg blir optimale. Å vinne er mer et biprodukt av dette.

I spill som Flower og SIMS blir slik gjennomsiktighet, der de underliggende strukturene er så synlige for meg som brukergrensesnittet, mye vanskeligere. De inviterer ikke til en slik fortolkning, men kanskje heller en mer utforskende spillestil med fokus på prøv-og-feil, der suksess fungerer i en utvidet forstand.

Problemet ligger ikke i at de ikke har klare mål, men at de nesten bevisst har gått vekk i fra å tallsette og systematisere sine ulike spill elementer. Når jeg spiller vil jeg vite nøyaktig hvor glad min Simsbeboer blir når han får en gitt sofa, slik at jeg best kan bruke mine penger. Jeg vil vite hva lykke pr pengeratioen er. Det er jo en algoritme der som styrer det, men den er så skjult i tilfeldigheter og omstendigheter at jeg har vanskelig for å se den.

Det kan jo være at problemet mitt er at jeg bare ikke  har brukt nok tid i f.eks. SIMS og kunne funnet disse svarene på ulike nettsider, om jeg bare ønsket det. Men, jeg opplevde aldri at spillet inviterte til dette, og en ting jeg har sett ganske tydelig i forhold til “emergent play” er at selv om design kan motståes, forhandles og gis ny mening av brukerne – så krever dette mye innsats. Innsats jeg ikke er helt villig til å gi. Jeg tar heller minste motstands vei og velger heller spill som har tydelige parameter for suksess.

Så jo, du har nok rett. Konkurranseelementet er viktig for mine spillopplevelser.

Nytt spørsmål til Lill: Hvor viktig er estetikk for deg i spillopplevelsen? Det er tydeligvis et element som engasjerer deg akademisk. Hvordan påvirker dette hvilke spill du spiller?

LE: Slik jeg ser det er ikke konkurranseelementene i et godt videospill adskilt fra de estetiske. Spillets estetikk er etter mitt syn nettopp fundert i det du er inne på – nemlig hvor systemisk elegant det fungerer. For meg er RockstarNorths GTA-serier klare eksempler på spillkunst. Sandkasseprinsippet er utnyttet optmalt – jeg kan utforske universet fritt, SAMTIDIG som spillprogresjonen betinges av et stramt, regelbasert rammeverk.

Jeg blir alltid rystet når jeg ser anmeldelser som presenterer disse spillene med et tidsestimat. Det blir helt irrelevant, fordi spillet fungerer ulikt alt etter hvordan du bruker det. Er det ditt mål å ha vært gjennom alle mulige utfordringer i spillet har du et helt annet tidsaspekt å forholde deg til enn om du bare skal kjøre gjennom spillet. De sinnrike persongalleriene, samfunnssatiren som ligger skjult i kjøretøyenes radiokanaler, skiftninger i vær og miljø er der for en grunn. Det er flere lag av narrativitet i disse spillene, og som en god film tjener de på å bli spilt flere ganger.

Spillet Flower er et eksempel på utsøkt systemisk og interaktiv estetikk, men er ribbet for narrativitet og progresjonsdynamikk – og blir fryktlig kjedelig. Den kitchy grafikken er dessuten utmattende, og musikken banal – altså en fullstendig smakløs og utdatert estetikk. Banal estetikk som faktisk fungerer, finner man i de første Zelda-spillene. Det er en utbredt misforståelse at dataspillenes estetikk avhenger av realismen i grafikken. Da opererer man med en estetikkforståelse som tilhører et annet årtusen enn vårt.

Ok, klart for neste spørsmål. Klarer ikke dy meg for å be deg rangere de 5 beste spillene du vet om, med en subjektiv begrunnelse.

AK: oi.. De 5 beste spillene. Vanskelig.

1. World of Warcraft
På dette stadiet er ikke WoW et spill, det er en institusjon. Hadde det ikke vært for dette spillet tviler jeg på at jeg hadde vært der jeg er i dag: Både når det gjelder karriere og kjærlighet. Så, når dette spillet settes som nummer en er det like mye på grunn av hva det har blitt i form av kulturet og sosialt fenomen, også personlig, som faktisk gameplay.

2. Halo
Et av de få spillene jeg noensinne har spilt fra begynnelse til slutt. Gameplay var enkelt, men enkelt på den gode måten; når det er stilrikt og presist. Historien var fengene nok, men først og fremst var det muligheten til å spille i co-op mode som gjorde at dette var i huset vårt.

3. GTA San Andreas
Vi er nok ganske enige her om at kombinasjonen av humor og historiefortelling gjøres rett og slett genialt. Var mitt første dybdemøte med GTA serien for min del, og jeg ble veldig imponert over denne hybriden av en spillplattform og sammenhengende historie. Jeg savnet alltid muligheten til å ha flere spillere samtidig, men å bytte på stikken går jo bra det også.

4. KOTOR II
Jeg spilte aldri KOTOR I så kan ikke si om nummer to er bedre, men jeg gledet meg mye over å vandre rundt i denne verdenen og bli kjent med karakterene rundt meg. Kampsystemet hadde jeg aldri noe særlig til overs for, men følelsen av valgfrihet (selv om den aldri var særlig reell) gjør at den havner på listen. Det, og at det er en Star Wars historie!

5. Age of Conan

Age of Conan har fått mye pepper, noe av det fortjent, og det er mer enn en grunn til at jeg har sluttet mitt eget abonnement. Men, de første 50-60 timene med gameplay var helt utrolig. Stemningen i MMO samfunnet kombinert med flott grafikk og en gjennomført introduksjonshistorie (Tortage har satt standarden for framtidige MMOer når det gjelder kombinasjon av personlig og felles historiefortelling) -gjorde at de første par ukene av AoC var helt fantastisk. Intuitivt gameplay, flotte områder, herlig voldelige og umoralske historier, samt klasser som gikk utenfor den klassiske D&D/WoW-boksen gjør at det fortjener en plass på min liste.

Neste spørsmål: Om jeg skal dra spillutvikling og spillhistorie over en kam, kan jeg si at de siste fem årene har hatt to store utviklinger: MMORPG (med WoW i spissen) og casual games (fra Wii til Farmtown). Hva tror du blir det neste “store” og nye innenfor dataspill?

LE: Nå er jeg alt for lite fantasifull til at jeg kan spå utviklingen innen dataspill, men jeg vil jo tro at en større grad av “brukermedvirkning” kommer til å bli et stikkord. Spill hvor du selv er med på å forme figurer og spillunivers (som Spore) er noe jeg tror kommer til å utvikles ytterligere. Bruk av lyd-, lys- og bevelgelsessensorer vil også kunne gjøre fremtidige spillopplevelser mer realistiske og sanselig, og har vel godt utviklingspotensiale.

Nytt spørsmål til Kristine: De fleste spillentusiaster har i perioder hatt problemer med at spillingen har slukt tid man burde brukt på andre ting. Hva gjør du for å ivareta livet utenfor skjermen?

KA: Mine strategier er kanskje litt uvanlige. Kanskje fordi jeg har så sterke meninger om hvordan diskursen rundt dataspill har nedvurdert dataspill til noe som ikke skal prioriteres, eller som kun må inntas i små doser for å unngå skader, kanskje er det fordi jeg har forskerperspektivet som drivkraft – eller kanskje fordi jeg er engasjert i et spill og spillermiljø som er veldig tidskrevende og ser på det som naturlig. Svaret ligger nok et sted mellom disse, men jeg vet at det er mitt etnografiske arbeid som ofte har drevet meg videre og holdt meg i gang med ekstensiv spilling særlig det siste halve året.

Siden jeg er offiser og raid-leder i et passelig hardcore WoW-guild (hardcore er en vanskelig definisjon, men si at vi er blant verdens top 5% av spillere. Vi er ikke elitespillere, men tar det seriøst nok til å ønske progresjon) er det mye av spilltiden min som ikke handler om spilling, det er høyt press og jeg har vært på randen av “utbrenthet” flere ganger. Om det ikke hadde vært for forskningsarbeidet som inkluderer etnografi i et raidguild, hadde jeg nok tatt en lengre pause fra det hele. Men, jeg ønsker fremdeles å få tak i visse typer data og til jeg er fornøyd – kommer jeg å presse videre. Etter mange måneder kan jeg kanskje være kritisk nok til å si at hadde jeg spilt mindre hadde jeg muligens hatt tid til å forske mer, men så er det også slik med etnografisk arbeid at det tar tid og en del av poenget er å bare være tilstede over en lang periode.

Ironisk nok handler ivaretagelse av livet utenfor skjermen om å ivareta livet på skjermen. Om jeg ikke lykkes på skjermen, ødelegger jeg for livet utenfor.

Spørsmål til Lill: Spillforskere argumenterer for viktigheten av eget arbeid. Tror du at spillforskning vil hjelpe i utvikling av bedre spill? Hvordan kan forskere bidra med praktiske løsninger til spillprodusenter og -designere? Og er det et mål i seg selv?

LE: Det følger en form for presitsje med at akademia favner et felt, og det generer en type kritiske debatter. Med begrepsliggjøring av området og kritiske spørsmål knyttet til konkrete problemstillinger, heves bevisstheten både hos spillskaperne og-brukerne på spillmediets muligheter og begrensninger. Rent kommersielle agendaer for spillproduksjon kan suppleres eller erstattes, og spillindustrien stimuleres til å oppdage og ikke minst skape nye markeder. En dristigere og mer filosofisk orientert spillproduksjon etterlyses av spillforskeren Lars Kontzack, og et forskningsforankret engasjement kan etter mitt syn bidra til at nettopp dette skjer.

Samtidig tror jeg ikke akademia kan påvirke uten at spillskapere og produsenter deltar i debattene, og bidrar til å utvikle det teoretiske feltet. De kjenner tross alt mediet og teknologien fra innsiden. Tim Skelly, Eric Zimmerman og Katie Salen er eksempler på spilldesignere som deltar i, og har vært med på å forme den akademiske debatten rundt dataspill, og det er ingen tvil om at spillforskningen som felt står i gjeld til produksjonssidens mer teoretisk orienterte representanter.

Jeg er svært fascinert av spillmusikk. Hiroki Kikutas skjøre og foruroligende vakre stemningsmelodier fra Secrets of mana (som jeg knapt nok har spilt) og Koji Kondos underfundige Zelda-trudelutter kan jeg rett som det er sette på for ganske enkelt å lytte til dem. Har du noe forhold til data- og videospillmusikk som isolert uttrykk?

KA: Jeg tror jeg holder meg unna spillmusikk spørsmålet, rett og slett fordi jeg ikke har noe spesielt forhold til det. Kanskje du kan fortelle om hvilken rolle musikk har for din spillopplevelse?

LE: Om du ikke føler deg ferdig med teoridiskusjonen kan jeg la mitt neste spørsmål være hvilken spillteoretiker står du selv mest i gjeld til som spillforsker, og hvorfor?

KA: Når det gjelder spillteoretiker, så har jeg to personer som var avgjørende for mitt arbeid. Den første var Torill Mortensen, rett og slett fordi en av hennes tekster var på pensum i et bachelorfag. Det var mitt første møte med spillforskning og gav meg ideen til å intervjue venner og bekjente som nettopp hadde satt seg ned med World of Warcraft. Det ene ledet til det andre, og nå jobber jeg fortsatt med noen av de samme ideene som den artikkelen åpnet for. Likevel er det nok T.L. Taylor som jeg ser på som mitt “idol” i spillforskning. Hun kombinerer STS-teori* med Game Studies på en elegant og tilgjengelig måte, i tillegg til at hun ser på tema som jeg synest er veldig spennende; powergamere, addons**, brukermedvirkning, profesjonalitet og ekspertise.

* STS: Science and Technology Studies – Et felt som studerer hvordan vitenskap, teknologi og samfunn gjensidig påvirker hverandre for å skape endring.
** Addons: Også kalt mods. Spillerskapt programvare som legges “oppå” eksisterende kode i spillet for ekstra funksjonalitet eller endret design.

[Vi takker Lill Eilertsen og Kristine Ask for et tankevekkende intervju. Kristine Ask blogger på Ask in Game]

Fra en spillende pike til en annen

Navn: Trine Sofi Jacobsen
Tittel: Prosjektleder (Project Manager)

Hei, Trine! Vi har hørt at du jobber i spillbransjen. Kan du fortelle hva stillingen din dreier seg om, og om firmaet du jobber for?

Hei, Maren!

Jeg jobber for tiden som prosjektleder hos Enzyme Testing Labs, et stort QA (Quality Assurance) firma med hovedkontor i Quebec, Canada. Her leder og håndterer jeg mange forskjellige spillprosjekter på en gang, fra forskjellige produsenter som kommer til oss for å få spillene sine testet. Det er både språktesting og funksjonalitetstesting som gjelder, og jeg tar meg da av forskjellige team som tester disse spillene, samt kommunikasjon med klientene. [red.: mer om Enzyme Testing Labs på deres hjemmeside]

Du har også vært lingvistisk spilltester. Kan du fortelle hva det går ut på, og hvordan en får en slik jobb?

Ja, jeg begynte hos Enzyme som tester, og da gjelder det å finne skrivefeil og lignende i spill som blir testet. Nå er det sant at det ikke er uhorvelig mange spill som blir utgitt på norsk da. Når det ikke er noe å gjøre, så blir man satt til å teste funksjonaliteten på andre spill.

Man får jobben ved å søke. Man bør ha erfaring med spill, men man må absolutt ikke være en ekspert. Man må selvfølgelig ta en språktest der man må ha en høy prosent for å bli godkjent. Etter det, kan man bli ringt opp for et telefonintervju. Det er vanligvis en av nordmennene ved Enzyme som håndterer dette, inkludert meg, når jeg har tid! :)

Hva tenker du om kjønnsfordelingen i den bransjen du jobber i?

De siste 2 årene så har jeg selv merket at det blir flere og flere jenter som kommer inn i bransjen. Både når det gjelder ansatte hos Enzyme og når det gjelder klientene jeg har kontakt med. Da jeg begynte hos Enzyme, som er litt over 2 år siden, var vi knappe 6-7 jenter innenfor produksjon i firmaet. I dag tror jeg tallet er oppe i rundt 30-35. Jeg syns det er utrolig bra, det blir et mer variert perspektiv i arbeidsdagen.

Husker du ditt første spill?

Å, gjett om jeg gjør! Super Mario Bros for NES-konsollen! Jeg var vel 8 år eller noe sånt når jeg fikk Nintendoen min. Jeg satt hele kvelden og runda spillet første dagen. Det lå vel i blodet eller noe sånt da… ;)

Hva gjør du hvis spillmaskinen din slutter å virke i morgen?

Huff… nei, da får man kjøpe seg ny da. Eller få noen av tech-folka fra jobb til å komme å se om den kan fikses. :)

Hva er en perfekt spillopplevelse for deg?

Dette kan kanskje høres litt teit ut, men jeg liker pene spill. Er stor fan av World of Warcraft, nettopp fordi det er så “pent”. Jeg snakker ikke bare om utseende da, men det er også et teknisk pent spill, syns jeg. Jeg går for tiden også og ser på spillet med samme navn som meg. Ble litt satt ut når en av de større klientene mine kom til meg og sa, “Look, they named a game after you!”, men det “Trine” spillet ser veldig interessant ut. [red.: PC-spillet Trine ble sluppet 10.juli]

Ellers så liker jeg selv en god blanding av RPG og multiplayer (ikke nødvendigvis MMO), og holder godt fast på Neverwinter Nights 1 boksene mine, der jeg har vært med å bygge en av de multiplayer-serverne som faktisk enda fremdeles er oppe og går i dag.

Takk for at du stilte opp, Trine! Lykke til videre med spill både som hobby og heltidsjobb. Det er nok mange som misunner deg, inkludert undertegnede.