Om Go, eller: Da min kjære endelig ville spille med meg
Lenge ville ikke min kjære spille spill med meg. Han sa jeg ble for engasjert. Hvis jeg vant mobbet jeg ham triumferende i lange tider, og hvis jeg tapte ble jeg snurt og skulende. Men en kveld mens jeg satt i den grønne sofaen vår og kikket ut av vinduet, kom han ut fra kontoret og sa: “Du Maren, skal vi skaffe oss Go? Og lære oss det sammen?” Jeg smeltet som smør på stekeplate.
Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter dra avgårde med en mystisk boks med Go.
I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.
De svarte Go-steinene ligner på halstabletter
Siste kommentarer