Har dere noen ønsker for hva vi skal skrive om i 2012? Noe dere vil ha mindre eller mer av?

***spoiler alert***

Jeg har pleid å tenke at spalten fungerte aller best plassert i gratismagasinet Natt&Dag, omgitt av kommersialitet. Men kanskje den funker uten også, eller blir den tatt for mye på alvor da? Men hva er egentlig alvor?

1. Søte spillpike-spøkelser

Disse lages av bokser med godteri (fåes i visse butikker med tegneserier, rollespill og mye annet moro), små sløyfer med dobbeltsidig tape, og isoporkuler. Idé og utførelse: Hedvig

2. Perler og pixler

Perler og pixler er en killer-kombinasjon. I hobbybutikker og enkelte lekebutikker finnes hama-perler i størrelse mini (de tre tilgjengelige størrelsene sees i bakgrunnen). Husk pinsett. Utførelse: Maren

Lim på en magnet, og sett kreasjonen på kjøleskapet. Mario som drømmer om pølse er basert på en illustrasjon av Rune Markhus s. 40 i Dataspill utgitt på Cappelen Damm 2011 (obs: skjult egenreklame!!). Utførelse: Maren.

Litt flere varianter. Sidenummer får dere finne selv denne gangen ;)

4. Reisespill

Dette håndlagde reisespillet passer perfekt oppå klaffbordet på flysetet foran deg og et stk hyggelig reisefølge. Kan du gjette spillet? Svaret er under.

Backgammon the Spillpikene version. Idé og utførelse: Hedvig

5. Strikk noe fint!

Velg et strikkemønster med morsomme farger, og bytt ut mønsteret med egendesignet spill-motiv. Eller vær tradisjonell med Arne & Carlos' gratis strikkemønster. Her: Space Invaders, selvfølgelig. Idé og utførelse: Solveig, Marens snille mor.

Samme genser som ovenfor, bord nederst.

 Om du derimot har ti tommeltotter

Vanskelighetsnivå på de fem julegavetipsene ovenfor går fra Novise til Nightmare. Hvis du virkelig ikke klarer å bruke fingrene til noe kreativt, kan du jo velge denne varianten: Finn frem hans/hennes gamle Game&Watch-spill fra loftet, og sett i nye batterier...du kommer til å gjøre noen veldig, veldig glad!

]]> http://spillpikene.no/fan-art/julegavetips-kreative-gamere/feed/ 2 http://spillpikene.no/fan-art/spillstrikk-del-1/ http://spillpikene.no/fan-art/spillstrikk-del-1/#comments Mon, 14 Nov 2011 08:09:58 +0000 Maren http://spillpikene.no/?p=3328 I forbindelse med lanseringen av Dataspill, møtte jeg på Nina som hadde designet denne fabelfantastiske genseren. Ble noen flere misunnelige nå? Kanskje har du også noe spillstrikk liggende som du har lyst til å vise frem? Send oss på post [a] spillpikene dot no.

Design: Nina Aalstad
Strikket av: Inger Marie Aalstad

Stine forteller litt mer om seg selv her:

Jeg har vel spilt omtrent så lenge jeg kan huske, og har enormt mange gode minner knyttet til spill og selve spillingen. Det har i det hele tatt vært en engasjerende, morsom og lærerik fritidsaktivitet; både når jeg har spilt alene og når jeg har spilt sammen med andre.

At det etterhvert skulle bli en masteroppgave ut av det hele hadde jeg virkelig ikke sett for meg. Jeg var i det hele tatt svært usikker på hva jeg ville bli “når jeg ble stor”, men jeg var jo flink til å tegne – noe som sendte meg i retning illustratøryrket. Et liv med frilansjobbing fristet imidlertid ikke, så jeg kom brått på at det hadde vært fint å slentre innom universitetet. Etter en fullført bachelor i kunsthistorie virket det plutselig smart med mastergrad i tillegg, så nå sitter jeg altså her med en ferdig masteroppgave om spilldesignprosesser. Slettes ikke verst.

Det er vanskelig å plukke ut favorittspill, men noen titler har festet seg: Final Fantasy VII og IX, Suikoden 1 og 2, The Legend of Zelda: Link’s Awakening, Broken Sword: Shadow of the Templars, Fable II, Machinarium og Limbo. I tillegg må jeg innrømme at jeg enda ikke har fått spilt ICO og Shadow of the Colossus. De ligger og venter i spillskuffen, og jeg vet at de sikkert havner på denne listen etterhvert.

Jeg har også andre interesser enn spill (helt sant!). Jeg er for eksempel veldig glad i film og tv-serier (Firefly, Game of Thrones, Mad Men, The IT Crowd, for å nevne noen). Jeg er også litt over gjennomsnittlig musikkinteressert, har en ganske ok samling med tegneserier i bokhylla, og jeg bruker litt for mye tid på internett.

Så slik er jeg, kort fortalt. Forøvrig vil jeg si at det er ekstremt stas å bli tatt opp som Spillpike, og jeg gleder meg veldig til å blogge om diverse spillrelaterte tema som engasjerer meg i tiden fremover!

Nå kan vi med stolthet fortelle at boka “Dataspill” kommer i butikken ca. 4.11.11, og at vi skal presentere den på ungdomsbokarrangementet til Cappelen Damm i Oslo den 2.11:

(klikk for mer info)

Bor du i Trondheim og har anledning den 16.11 kan du komme på gratis JoinGame-workshop og få høre meg presentere boka der også. Hurra! Og så til hovedsaken: Konkurransen. De 3 som sendte inn de morsomste faktaopplysningene skal premieres med et bokeksemplar hver, og alle bidrag som kom med er kreditert bak i boka.

Litt om prosessen bak kåringen: Ikke overraskende sendte flere inn samme fakta, og mange faktaopplysninger vi allerede hadde skrevet inn i boka. Vi valgte å gjøre det mest mulig rettferdig, og plukket ut de beste faktaene uavhengig om vi hadde dem med fra før eller ikke, og vi har vært storsinnede når flere har sendt inn samme. Slik sikret vi at alle bidragene stilte likt.

De tre favorittene blant de innsendte bidragene til konkurransen om festligste fakta fra dataspillhistorien (forkortet):

• «Fable»-skaper Peter Molyneux snublet inn i spillbransjen via tomatbønner og løgn.
• Stealth-sjangeren der en i motsetning til vanlige kamp- og skytespill skal unngå å kjempe mot fienden ble oppfunnet av Hideo Kojima fordi konsollen MSX ikke hadde kapasitet til å vise mer enn et lite antall fiender på skjermen samtidig.
• Wii-utgaven av The Legend of Zelda er speilvendt, en opprinnelig venstrehendt Link er slik gjort høyrehendt for at majoriteten av spillerne skal få svinge med sin mest foretrukne hånd.

Takk til SB, GF og ES for innsending av disse faktaopplysningene! Dere har fått e-post om at dere snart kommer til å motta et eksemplar av “Dataspill” i postkassa. Det er i alt ni andre bidragsytere som er kreditert med faktaopplysninger i boka, sjekk e-post om du tror du er en av dem.

Til alle dere som deltok i konkurransen vår og som tålmodig har måttet vente på resultatene: Hjertelig tusen takk for innsatsen!

Fra boka. Ill.: Rune Markhus

P.S: Hvis du som leser dette har lyst på et anmeldereksemplar av boka “Dataspill”, ta kontakt med informasjonsansvarlig for faktabøker i Cappelen Damm eller med meg på maren [a] spillpikene punktum no.

Overskriften på dette innlegget er oversatt fra engelsk og hentet fra introduksjonen til det fjerde kapittelet til Salen og Zimmermans bok Rules of Play. Game Design Fundamentals. Kapittelet handler om hvordan spill og kultur er tett vevet sammen, på forskjellig vis. Dette sitatet igjen peker til John Donnes “No Man is an Island”, som kan tolkes som at vi alle er vevet inn i en vev, festet til et kontintent, har en kontekst. Det synes alt i alt å være en passende tittel på dette innlegget som oppsummerer prosjektet “Restart revolusjon – hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre?”

Restart revolusjon i retrospektiv

Vi liker gode dataspill og setter pris på enkelte spill med virtuell vold i, og vi er pasifister i virkeligheten. Trenger det være et paradoks?

Spillanmeldere pleier sjelden å bruke moralske kriterier i vurderinger av dataspill. Men noen ganger gjør de det likevel, som i tilfellet Medal of Honor. Og det blir det spennende debatter av (her var forøvrig den første og hittil eneste gangen Spillpikene har diskutert om vi skulle slette en kommentar, men vi ble enige om å ikke sensurere den).

Noen er helt overbevist om at spill kan brukes til å fremme samfunnsengasjement, og spesielt hos unge mennesker. Jane McGonigal er en av dem, og hun står bak spillet PING – Poverty is not a Game. Maren kom aldri så langt til å faktisk spille det grundig, slik som jeg skrev at jeg skulle. Kanskje fordi underholdningsverdien i et dataspill med en og bare en veldig uttalt agenda ikke er så stor?

Tidligere nevnte Jane McGonigal mener at spill kan redde verden, og budskapet i boka Reality is Broken har fått en del oppmerksomhet. Gamification er et hett tema for tida. Ikke alle er enige om hva ordet betyr.

Det bør vel ikke komme som en overraskelse på noen at dataspill ikke alltid speiler virkeligheten, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav. Noe mange har merket seg er at er mangel på homofile skikkelser som ikke er stereotypiske. Hvorfor er det så få “vanlige” homser i dataspill?

Mens en hel rekke paniske foreldre er engstelige for at barna vil bli programmert til å utføre voldelige gjerninger av dataspill, er Spillpikene veldig åpne for de positive sidene ved læringspotensialet i dataspill. Les Hedvigs ønskeliste til (statsmi)nissen desember 2010:

Som i så mange andre kulturuttrykk har dataspill potensiale til satire. Ian Bogost lagde spillet Cow Clicker, som en reaksjon mot Facebook-spill som FarmVille.

Kan spill ha ideologi? Det blir i alle fall veldig tydelig når man sammenligner det vanlige Monopol-spillet med den kommunistiske versjonen lagd i Ungarn. I det kommunistiske monopol er ingen handling mellom spillerne lov, og en samler seg interiør til en standardisert leilighet.

En gang i tiden ble Dungeons & Dragons overført fra bordet med terninger og inn i datamaskinen. Siden har de tradisjonelle rollespillene og digitale rollespill inspirert hverandre. Spillpikene dro til Oslo for å lære om noen eksperimentelle indie-rollespill med tydelige agendaer, og ble kjent med bl.a. Matthijs Holters spill Vi hadde navn (We all had Names) og Sam Webers Silence Keeps Me a Victim. Rollespill gir spillerne unike muligheter for å leve seg inn i en annen rolle:

Tradisjonell rollespilling brukes aktivt i pedagogisk øyemed, et eksempel på det er MiniTinget i Oslo. Linn og Maren dro på besøk og var flue på veggen mens en klasse fra videregående trinn inntok rollene som partimedlemmer i Stortinget. Underveis er det meningen at ungdommen skal få økt forståelse for det politiske systemet vårt. Ungdommene vi møtte var fulle av entusiastiske for opplegget.

En mann ved navn John Hunter har laget et spill for barneskoleelever som dreier seg om å utforske de politiske og økonomiske forholdene i verdenssamfunnet. World Peace Game ble holdt i Bergen i høst, blant annet takket være vår egen Spillpike Linn.

Da saken om Marie Amelie fikk blest i mediene, assosierte vi til et dataspill som dreier seg om å styre en papirløs flyktning til Norge. Målet er nesten umulig å oppnå, og akkurat det er hovedhensikten med spillet.

Hva mener spillutviklere selv om muligheten for å dypere mening i dataspill? Linn og Maren fikk besøke FunCom og snakke med Ragnar Tørnquist og Dag Scheve. Utrolig interessant å høre spillmakernes tanker om emnet!

Dataspill kan berøre. Maren skrev om sine noe uventede opplevelser med Fable 2 og 3, som blant annet innebar å spille ei feit dundre og å miste en kjær, om enn virtuell, familie. Fable 3 handler forøvrig om å styrte en tyrann.

 Et annet spørsmål er om dataspill er egnet til å ta opp de virkelig vanskelige emnene. Et spill vi planla å skrive om i Restart revolusjon, men lot ligge inntil videre, har fått mye hets og ros opp gjennom tidene fordi det vil problematisere skolemassakren i Columbine. I etterkant av 22/7 syntes vi det ble for vanskelig å blogge om spillet, det brakte rett og slett opp for mange etiske problemstillinger så kort tid etter hendelsene på Utøya. Kanskje det blir en annen gang.

På slutten av sommeren gjesteblogget Kristine Jørgensen hos oss, med en interessant drøfting om dataspill har en plass i den offentlige debatt. Innlegget fikk voldsom oppmerksomhet gjennom fronting på vg.no, og sprengte alle  leserrekorder hos Spillpikene.

Konklusjonen

I tittelen på bloggprosjektet vårt stilte vi et spørsmål: Hva har dataspill med samfunnskritikk å gjøre? Det var aldri meningen å svare endelig på spørsmålet, men se på det fra forskjellige perspektiver. Dertil består Spillpikene består av individer med forskjellige meninger. Vi står inne for tittelen på dette innlegget, altså “Intet spill er en øy”. Ethvert spill lages i en kontekst, det spilles i en kontekst, og det forstås i en kontekst. Det finnes gode og dårlige spill, spill med en agenda, og spill tilsynelatende blottet for agenda. Det finnes et potensiale som kan bli utnyttet mye mer.

Viktig med støtte

Vi vil også legge til en stor takk til Fritt Ord for støtten! Vi håper håper Fritt ord fortsetter med å styrke de gode norske bloggene, slik at spennende og viktige stemmer kommer til orde. Det er vanskelig å måle om tildelingen til spillbloggen vår har hatt en direkte innvirkning på den norske spilljournalistikken. Vi er overbevist om at vi har bidratt til å åpne for flere nyanser i ordskiftet om spill. Og da er vi fornøyde!

F.v.: Spillpiker våren 2011: Linn, Hedvig, Maren.

Jeg huket tak i kvinnen bak maleriene, Inna Hansen, og fikk e-postadressen hennes. Hun har en utdannelse innen illustrasjon og er nå førsteårs kunsthistoriestudent. I et e-postintervju forteller Inna om bakgrunnen for bildene som var utstilt, prosessen fra idé til bilde, og om hva dataspill betyr for henne:

Inna:

Utstillingen som var på NGAs prisutdeling var laget spesifikt for anledningen. Jeg er en spillentusiast og har stor interesse av å ta for meg spill som kunst. Mange kunstnere har kommet med tunge og alvorlige påstander om at spill blir undervurdert i kulturell sammenheng. Mange har kommet med kritikk til at “kultureliten” synes det digitale interaktive mediet ikke har noen plass i “høykulturen”. Ut i fra denne debatten, ville jeg lage en utstilling med en litt annen vinkel om samme temaet. Utsillingen tar utgangspunkt i hvordan spillerne ser på spill.

Formspråket man som spiller opplevde som barn blir tatt opp her, derfor er retro et tema. Bildene skulle skildre de tingene de aller fleste av oss holdt nært hjertet. Det ikoniske designet til NES-en blir til et klassisk stilleben, et motiv fra Space Invaders blir malt i tradisjonelt media og satt i gullramme. Tanken var å binde det spilleren ser på som klassisk mot det folk flest kan forbinde med klassisk kunst. Resten vil jeg la være opp til individuelle oppfatninger hos seeren. Det er litt av moroa ved å stille ut.

Under prosessen med dette prosjektet tenkte jeg mye på at jeg helst ikke ville kopiere noen. Altså lagde jeg egne “Space Invad0rs” og “Ast0r0ids” osv. Billedbruken skulle være tydelig og man skulle kunne ta poenget i det visuelle uten å nøle, men jeg ville unngå å bruke designene fra de faktiske spillene.

Jeg må innrømme det var ganske gøy å sitte og designe pixel-art med blyant og fetstifter. Men det var visst langt mer arbeid å male “3D pixler” i perspektiv enn jeg hadde tenkt meg på forhånd. Favorittdelen av prosjektet var faktisk NES-bildet. NES-en var satt opp på en klassisk og høytidelig måte med fløyelsduk og lyssetting. Den var malt med kniv og jeg tømte mange tuber med maling på den platen. NES-en stod veldig fint på barkrakken som stilleben, men måtte ned igjen fra krakken ettersom jeg er redd for NES-ens velvære.
Spill og kunst er de to store interessene som jeg alltid har hatt. Og det virker som de kolliderer stadig mer med hverandre i min verden. I tillegg til det nostalgiske aspektet er dataspill et spennende digitalt medium som bare venter på å bli utforsket. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å jobbe i spillbransjen, med konsept og visuell utførelse. Faktisk så har jeg noen spillprosjekter på gang, og til neste år ønsker jeg å delta med eget spill på NGA. Kanskje det blir både game-art og art-game.

En stor takk til Inna Hansen for e-postintervjuet, og for tillatelsen til å gjengi bildene hennes her på Spillpikene.no.

Først litt om Monopol slik vi kjenner det:

Monopol har siden opprinnelsen på 1930-tallet blitt et av de vanligste spillene i den vestlige verden. Spillet stammer fra USA og den store depresjonen og er i all hovedsak et kapitalistisk spill om å tjene mest mulig penger og investere disse best mulig. Spillet er relativt enkelt å lære seg og er derfor et yndet familiespill. Spillerne har også svært mange muligheter til samhandling seg i mellom, noe som ofte fører til avanserte avtaler og deretter gjerne brudd på disse avtalene. Populariteten til Monopol har også ført til at svært mange utvikler egne husregler som går i arv til nye generasjoner.

Denne samhandlingen mellom spillerne er sannsynligvis noe av det som gjør spillet så populært, for spillmekanisk innehar spillet en del egenskaper som slett ikke er ettertraktet i ett hvert brettspill. Kombinasjonen av tilfeldigheter og at de som klarer seg bra i starten av spillet blir rikere og rikere mens de fattige blir fattigere resulterer ofte i at spillet varer svært lenge, selv om spenningen mellom spillerne blir den samme. Den som kommer dårlig ut i de første rundene skal ha fryktelig mye flaks for å komme ovenpå igjen, mens den som kommer godt ut av de første rundene stort sett kan surfe på dette i resten av spillet!

"A monopoly exists when a specific person or enterprise is the only supplier of a particular commodity." - Wikipedia. (Bilde lånt av Parker Brothers)

Problemet med den ujevne fordelingen av flaks og uflaks i Monopol kan løses ved å inngå avtaler, bryte avtaler eller lage hemmelige allianser. Og derfor er det så forunderlig at man i Sovjetunionen valgte å lage et sosialistisk monopol hvor samhandling mellom spillerne var helt forbudt. Er det slik at en kapitalistiske verden er mer utfordrende og underholdende som spill en en sosialistisk verden? Dersom man ser på populariteten til de to spillene kan det kanskje virke slik.

De viktigste trekkene ved den kommunistiske versjonen av Monopol

• Den ungarske tittelen kan oversettes omtrent slik: “Forvalt din økonomi med visdom”.
• “Start”-feltet er fabrikken. Når du passerer den arbeider du, og får dermed utbetalt lønn.
• Du samler ikke eiendom i form av gater og hoteller. Du samler inventar til din standardisert utformede vesle leilighet.
• Det er forbudt å kjøpe eller selge ting! Ingen handel med medspillerne skal forekomme.
• Ingen samhandling med medspillerne resulterer i at spillet dreier seg om å bli førstemann, i motsetning til “vårt” Monopol hvor konkurransen er mye mer samspillbasert.

Ideologi og spill

I en artikkel i The Globalist fra 2003: Monopoly for Socialists, av Brent R. Ranalli, spørres det:

What can a Socialist Monopoly game teach a capitalist world?

Dette er et veldig spennende og fascinerende spørsmål. Ranalli skriver at “vårt” Monopol gjenspeiler nettopp vårt kapitalistiske samfunn, der de de rike har en tendens til å bli rikere, og de fattige fattigere. Det fungerer vellykket som et spill, fordi det er spennende og morsomt, men i virkelighetens kapitalisme blir det sannelig ganske urettferdig (se f.eks. oversikt over trendene i FNs levekårsindeks de siste 30 årene, med en sammenligning av f.eks. Zimbabwe og Norge).

Ranalli spør seg:

Is there a board game out there that simulates a cooperative economy, one that produces only winners?

Si det? Vi ser at det er svært populært å lage brettspill hvor spillerne konkurrerer sammen mot spillet for tiden. Blant annet det svært populære Battlestar Galactica-brettspillet og Arkham Horror (horrorspill satt til Call of Chthulhus verden). I begge disse spillene må spillerne samarbeide for å vinne over spillet. I Battlestar Galactica er det selvfølgelig én Cylon som arbeider mot de andre, så der kan for såvidt én av spillerne vinne over de andre. Mens i Arkham Horror vinner eller taper alle spillerne sammen.

Hva mener dere, kjære lesere? Vi spiller ballen over til dere :)

Et apropos: Da Hedvig og jeg tok masterstudiet i medievitenskap ved UiB, hadde vi en gjesteforelesning av den ungarske forskeren Maria Heller. Det var hun som først fortalte oss om denne kommunistiske Monopol-versjonen. Slik hun forsto det, hadde det ikke vært et spesielt populært spill i befolkningen.

"Hello! Kitty want to be a millionaire?" Det finnes utallige Monopol-versjoner...

Skrevet av Hedvig og Maren.

Som vi spillpikene allerede har skrevet på Facebook-siden vår, har vi diskutert om vi skal delta aktivt i debatten om spill og vold som har blusset opp igjen etter 22/7. Foreløpig velger vi å fokusere på de gode sidene ved spill, og å lenke til andre som tar til motmæle mot folk som Ketil Bjørnstad. Noen av disse er Stjernesøkeren og Torill Mortensen, Pressfire har en oppsummerende artikkel, og RockPaperShotgun har en hel del gode poenger. Når jeg leser kommentaren som Arne Johan Vetlesen har i Aftenposten hvor han skriver om dataspill som er utpreget unyanserte, blir jeg oppgitt.  Det gir meg den siste inspirasjonen jeg trengte til å poste dette innlegget om Fable 3. Det er et spill som har berørt meg, og selv om det ikke er det mest nyanserende spillet der ute, må det nevnes.

Obs: Hvis du er redd for spoilers bør du ikke lese videre!

For de som ikke har spilt noen av spillene i Fable-serien: i spillet havner hovedpersonen i situasjoner som gjør at han eller hun må gjøre moralske valg, og hver avgjørelse teller på en skala over ondhet/godhet. I Fable 3 skal en i første omgang styrte en ond tyrann, og i neste omgang selv styre landet. En spillserie som dreier seg om moralske valg tar altså tilsynelatende et steg opp til samfunnsnivå – hvordan fordele byrdene og godene i et land?

En preget avatar

Skal jeg fortelle om spillopplevelsene mine fra Fable 3, må jeg også fortelle om da jeg spilte Fable 2. Spillene er såpass like, og spillopplevelsene mine fra dem henger såpass tett sammen. En anekdote fra Fable 2 illustrerer hvorfor spillserien betyr mye for meg:

De fleste bilder av Fable-covere viser den mannlige avataren – her er et promo-bilde fra Fable 2 med den kvinnelige.

Når jeg får valget i spill pleier jeg å velge meg en kvinnelig avatar, uvisst hvorfor. Den kvinnelige avataren i Fable 2 er slank og smekker, og holder seg slik så lenge man ikke kun spiser kjøtt og paier. Men mat må man ha for å hele kroppen, og har man ikke tid og råd til å skaffe seg sunn mat og sunne helsedrikker, legger avataren ganske mye på seg. Dette innså jeg for sent, og avataren min ble ei dundre. Men hennes fysiske forfall sluttet ikke der. På et punkt i Fable 2 ble jeg stilt til veggs og måtte velge mellom å ofre livet til en uskyldig, eller å ofre min egen ungdommelige skjønnhet. Min ryggmargsrefleks var å te meg helgenaktig, så da fortsatte jeg spillet som gammel og grå. Som om ikke det var nok pådro jeg meg en del stygge arr i kamper også.

Avataren min ble altså en svær, muskuløs dame full av utiltrekkende slåssmerker og rynker i ansiktet. Det var lite jeg kunne gjøre med det faktum. Men akkurat på grunn av dette ble spillopplevelsen min helt unik. At hun var så preget føltes bra, avataren ble mer min på den måten, mine valg hadde gjort henne slik, hun reflekterte meg. Dette hadde jeg ikke opplevd hvis jeg hadde fått valget om en slik særegen avatar til å begynne med, forfengelig som jeg er hadde jeg mest sannsynlig valgt hun slanke og smekre uansett. Avataren min og jeg hadde en historie, og jeg brydde meg om hvordan det gikk med henne. Valgene jeg foretok underveis ble påvirket av mitt sterke bånd til avataren. Jeg lot henne ikke gjøre hva som helst.

De tre tingene jeg liker best med Fable 2 og 3 (1-eren kan jeg ikke svare for siden jeg aldri har spilt det):

• Man kan selv velge kjønn på sin avatar, men handlingen er lik uansett kjønn. Dette blir rett som det er kilde til noen artige scener med utradisjonelle kjønnsroller, litt sånn som i fantasy-serien til Ingar Knudtsen om amasonene, eller Gerd Brantebergs Egalias døtre.
• Spillene tilfredsstiller Sims-spilleren i meg. Man kan la avataren danne familie, innrede hus, ha forhold på si, jobbe, kjøpe seg nye klær og farge dem, og så videre. Samtidig som kan man slåss mot monstre når det passer, utføre quests og følge en spennende hovedfortelling.
• Du kan som sagt bli feit og full av arr etter slåsskamper, og jeg liker altså at utseendet på avataren blir begrenset og påvirket av spillets gang.

Dilemmaer, eller bare valg?

Ikke alltid så greit å vite hva som er rett, gitt! Bilde: Tompkins Sq. Pk av James Jowers, Flickr Commons.

Jeg kan like gjerne si det med en gang: Jeg synes ikke at fortellingene i Fable 2 og 3 er enestående gode, for eksempel Den lengste reisen rager høyt over når man ser på bakteppet, karakterene og plottet. Men eventyrspill har jo også alltid ligget mitt hjerte nærmest. Fortellingene i Fable 2 og 3 er for enkle, og de moralske dilemmaene for konstruert omkring ond/snill, enten/eller. I Fable 2 blir det bent ut banalt. Slik jeg husker det er det lite som er midt i mellom ytterpunktene. Dette hindrer meg likevel ikke i sette veldig stor pris på spillene.

Det mest interessante moralske valget som jeg husker i Fable 2, er nevnte valg om å uskyld vs skjønnhet.  Jeg minnes også at jeg måtte torturere noen uten å ville det, men da jeg hadde kommet over den første kneiken affiserte det meg ikke lenger. Ofrene var jo bare npc-er, og hadde ingen reell konsekvens for meg. I Fable 3 synes jeg de moralske dilemmaene var justert opp et hakk, jeg kom til et punkt hvor det rett og slett var vanskelig å vite hva som var rett og galt, også i følge spillets logikk.

Det var i disse tvilstilfellene mens jeg spilte Fable 3 at jeg merket at jeg gikk og grunnet over spillets konstruksjon. Hva mente spillutviklerne med dette? Hva var det meningen at jeg skulle tenke? Skulle jeg lures til å gjøre noe ondt, var det umulig å være udelt god selv om jeg ønsket det? Eller skulle jeg være ond fordi det i det lange løp ville bety det gode for folket? Forstå meg rett: jeg var ikke så opptatt av å tenke ut hva som var det moralsk rette å gjøre, som av hvilke tanker spillutviklerne hadde om hva som definerte det moralsk rette inne i spillet. Når et verk, det være seg bok, film eller spill, innbyr til et slikt metaperspektiv, blir jeg alltid fascinert.

Om å komme til makten

Første del av Fable 3 går ut på å skaffe seg følgere (litt mer krevende å skaffe seg enn Twitter-følgere). Disse følgerne må man ha som støtte i det kommende statskuppet. Den nåværende kongen i landet er en grusom tyrann. Han krever at barn må jobbe på fabrikker istedenfor å gå på skole, han tvinger folk i millitæret, krever altfor harde skatter og fører slik folk ut i ytterste fattigdom osv. Til og med hønsene mistrives i trange bur, og forsøker å flykte.

Det er altså ikke vanskelig å forstå at i spillet er det helt moralsk rett å styrte tyrannen. Spillet lar deg selvfølgelig få opptre som en kjip og ond person om du vil, men den veien tok altså ikke jeg. Når jeg endelig greier å bytte ut denne kjipe tyrannen og ta over kronen selv, får jeg servert en ublid nyhet av min sannsigerske. Hvis jeg ikke gjør visse grep og balanserer statsbudsjettet på en bestemt måte, kommer hele landets befolkning til å stryke med i et forferdelig angrep. I motsetning til virkelighetens mer eller mindre paranoide statsledere har jeg en sannsigerske og slipper å lure: jeg må bygge opp militæret uansett for å hindre at hele landet blir jevnet med jorda.

Der forsvant min plan om å bli fredsfyrstinne.

Som jeg nevnte blir det etterhvert vanskelig å vite hva som er gode gjerninger for folket på kort og lang sikt. For å balansere statsbudsjettet må jeg ta noen tøffe valg. Skal jeg satse på militæret og slik sikre landegrensene? Da må noe ofres. Skal vi gjøre et naturområde om til industriområde så staten tjener mer? Ikke så lett å svare på. Spilleren blir forsøkt ansvarliggjort, og det likte jeg. Det er en lang vei til tronen, og man kan somle og tøyse mye underveis, men er man først kronet følger det plikter og tidsskjema. Jeg har sannsigerske som forteller meg at det VIL lønne seg å satse på militæret, men også at det KAN lønne seg å bruke masse penger på å gjøre livet godt for undersåttene.

Jeg skal ikke si akkurat hva jeg gjorde. Men jeg vil si såpass at jeg gjorde noe “godt”, og noe “ondt”. Jeg mistet noen gode støttespillere fordi jeg skuffet dem, noe som igjen førte til at langt flere av undersåttene mine mistet livet. Deriblant min avatars familie.

Om en reell og trist konsekvens av mitt vanskelige valg

Etter krigen i landet mitt var det veldig lite folk i gatene, veldig mange hadde rett og slett strøket med. Før krigen kom det folkemengder når jeg stilte meg opp på torget for å spille på lutten, etter krigen kom det bare et par-tre stykker tuslende ut fra smug og hus i nærheten. Vemodig, var det.

I Fable-serien er heterofilt og homofilt ekteskap likestilt.

Så hva gjorde jeg med den dårlige stemningen i landet? Det beste man kan gjøre for å øke befolkningen i et land, nemlig å sette en hel masse barn til verden. Dronningen praktiserte flerpartneri som en annen Harald Hårfagre. Men dronningen klarte aldri å glemme den vesle familien hun en gang hadde hatt rett utenfor slottsportene, i huset hun hadde innredet så fint med malerier og utskjærte møbler. Den tynne, men varme ektemannen  som pleide å si: “You are one fine woman”, og barna Zevs og Athene som sprang rundt beina hennes etter gaver fra den siste eventyrlige reisen. Etter krigen var huset deres markert som bebodd uansett hva jeg gjorde, kanskje var det en bug, kanskje var det meningen, men uansett hva jeg gjorde sto den vesle familien min oppført som levende og som beboere av huset. Men stolene deres og sengene var tomme, de løp ikke rundt i gatene.

Ved siden av å spille en mer og mer preget avatar i Fable 2, er denne opplevelsen med den sporløst forsvunne familien fra Fable 3 det jeg husker best og setter mest pris på i Fable-serien. I tråd med disse eksemplene, vil jeg tro at jeg vil foretrekke spill i fremtiden hvor valgene mine får konsekvenser ikke bare for omgivelsene, men også for min egen avatar. Og tap som får reelle konsekvenser for avataren min, vil jeg ikke se på som en ulempe. Jeg har aldri vært en spiller som foretrekker full frihet som den friheten som betegner sandkassespill. Og det er lenge siden jeg hadde tid nok til å spille om igjen så tidkrevende spill. For en som spiller Fable 3 om igjen mange ganger vil selvfølgelig opplevelsen av de moralske valgene endre seg – kanskje føles de mindre betydningsfulle.

Å leve, dø  og leve om igjen kan man alltids gjøre i et dataspill – men av og til får man kanskje mer ut av å ikke leve om igjen? Uansett om man velger å spille om igjen eller ikke, så er både Fable 2 og Fable 3 spill som forsøker å utfordre spillernes oppfatninger. Og nettopp derfor setter jeg så veldig pris på dem. Og det finnes bedre eksempler på nyanserende spill enn Fable-serien, det innrømmer jeg glatt. Sluttpoenget mitt: Arne Johan Vetlesen bør nok spille litt flere dataspill.

Hadde jeg hatt tid og overskudd ville jeg tatt skjeen i min egen hånd og satt i gang og grave for å få til dette i byen jeg bor i. Men jeg velger å sende utfordringen om å arrangere den første spillquiz-en til Norwegian Game Awards, eller Spilldag, eller JoinGame :-D Eller hva med spillsatsinga i NRK?

Grete Halvorsen er kunststudent, og skrev for ca halvannen måned til oss og ba om å få bruke mottoet vårt som tittel på et verk. Vi svarte at som hovedregel lar vi alle sitere mottoet vårt/undertittelen vår, så lenge det kommer tydelig fram at referansen er Spillpikene. Ikke så uventet ble vi også veldig nysgjerrige på prosjektet, og Hedvig foretok et lite e-postintervju. Her følger en mildt redigert versjon av e-postintervjuet:

Hedvig:

Kan du beskrive oppgaven din for leserne våre?

Grete H:

Oppgaven er den siste eksamen på første året av en bachelor innen kunst og design ved Høgskolen i Oslo. Tema er valgfritt og siden jeg alltid har vært lidenskapelig opptatt av datagrafikk ønsket jeg å ha dette som utgangspunkt  for å løse oppgaven. Jeg har ofte brukt en kombinasjon av analogt og digitalt arbeid i min kunst tidligere. Da begynner jeg med et analogt arbeid som jeg bearbeider digitalt for å skape et nytt uttrykk. Jeg ønsket å utfordre meg selv i denne oppgaven, løsningen ble da å gå motsatt vei. Ta utgangspunkt i datagrafikkens teknologi, hvordan den er bygd opp, for så å ta den ut av skjermen.

Problemstillingen min ble: Hvordan jobbe med rastergrafikk utenfor skjerm?

Tanken bak oppbyggingen av rastergrafikk er ikke like ny som teknologien. Om vi tar rastergrafikk ut av skjermen, blir det mosaikk. Mosaikk er begrepet brukt til å beskrive kunsten å konstruere mønster eller bilder laget av for eksempel små biter marmor, polert stein eller glass. De tidligste funnene av mosaikk er omtrent 5000 år gamle fra oldtidsrike Sumer, i det nåværende Irak.

Jeg var innom mange ideer og løsningen før jeg smalnet veien inn til å bruke geometriske former og fremme den nostalgiske følelsen ved pikselkunst. Pyramide-formen kom mens jeg satt å skriblet ned geomtriske former. Det gikk opp ett lys når jeg så at om du vender en pyramide slik at du kun ser to av sidene kan de fungere som en firkant. Og da kan du ha ett bilde på ene siden og et helt annet om du vender den 180 grader.

Jeg vil utfordre betrakteren. Det er mange som er veldig passive i måten de betrakter kunst på. De ser kun det som er fysisk foran dem og tenker ikke mer på det. For dem som bruker tid og tanker på kunsten er det gøy å servere en liten aha-opplevelse.

Jeg kunne lage to bilder i ett og likevel bruke rastergrafikk som utgangspunkt. Etter å ha testet konseptet i Google SketchUp og testet det fysisk med pyramider i papir, var jeg overbevist om at dette var det som skulle bli mitt produkt.

Resultatet ble et stort bilde (ca 85 x 95 cm) som er bygget opp av små pyramider laget av papir.

"Do, die, retry" av Grete Halvorsen. Tittel lånt fra Spillpikene.

Alle bilder er gjengitt med tillatelse, og fotografert av Grete Halvorsen.

Hedvig og jeg har travle dager, og tenker stadig at vi burde blogge mer. Heldigvis har vi mulighetene til å kalle inn gjestebloggere, og det har vi endelig gjort nå, de kommer til å stille opp.

Min unnskyldning:

Jeg har virkelig hatt det altfor travelt til å blogge! Jeg tenker på alt jeg har hatt å gjøre de siste par månedene og føler meg som Faith i Mirror’s Edge som har spurtet gjennom dagene. Ingen har blitt slått ned av meg, da. 100 % jobb + bryllupsplanlegging + innspurt på bokprosjekt er ikke småtteri. Noen ganger har jeg sagt ja til ting jeg absolutt ikke har tid til også, som å skrive om et portalbasert spill for et litteraturtidsskrift. Akkurat som om jeg kan skyte et par portaler i veggen og så få utnyttet tiden min litt bedre ved å springe gjennom dem. D’oh.

Dette lover jeg:

Ting jeg skal gjøre når jeg får tid, må bare få boka ferdig skrevet:

1. Annonsere hvem som vant konkurransen om beste fakta fra dataspillhistorien.
2. Skrive ferdig noen betraktninger om Fable 3, begynte å skrible dem ned i romjula.
3. Skrive ut et spennende e-postintervju med en kunststudent som lånte mottoet vårt til et verk (Do, die, retry).

Dessuten må jeg aldri glemme at jeg alltid har plass i løpet av uka mi til å vise frem for eksempel fin fan art som jeg kommer over, som nedenfor.

De stjålne juvelene:

Jeg kom tilfeldigvis over noen fantastiske kreasjoner av designerne Mike & Maaike. Her er hva de skriver om dem:

An exploration of tangible vs. virtual in relation to real and perceived value.
–
Using Google Image Search, we browsed through some of the most expensive and often famous jewelry in the world, the low-res images we found were stolen, doctored, then transferred to leather, creating a tangible new incarnation. With the expense and intricacy of the jewels stripped away, their essence and visual intensity are extracted.

Les resten av omtalen deres og se flere bildet på hjemmesiden til Mike & Maaike.