Det finnes utrolig mange slike feilmeldinger (det er mange programmerere som har det gøy på jobben tydeligvis), men jeg kommer ikke på noen flere i farten. Har du noen du vil dele med oss?

Foto: ign.com

Funfact fra Hedvigs liv: minsten har fått smaken på iphone-spill og kan stadig observeres med mammas (eller andres) ‘phelephon’ med tungen ute og iherdig i gang med å finne et spill. “jeg bare spiller litt på phelephonen jeg mamma” <3 Så hvis du har fått en mystisk melding eller mail fra meg er det bare 2åringen som forsøker å finne frem i Iphone menyen :)

Ha en fin dag!

Dette er fortsettelsen på del 1 av e-postdialogen mellom PhD-stipendiat Silje Hole Hommedal og Postdoktor Kristine Jørgensen, begge ved Universitetet i Bergen. Vi fortsetter der første del slapp, nemlig med Kristines svar på Siljes spørsmål:

[...] “Kor viktig er eigentleg lyden og musikken i eit dataspel for korleis ein opplever spelet?”

*
Veldig godt og innholdsrikt svar fra deg, Silje! Får se om jeg kan trå til med samme grad av detalj.

Lyden og musikken i dataspill er veldig viktig for opplevelsen, uten at man kan si at den betyr mer eller mindre enn andre aspekter. Lyd, bilde og interaksjon henger tett sammen, og hvis noe fjernes vil dette uansett påvirke spillopplevelsen. Lyden har både en estetisk og en funksjonell rolle, med ulik betydning for ulike deler av spillopplevelsen.

Nå er det jo slik at mange slår av musikk og andre lyder når de spiller. Mange erstatter også den med egen musikk. Det kanskje fremste prinsippet i design av lyd og musikk for spill er å unngå negativ oppmerksomhet. Dersom lyden ikke fungerer optimalt, men i stedet er repetitiv og kanskje irriterende, mister den sin rolle. Særlig i multiplayerspill som MMO, RTS og FPS kan lydbildet bli irriterende, både fordi man gjerne har hørt musikken tusen ganger før, og fordi enkelte feedbacklyder blir repetitive.

Som jeg nevnte har lyd i spill både en estetisk og funksjonell rolle. Den funksjonelle rollen er å virke som en forlengelse av grensesnittet ved å gi spilleren forskjellige former for informasjon. Dette kan være informasjon relevant for handlinger, et eksempel på dette er beskjeden “our forces are under attack” i Warcraft 3 som forteller spilleren om en kritisk situasjon. Et annet eksempel er fiendemusikk som forteller spilleren at et monster er på vei for å angripe og gir spilleren mulighet til å forberede seg på dette. Lyden kan typisk også gi tilbakemelding på handlinger, slik at spilleren ikke trenger å lure på om systemet har oppfattet kommandoene hennes. Undersøkelser jeg har gjort med spillere har vist at dersom man slår av lyden helt, blir spillerens reaksjonsevne nedsatt, og det er ofte mange beskjeder fra systemet som ikke oppfattes.

Kristine Jørgensens PhD-avhandling om lyd i dataspill er gitt ut i bokform (klikk på bildet for mer info)

Men i enkelte tilfeller kan man også se at spilleren spiller mer effektivt og taktisk hvis lyden fjernes, fordi at han bedre kan konsentrere seg om spillet. Ved å bruke lyd kan utvikleren kommunisere på en diskret måte som ikke går ut over den visuelle oppmerksomheten.

Dette tar oss over i den estetiske rollen som lyd og musikk har i spill. Denne er det naturlig nok vanskeligere å beskrive så konkret som den funksjonelle, ettersom den gjerne henger sammen med stemninger og følelser som utvikleren ønsker at skal virke inn på spilleren. Slik bruk av lyd kan bidra til å vektlegge bestemte deler av spillet og dermed være et dramatisk virkemiddel som støtter opp under budskapet, fortellingen, eller handlingen som fremstilles i en bestemt situasjon. Stemninger og følelser som ligger i lyd og musikk kan for eksempel være med på å karakterisere eller identifisere ulike elementer i en spillverden, og kan dermed også brukes til å gi hint om disse elementenes rolle i spillet.

Jeg vil gjerne avslutte med å understreke at

den funksjonelle og den estetiske rollen ikke er to separat adskilte roller, men at disse virker sammen og blir dermed et veldig kraftfullt virkemiddel i spill.

På den ene siden går utviklerne inn for å sørge for at funksjonelle lyder også har estetisk verdi, og at de gjennom å være stilfulle eller vakre kan skape særlig oppmerksomhet omkring ting som til enhver tid er viktig.

Jeg kunne skrevet mer om dette, men det er nok best å gi seg mens leken er god!

Hvilken spillutgivelse ser du frem til og hvorfor?
/Kristine
*

Den spillutgivelsen eg ser aller mest fram til no må vel vera World of Warcraft si utviding: Cataclysm.

WoW-oppdateringen har foreløpig dato 7.desember i år.

Etter den siste patchen 4.0.1. har det jo blitt gjort ein god del endringar som skal vera med å forbereda ein på det som skal kome, dømer på dette er at ein no kan oppleve jordskjelv i Azeroth og endringane som er blitt gjort med talenttrea til dei forskjellege klassane. Eg er vel aller mest nysgjerrig på endringane som kjem til å skje med nokre av sonene i den originale verda med områder som skal verta dekka i lava eller oversvømmingar osv. altså ei total renovering/øydelegging av den originale spelverda. Gler meg masse til å sjå og oppleva dei forskjellege endringane i Kalimdor og Eastern Kingdom (spesielt det at ein no skal kunna fly sin eigen mount rundt om i Azeroth, noko som ikkje har vore mogeleg der før), i tillegg til å utforske nye startområder med dei nye rasane Worgen og Goblin, det at ein får nye klasse-rase kombinasjonar (endeleg får Gnomes ein healer klasse), nye dungeons og sist men ikkje minst nye raid instancer.

hehehe, vart ikkje lange svaret dette, Men moro lell. Så då skal du få eit like moro spørsmål av meg:

Kva var det siste spelet du banna høgt til og kvifor?

-Silje-
*

I Limbo er det lett å dø, men man vender stadig tilbake fra de døde.

Går man rundt og husker på hver gang man banner høyt til et spill? Det gjør hvertfall ikke jeg, ettersom det gjerne kommer noen skjellsord hver gang jeg gjør noe dumt i et spill. Og det gjør jeg ofte. Tror kanskje sist gang jeg bannet var tidligere i dag da jeg prokrastinerte over Flight Control på iPhone og to fly krasjet som jeg burde vært oppmerksom på at nærmet seg hverandre.

Ellers er jeg ganske sikker på at jeg bannet høyt og lenge mange ganger da jeg forsøkte meg på Limbo forrige uke. Dette er et plattformbasert puzzle med rimelig innfløkte puzzles, og det gikk ikke mange brettene før jeg satt med en walkthrough ved siden av meg. Det er kanskje unødvendig å si at jeg gikk lei etter en stund og har ingen planer om å spille det ferdig.

Noen ganger legger spillutviklere inn utfordringer som kan ødelegge spillets appell for enkelte spillere, og slik var altså Limbo for meg.

Utfordring og også frustrasjon er jo svært sentralt i de fleste spill. Uten en eller annen form for utfordring blir de fleste spill kjedelige, og selv om utviklere generelt forsøker å balansere hårfint mellom utfordring og frustrasjon, er nok sistenevnte også et viktig aspekt så lenge de ikke oppstår for ofte (hint-hint til Limbos utviklere i Playdead).

Nytt spm:
Spiller du ofte analoge spill, og har du i så fall noen favoritter? Hvordan vil du sammenligne spillopplevelsen i analoge spill med digitale spill?
*

Trivial Pursuit=analogt spill

Dei siste åra har eg nesten ikkje spelt andre spel enn digitale spel, men då eg var yngre gjekk det mykje i Stigespel, Ludo, Othello, Geni  og forskjellege kortspel. For foreldra mine, systera mi og meg var det liksom «familiekos» å setja seg ned og spela forskjellege spel saman. Etter kvart vart det mindre og mindre speling med familien då dei heilt sikkert gjekk lei meg og mine «temper tantrums» kvar gong eg tapte (eg er til tider ein veldig dårleg tapar og konkuranseinstinktet mitt er ganskestort, så då kan det av og til vera lite kjekt å spele med/mot meg). I seinare tid har det heller gått i Mahjong, Monopol, Fantasi, Risk og Trivial Pursuit, men det har ikkje vert så særleg ofte det har blitt til. Fantasi er vel ein av favorittane der sidan ein må teikne, mime osv, saman med Trivial Pursuit der ein kan få spørsmål om alt mellom himmel og jord.

For meg er vel analoge spel ein ting ein kan gjere saman med andre i hyggeleg lag, medan digitale spel er meir noko eg driv med i staden for å sjå på tv eller liknande

(sjølv om eg for det meste speler saman med andre online, føler eg at eg speler digitale spel for min eigen del og underhaldning). Ikkje det at digitale spel ikkje kan vera aktuelle saman med andre i hyggeleg lag, berre sjå på Guitar hero, Singstar eller Buzz. Mange digitale spel gjer deg mogelegheita til å lage din eigen historie i ei digital verd der du kan gjennomføre questar, løyse puzzles og spele spelet slik det er tenkt, eller du kan ut på oppdagelsesferd og utforske den digitale spelverda og avvike frå spelet sitt oppsett. For meg er vel den viktigaste forskjellen på analoge spel og digitale spel den digitale verda der ein «går» rundt omkring i verda og utforskar den, medan analoge spel si spelverd kan verke mykje meir avgrensa med mykje mindre mogelegheiter for utforsking. Spelopplevinga i analoge spel vert annleis enn digitale spel då ein flytter brikker osv og venter på tur til å kunne gjere neste trekk, medan i digitale spel ikkje alltid treng å spele mot andre menneske og ein treng som oftast ikkje vente på sin tur for å gjennomføre sitt neste trekk.

Eit siste spørsmål til deg: Kva var det som gjorde til at du kom du inn på temaet dataspel i di forsking?
-Silje-
*

Fra Nordig Game Conference 2010

Det var egentlig ganske tilfeldig. Da jeg tok grunnfag i medievitenskap i 1999 kom jeg over noen obskure pensumtekster om hypertekstfortellinger og “ikke-lineære” medier. Her var det gjort noen referanser til adventurespill og analoge rollespill, og som dataspiller og rollespiller ble jeg umiddelbart hektet. Allerede da begynte jeg å tenke at det var dataspill jeg ønsket å skrive hovedoppgave om.

Medievitenskap er et fagfelt som er svært åpent når det gjelder studieobjekter, tema, teori og metode, og har også alltid vært opptatt av populærkulturelle fenomener. Dermed var ikke dataspill et uvelkomment tema for instituttet mitt, selv om de var klare på at de ikke hadde noen ekspertise på området, og at jeg dermed i stor grad måtte utforske temaet på egenhånd.

Nå er dataspill blitt et eget tverrfaglig forskningsfelt, og jeg kan reise på internasjonale konferanser og besøke institusjoner som satser på spillforskning i utlandet.

Dermed slipper jeg å utforske dette temaet  alene lenger, selv om Norge foreløpig ligger langt bak når det gjelder satsning på dataspill.

Det var siste ord fra meg :)
/Kristine
*
Tusen takk for at dere tok dere tid til denne e-postutvekslingen, Kristine og Silje, og for at dere vil dele den her på Spillpikene-bloggen!
-Maren-

Tidligere denne uken hadde jeg en samtale med veldig hyggelig rollespillentusiast. Vi snakket om D&D og jeg lengtet tilbake til über glade Spillpike-dager. Han foreslo for meg at kvinner og menn har helt ulike måter å spille på og jeg måtte lese en fabelaktig artikkel om det. Jeg kan ikke hjelpe for å alltid være en smule skeptisk når en mann sier slike ting og sparte på denne “artikkelen” til å leses på bybanen på vei til jobb. Jeg forventet meg litt øyerulling og risting på hodet – men istedet ble det en LMAO-opplevelse midt blant morgengretne Bergensere på vei til jobb. Det er en fortelling om to jenter som hadde en utrolig morsom, urovekkende og relativt flau opplevelse med en mannlig DM. Et utdrag:

Then he had us roll for breast and penis size. Not both, obviously. Vincent, first in line, looked as embarrassed as Spider and I felt, and tried to duck the issue. Michael ended up giving a long speech about how he only put this in character creation because players asked him to. It didn’t seem to dawn on him that he should probably alter rules if players didn’t want to determine their character’s sex characteristics.

Vincent eventually rolled to shut him up, and Spider and I did as well. He got really apologetic about my character having a B cup, as she was also 6 feet tall. I pointed out that my character wouldn’t want anything getting in the way of her warhammer anyway. He looked skeptical.

For hele fortelling les The Worst Dungeon Master Ever. Når det gjelder temaet og at menn og kvinner rollespiller annerledes – er jeg ikke overbevist at dette var det beste eksempelet. Men morsom lesing – det var det definitivt!

Latter nr. 2

Strumpet (min kjære søster) sendte meg denne fine filmen! Den var morsom og egentlig ganske godt laget. Den handler om en WoW-spiller som går til en psykolog for å bli kvitt hans spillavhengighet. Den er morsom og kommer med mange gode poeng. Enjoy!

Har du en god fortelling? Send den gjerne inn til vår fan art konkurranse! Fortellinger er selvfølgelig inkludert der!

Som i fjorsommerens musikkvideo handler denne om forholdet mellom spill og virkelighet. I en parallell virkelighet til vår egen kunne Spillpikene vært et band, som spilte på virkelige instrumenter, og ikke med håndkontrollere. Men hva slags musikk ville vi ha spilt? Ikke vær redd for å legge ved lenke.

Alt fra hvordan den egentlig skulle hete Puck-Man (men noen ble redd at rebelske amerikanske ungdommer ville forandre P’en til F) og Google sin suverene homage i går og idag (obs! Banneret er spillbart!).

Spill Pac-Man her (flash).

Foto: Lånt fra CNET artikkel http://news.cnet.com/2300-11386_3-10003510-2.html?tag=mncol;txt

Vi gratulerer med dagen og YouTube-feirer bursdagen:

Denne herlige fanboyen har et 3 minutters foredrag om historien av Pac-Man.

Og husker dere Videogame Theatre sin fabelaktige fortelling om Pac-Man? Den er en av mine favoritter.

Og la oss ikke glemme disse galningen som prøver seg på Pac-Man “in real life”. Jeg og en god venn gjorde en avtale om at hvis vi noensinne ble så spill- og netthipster-frelst at vi gjorde en slik stunt ville vi riste det ut av hverandre. Men jeg må innrømme – i dag er jeg veldig fristet å arrangere en Pac-Man-RPG på Torgalmenningen. Er du med?

Og sist – men for all del ikke minst. “Don’t do drugs in space” som er et forsøk på å gi Pac-Man en narrativ fortelling (via Kotaku).

Hva er din favoritt Pac-Man-fortelling?

(sjekk linkene for fine CH-filmer med spillrefleksjoner)

Foto: Screenshot fra Top FPS

Den er laget av den brilliante Lagspike som også står bak World of Wokrcraft.

Jeg beklager at vi ikke har delt den tidligere her på Spillpikene.no.

Og en stor hurra til Snorre Bryne som skrev om Machinima rett før jul! En nyhetskanal i Taiwan brukte The Sims til å illustrere hvordan Tiger Woods ble skadet. Utrolig gode og imponerende skills bak denne filmen. Man kan kanskje tenke seg at det oppstår et slikt yrke i fremtiden? A la  “TV2 Nyheter søker The Sims-spillere for machinimaproduksjon”.

Serien heter DM of the Ring, og for en som både spiller D&D og liker/er utrooolig lei av Ringenes Herre er den veldig artig! Det er også vel verdt å lese forfatterens kommentarer under hvert bilde.

Ikke glem julekonkurransen nå, da!

Engelsk omtale fra hjemmesiden til serien: Lord of the Rings is more or less the foundation of modern D&D. The latter rose from the former, although the two are now so estranged that to reunite them would be an act of savage madness. Imagine a gaggle of modern hack-n-slash roleplayers who had somehow never been exposed to the original Tolkien mythos, and then imagine taking those players and trying to introduce them to Tolkien via a D&D campaign

Rute nr. 1. På skiltet: "Så virkelig at du ikke tror det bare er et spill!"

Hva skal Langbein så gjøre for å komme til seg selv igjen?

Heldigvis stiller Mikke opp når Langbein på selvdestruktivt vis forsøker å vekke seg selv til virkeligheten igjen ved forskjellig sansestimuli.

Løsningen: Spis en hamburger og føl at du lever.

(Alle bilder er scannet fra Fra Donald Duck & Co nr 11. 2001)

Litt mer om mine fabuleringer omkring spill og virkelighet her. Kan ellers tipse om denne interessant bloggen om pervasive spill, som jeg kom over på Agens’ blogg under posten om JoinGame-WS7.

(Jeg lover at det kommer en mer skikkelig bloggpost fra meg i nærmeste fremtid)

Og så kan dere debattere denne musikkvideons innspill i diskusjonen om hvorvidt dataspill blokkerer spillernes virkelighetssans eller ei. Undertegnede mener naturligvis det bør være de mest vanntette skott mellom virkelighet og fantasi. Kjør debatt:

Spillpikenes spillkvelder med DM Hedvig, var langt ifra så frustrerende. Men jeg husker hvor lang tid det tok å bli kjent med karakteren min, eller “arket”, som forårsaket masse forvirring. Og en helt annen ting: hva er det med D&D og mat?

Her er en D&D-spillerfortelling til – med de samme stemmene. Jeg kjenner ikke til spillkarakterene de har brukt – gjør du?

Jøsse meg – ser ut som det fins mange fler. Jeg vet hva jeg skal gjøre i dag!

Tusen takk til Konrad Lawson for tips! Keep ‘em coming!

Lo du?

Jeg satt og tenkte på det her forleden – det er en snodig ting å le av, er det ikke det? Utrolig merkelig og rar humor. Så slo det meg at det minner meg veldig mye om den humoren jeg liker så godt i machinima. Og det igjen fikk meg til å tenke på (ja det er en tråd her et sted) noe Burnie Burns fra machinima-kjendis-gruppen, Rooster Teeth, sa i et intervju i Wired:

“We didn’t even know what machinima was,” says Burns. “We played a ton ofHalo at LAN parties because Xbox Live didn’t exist yet. The humor of us yelling across the room led toRed vs. Blue..”

Jeg syns det er akkurat denne humoren som kommer frem i Charlie the Unicorn. Jeg ler fordi det virker som jeg er med skaperen mens han leker med enhjørningen sin og kommer på masse sånne tulleting som “Come Charlie – grab our tongues!”. Det er en humor jeg kjenner igjen fra å spille. Det er ikke noe dyp reflektert humor, det er bare en humoristisk spontan reaksjon på hva som foregår rundt deg i “spillet” eller skal jeg si om fortellingen som blir skapt av samtalen med spillet? Woo hoo – nå beveger vi oss på gøy territorium, gitt!

Jeg fant denne übervakre pdf’en av ddo: A Model of Play – som er basert på teorien at det å leke eller spille er en samtale.  Det er vel strengt tatt en lekende samtale mellom to personer som tar opp hele teorien (med akademiske referanser og det hele) om play eller leke eller å spille (språk er vanskelig, ass!). Jeg liker den tanken at når vi spiller et spill har vi en samtale med spillet. Og denne samtalen kan være alvorlig, skremmende og fortrolig. Facade er et spill som handler om en samtale og det er vel ikke tilfeldig at den ofte blir roset som den beste interaktive fortellingen.

Oi..nå sporet jeg litt av.

Mens mange innenfor spilljournalistikken og akademia diskuterer om spill kan få deg til å grine eller drama og spill, syns jeg det også er interessant å se på hva det er som gjør spillopplevelsen gøy. Klart det da blir viktig å definere hva “gøy” er, men det gidder jeg ikke nå, kan vi ikke bare være enig at om du ler når du spiller har du det gøy når du spiller?

Det er denne spontane humoren som kommer frem i lek jeg føler kommer så godt frem i både machinima og Charlie the Unicorn. Men nå ble jeg litt usikker. Kanskje det bare er helt alminnelig geekhumor jeg snakker om og identifiserer meg med? Scott Brown skrev om hvordan nettet har fått en stand-up retorikk og kanskje spillhumor bare faller naturlig inn i den kategorien?