Mitt første inntrykk var relativt dårlig. Vi ble geleidet inn i et lite rom med mange skjermer og flere kjente skuespillere kom frem og sa en mening om en sak. Tydelig at vi skulle føle oss overveldet med meninger. Ungdommene var lite interessert og jeg må innrømme det var jeg også. Så ble vi ført inn til “MiniTinget” som var en imponerende kopi av selveste Stortingshallen. Vi ble opplært i norsk politisk historie og hvordan stemmerett og aktivitet påvirker dagens samfunn. Igjen var jeg lite imponert og trodde at ordet “interaktivitet” ikke hadde utviklet seg noe særlig siden den gang jeg var ung i pedagogers tanker. “Når skal de begynne å ta ungdom på alvor og slutte å undervurdere de!”, sa jeg til Maren.

Men gjett hvem som endte med å bli imponert?
Ungdommene var allerede delt inn i 4 partier; Tradisjonspartiet, Uavhengighetspartiet, Økoparitet og Folkepartiet. De fikk så fire tema de måtte ta stilling til som parti;
1) Biobrikker til alle nordmenn som ville inneholde all helseinformasjon.
2) Inngjæring av sauer
3) Samfunnsplikt for alle – inkludert kvinner.
4) Etnisk segregerte boligsoner.

Dette er veldig aktuelle tema og ungdommene ble med en gang entusiastiske! De løp til hvert sitt partikontor og snakket med partilederne på skjerm. De ble oppdatert på e-post, de ble delt inn i høringsgrupper og måtte innom ulike poster. De måtte forholde seg til informasjon fra lobbyister, som var interaktive touch-skjermer midt i lobbyen. De fikk også snakke med “mannen på gaten”, lese nyheter, overhøre diskusjoner i kantinen, være med på TV-debatt og ikke minst forhandle med de andre partiene for å stå sterkere.

Og alt foregikk ikke så rett frem som i en tekst. Her ble de utfordret underveis. Som f.eks. … nei hva er det jeg gjør? Jeg kan jo ikke avsløre sånne gøye ting. La meg si det slik, det kom et par problemer underveis som ungdommene måtte forholde seg til, som var veldig sansynlige.

Det var en fryd å observere denne gjengen med ungdommer. De ble enormt engasjerte og det var tydelig at noen av de strevde til tider med konflikten mellom hva de selv mente var riktig og hva partiet mente var riktig. Det var også tydelig at noen slet med målet om å “vinne” og det å kjempe for det de følte var riktig. Jeg tror ikke jeg kan gi et bedre kompliment til et spill som skal nettopp engasjere og lære ungdom om hvordan politikk og makt fungerer i Norge.

Hvorfor så bra?

De måtte gjennom et tett program og hver del var veldig tidsbegrenset. Jeg tror det hjalp enormt med aktiviteten i ungdommene. De var veldig fokuserte og visste at de måtte bruke all informasjon de lærte senere. Jeg tror de likte utfordringen om å måtte lære veldig raskt om tema, partiet og ikke minst hvordan de skulle få deres mening gjennom.

Jeg var også veldig imponert over rominndelingen i lokalet og syns det hadde mye å si for suksessen til spillet. Jeg tror det skapte en seriøsitet i stemningen fordi ungdommene kunne holde seg adskilt og lære og diskutere. Det var veldig autentiske lokaler og en veldig fin ramme på selve spillet.

Jeg lot meg også imponere av ungdommen. De stod frem og kjempet for sine saker. Vi fikk et par blåmerker i våre spillpike-hjerter når noen av jentene tydelig ikke turde stå frem og heller ville  den ene selvsikre og velartikulerte gutten skulle snakke for de. Men så følte vi oss bedre når det etterhvert var jenter som stod frem og kjempet og argumenterte overveldende bra!

Det var også brukt velkjente og gode skuespillere til filmsnuttene. Jeg vet ikke om det hjalp fokuset til ungdommen, men det skadet ikke.

Vi koste oss veldig – men jeg er usikker på om det var den riktige metoden for oss å ikke spille med. Jeg tenker at “neste gang” skal vi ha kontakt med klassen først og kanskje bli litt kjent med de og hva de kan før de går inn i MiniTinget. Dette er godt materiale for en dokumentar, spør du meg.

Det var et veldig godt konstruert spill og det ga ungdommen rom til å fordøye og bruke materialet. Diskusjonene var velinformerte og imponerende overbevisende til tider. Det var veldig tydelig at det dette spillet er en effektiv metode for å engasjere og lære ungdom om politikk i Norge.

Tusen takk til Jens Koller som ga oss tillatelse til å være flue på veggen.

Men jeg bekymrer meg litt for all denne friheten spilleren skal ha. For mye frihet blir ofte forvirrende og lite spillbart, syns jeg. Men kanskje jeg skal vente til jeg har spillt før jeg kritiserer.

Jim Rossignol i Rock, Paper, Shotgun (om du ikke leser denne bloggen bør du begynne nå!)har fått prøve og er kjempe imponert.

Jeg velger å henge meg på hans entusiasme! Jeg gløder fortsatt fra møte med Ragnar Thornqvist og Dag Scheve – så her skal vi fortsette å spre positive tanker! Gleder meg!

Diskusjonen om dataspill er kunst har vært gøy, men lite konstruktiv. Jeg får ofte litt klaustrofobiske panikktanker når jeg prøver å kategorisere spill som kunst. Jeg føler meg innestengt i et hjørne jeg helst ikke vil være i. Ønsket om et par år med kunststudier blir sterkt, for det trenger jeg vel for å kunne besvare spørsmålet – “er dataspill kunst”? Duchamp, merker jeg blir slengt inn i diskusjonen ganske ofte, bør jeg følge etter? Samtidig som det er et ukomfortabelt tema som jeg ofte ikke føler meg komfortabel med å uttale meg om, blir jeg også oppriktig lei meg når dataspill blir betegnet som at det ikke er noe mening bak eller i designet. Som om alt bare går etter en formel av interaktivitet, at det ikke ligger en kreativ fiksjon bak oppbyggingen av spillet, at det ikke krever kunstneriske ferdigheter for å skape disse utrolige verdener vi får lov til å leke i og at et spill ikke har mulighet til å provosere frem følelser og tanker.

Foruten om et par sinte og reaksjonære artikler, møter diskusjonen ofte en vegg. Og slike som meg føler oss paralysert av akademiske definisjoner vi helst ikke vil bruke vår tid på. Helt til Facebook spillene erobret verden. Ian Bogost beskriver stemningen så genialt her:

At the 2010 Game Developers Conference, a schism seemed to erupt between “traditional” game developers, who make the sorts of console and casual games we’ve come to know well, and “social” game developers, who make games for Facebook and other networks. It was a storm that had been brewing for a few years, but the massive success of Zynga’s FarmVille along with the company’s publicly malicious attitude (as David Hayward calls it, a Fuck the Usersdesign philosophy) had made even the most apathetic of game developers suddenly keen to defend their craft as art. An unfortunate award acceptance speech from the firm (cf “that Farmville asshole”) hammered the last nail in the coffin, making this the year the year to hate social games.

Så der har vi det! Noen spill kan ikke kategoriseres som spill fordi de som skaper de er utspekulerte oghar ingen respekt for kunsten som er spilldesign. Kanskje overreagerer de (de opprinnelige spilldesignerene)? Kanskje det er å grine for konkurranse som de ikke finner seg verdig?

Uansett kan man ikke være annet enn sjarmert av Ian Bogost som velger å demonstrere poenget med å lage et spill som heter Cow Clicker. Spillet er en form for satire av hva slike sosiale Facebook spill som Farmville og Mafia Wars handler om.  Det er ikke første gang Bogost designer spill med en kritisk mening. Har du noensinne prøvd Airport Security? Jeg er en stor tilhenger av Ian Bogost. Det blir lett mye teoretisk vissvass når det gjelder dette å definere spill og samfunnskritikk, og Ian er flink til å utprøve sine teorier i praksis. Han skriver ikke bare utrolig interessante artikler om spill som et forteller/uttrykkende medium men han prøver designe de i praksis også. Det har jeg veldig mye respekt for.

Men jeg lurer på … blir spillformen en kunst fordi det er en satire? Fordi spillet kommer med en kritisk kommentar til hva veldig mange såkalte Facebook-spill blir det da mer lik kunst enn Farmville?

Spillet handler hovedsaklig om å klikke på diverse kuer. Og du kan kjøpe ganske mange kule kuer. Jeg må innrømme at jeg har hatt det litt gøy med det. Jeg har bl.a. kjøpt meg en Zombie Cow og skulle ønske jeg hadde kjøpt en Roboclicker før den ble tatt vekk fra markedet. Se utvalget av kuer her. Men det er nettopp det jeg syns er gøy – kjøpet av kuene og hva det sier om meg å ha dem i min samling. Jeg er ikke opptatt av å samle click som er det som egentlig skal være “meningen” med spillet.

Uansett har Ian Bogost fått oss til å tenke litt mer grundig på hva spill er, hva det har med kunst å gjøre og hvilke spill som kun er laget for å få deg til å bruke penger. Det er et spill med en samfunnskritiskverdi. Jeg gleder meg til å se denne debatten utvikle seg og Spillpikene er ikke ferdig med å skrive om Cow Clicker ennå. La oss si at dette er en introduksjon?

[red.: vi har fått noen tilbakemeldinger fra folk som mener "kuer" skrives "kyr", begge deler er lov i følge ordboka]

Tidligere denne uken hadde jeg en samtale med veldig hyggelig rollespillentusiast. Vi snakket om D&D og jeg lengtet tilbake til über glade Spillpike-dager. Han foreslo for meg at kvinner og menn har helt ulike måter å spille på og jeg måtte lese en fabelaktig artikkel om det. Jeg kan ikke hjelpe for å alltid være en smule skeptisk når en mann sier slike ting og sparte på denne “artikkelen” til å leses på bybanen på vei til jobb. Jeg forventet meg litt øyerulling og risting på hodet – men istedet ble det en LMAO-opplevelse midt blant morgengretne Bergensere på vei til jobb. Det er en fortelling om to jenter som hadde en utrolig morsom, urovekkende og relativt flau opplevelse med en mannlig DM. Et utdrag:

Then he had us roll for breast and penis size. Not both, obviously. Vincent, first in line, looked as embarrassed as Spider and I felt, and tried to duck the issue. Michael ended up giving a long speech about how he only put this in character creation because players asked him to. It didn’t seem to dawn on him that he should probably alter rules if players didn’t want to determine their character’s sex characteristics.

Vincent eventually rolled to shut him up, and Spider and I did as well. He got really apologetic about my character having a B cup, as she was also 6 feet tall. I pointed out that my character wouldn’t want anything getting in the way of her warhammer anyway. He looked skeptical.

For hele fortelling les The Worst Dungeon Master Ever. Når det gjelder temaet og at menn og kvinner rollespiller annerledes – er jeg ikke overbevist at dette var det beste eksempelet. Men morsom lesing – det var det definitivt!

Latter nr. 2

Strumpet (min kjære søster) sendte meg denne fine filmen! Den var morsom og egentlig ganske godt laget. Den handler om en WoW-spiller som går til en psykolog for å bli kvitt hans spillavhengighet. Den er morsom og kommer med mange gode poeng. Enjoy!

Har du en god fortelling? Send den gjerne inn til vår fan art konkurranse! Fortellinger er selvfølgelig inkludert der!

Først holdt Hedvig en nydelig presentasjon om fortellinger i World of Warcraft på Biblioteket i Bergen med “En Gnoms bekjennelser”. Hedvig forførte alle i senk med sin kunnskap og entuasiasme. Hun har en så stor entusiasme for “lek” at du bare har lyst å spille etter å ha snakket med henne. Hedvig fokuserte på hvilke fortellinger World of Warcraft er bygget på, hvordan verden er bygget opp og om en av hennes favoritt fortelling-opplevelser i WoW, Smiling Jim (spoiler alert).

Hedvig: Målgruppen for foredraget var folk som ikke har veldig god kjennskap til spill og spillenes verden. Derfor var det veldig kjekt å få drive med litt god, gammeldags spillformidling og prøve å formidle noe av den gleden og entusiasmen jeg føler for spill.

Senere på dagen hadde Hedvig og jeg en presentasjon sammen på Press Play utstillingen. Så utrolig magisk det var å presentere i et slikt rom. Jeg har veldig lyst å gjøre det igjen! Alle satt på gressmatter og vi fikk bruke den ene skjermen til filmer og PowerPoint slides. Estetisk tror jeg dette fungerte veldig bra. Det er noe eget å snakke om historiefortelling i et rom som bobler over av spillreferanser og lekenhet.

Vi følte det gikk kjempe fint! Hedvig fortsatte sin presentasjon av fortellinger i World of Warcraft og jeg kom med en liten gruppe machinima filmer som skulle vise frem de ulike fortellingen som kommer ut av spilling. Hun nevnte også kompleksiteten med fortellinger og spill. Alle spill er ikke nødvendigvis en fortellingen, men det betyr ikke at ingen er det. Er for eksempel Tetris en fortelling om kvinnefrigjøring?

Men først – en dokumentasjon av lekende humor med en dance-off mellom Guild Wars og World of Warcraft.

Og så videre til fanfiction – det å faktisk videreutvikle fortellingen i spillet med en film.

Var ikke den utrolig?! Vinner på Blizzcon i år. Men her trengte jeg litt hjelp fra WoW eksperten, Hedvig til å forklare selveste storyline. Det var forbi min lille Level 46 Priest sin forståelse.

Og så hva er det som skjer når mediumet blir en egen kunstform, eller noe liknende. Skal jeg være ærlig husker jeg ikke helt hva jeg sa om den neste filmen. Det var noe om hvor fantastisk denne filmen tar ut 3 D effekten fra WoW og gjør den om til 2 D – eller som en bokfortelling vi får nyte. Men mest av alt viste jeg denne fordi jeg er så utrolig glad i den.

Hedvig: Jeg hadde ikke sett denne før og ble fulstendig forført av estetikken og symolikken som er brukt! Jeg fikk også utrolig lyst å spille Super Paper Mario igjen.

Neste ble utenfor WoW-verden. Jeg syns denne er så god fordi den er laget i Grand Theft Auto – men handler ikke i det hele tatt om den rike fortellingen som er bygget inn i spillet. Og det gjør den bare sååå spesiell syns jeg.

Og så måtte vi avrunde og avslutte med noe alle forstår, enten de er gamer eller ikke. Det er når noen har skapt en god fortelling av et spill som har nærmest ingen fortelling.

PS. Slutten må sees!

Og det var det!

Vi vil så gjerne takke Press Play – utstillingen og Bergen Offentlige Bibliotek for muligheten til å dele litt av vår lidenskap for dere og deres publikum!

Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.

“How I dumped electricity and learned to love design” – Brenda Brathwaite

Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.

Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.

Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Menhva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?

Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.

Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!

Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.

Alt fra hvordan den egentlig skulle hete Puck-Man (men noen ble redd at rebelske amerikanske ungdommer ville forandre P’en til F) og Google sin suverene homage i går og idag (obs! Banneret er spillbart!).

Spill Pac-Man her (flash).

Foto: Lånt fra CNET artikkel http://news.cnet.com/2300-11386_3-10003510-2.html?tag=mncol;txt

Vi gratulerer med dagen og YouTube-feirer bursdagen:

Denne herlige fanboyen har et 3 minutters foredrag om historien av Pac-Man.

Og husker dere Videogame Theatre sin fabelaktige fortelling om Pac-Man? Den er en av mine favoritter.

Og la oss ikke glemme disse galningen som prøver seg på Pac-Man “in real life”. Jeg og en god venn gjorde en avtale om at hvis vi noensinne ble så spill- og netthipster-frelst at vi gjorde en slik stunt ville vi riste det ut av hverandre. Men jeg må innrømme – i dag er jeg veldig fristet å arrangere en Pac-Man-RPG på Torgalmenningen. Er du med?

Og sist – men for all del ikke minst. “Don’t do drugs in space” som er et forsøk på å gi Pac-Man en narrativ fortelling (via Kotaku).

Hva er din favoritt Pac-Man-fortelling?

He he – litt god søndagsunderholdning.

The Raid er et dokumentarprosjekt startet av Kevin Michael Johnson, som ønsker å formidle den rike kollaborative verden som er World of Warcraft.

Foto: www.jointheraid.com

Jeg ble først oppmerksom på prosjektet via min fabelaktige WoW-spillende søster. Hun viste meg et intervju Johnson gjorde med Bonnie Nardi, som har skrevet boka “My Life as a Night Elf Priest” (kommer i juni).

A Conversation with Bonnie Nardi.

Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.

Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:

“The Raid” – Lady Raiders from blue loon films on Vimeo.

Nå må jeg spille meg opp, slik at jeg også kan bli en slik hard ass raider!

Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!

Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.

Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!

Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.

De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!

Marianne kom med Call of Duty: Modern Warfare 2 som hun vant i en konkurranse hos Spillverket. Så pasient Dag, som vi nevnte i forrige innlegg, har fått ønsket sitt oppfylt! Lilly sier at nyheten fremkalte et stort smil.

Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).

Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).

Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.

Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.

Vi er takknemlige for alle bidrag så langt!

I den anledning vil Hedvig, Marianne og jeg spille brettspill og spise lunsj på Landmark lørdag 13. mars mellom kl. 13 og 15. Hedvig er brettspilleksperten, så jeg lar henne velge ut hvilke spennende brettspilleventyr vi skal begi oss ut på. Jeg gleder meg!

Vi gjør dette hovedsaklig for å gi deg mulighet å levere spill direkte og slippe postavgifter. Vi har fått et spesifikk ønske fra pasient Dag – som ønsker seg Call of Duty: Modern Warfare 2 for Playstation. Er det noen der ute som føler kallet?

P.S.
De 5 første som leverer spill får en bitteliten overraskelse av oss. Hint: Hama-kreasjoner

Siden sist har vi fått inn:

Wii trommesett
Tekken Tag tournament
Band of Thieves
Fifa Football 2004
Devil May Cry 2
Hunter the reckoning. Wayward
Baldur’s Gate. Dark Alliance II
Soul Calibur
NHL 2004
Bohnanza
Ticket to Ride

Stor takk til GameStop, Outland og vår gode venner Chang, Ina og Ingfrid!

Vi gleder oss til å se deg på Landmark på lørdag!

Ungdomsrommet har fått Buzz

Da er BUZZ og Playstation 2 sendt avgårde til Ungdomsrommet! De har fått 1 stk PS2-kontroll, men kunne sikkert trengt en ekstra. I tillegg har vi fått flere gladmeldinger:

Silje Grønli i Electronic Arts har sendt avgårde Dragon Age Origins, FIFA 10, Army of Two 40th Day og Need For Speed Shift J. Dette vil gi mye glede!!

Vi har også fått gladmeldingen fra Kirsti Danielsen at Bergsala sponser Ungdomsrommet med en Wii!

Vi er kjempe fornøyde, og gleder oss til å motta gaver fra deg også.

Og ja, det er flere som har spurt – vi tar så klart imot brettspill også!

Les mer om vår innsamling til Ungdomsrommet og Pasientbiblioteket på Haukeland her.

I forrige uke leste jeg om Kreftavdelingens ungdomsrom på Haukeland Sykehus, som er et nytt fritidstilbud for ungdom for unge med kreft på sykehuset. Det var flere ting som traff meg rett i hjertet. Stor kudos til Kreftavdelingen på Haukeland som husker på ungdommen (og jeg er svært glad at aldersgrensen strekker helt til 35 år). Jeg tenkte også på en samtale jeg hadde med felles Spillpike, Marianne. Vi har begge mye å tenke på for tiden og har funnet et pusterom i World of Warcraft. Vi snakket om hvor herlig det var å ha noe som vi kunne fokusere hele vår konsentrasjon på. For TV … det fungerer bare ikke lenger. Vi trenger noe som holder hele vår oppmerksomhet og vi har ikke sjans å tenke på noe annet enn det vi gjør i WoW akkurat der og da. Vi snakket om hvordan dette var en herlig befrielse og hjalp oss å puste i hverdagen. Jeg tenkte på samtalen når jeg leste om dette herlige initiativet. Jeg tenker at kreft er en stor belastning å ha i hverdagen og i livet – så god underholdning er kanskje en god måte å gi ungdom med kreft litt frihet i en ellers tung og tøff hverdag.  Og jeg så på min Playstation 2 og lurte på hvor mye jeg egentlig spilte på den og lurte på om kanskje den hører mer hjemme på Ungdomsrommet. Jeg sendte derfor en Tweet til Haukeland hvor jeg oppdaget Ungdomsrommet, og fikk positiv respons og kontaktinformasjon til Pasientbiblioteket.

Så tenkte jeg litt mer …

Spillpikene er grunnlagt på idéen om at dataspill kan føre til positive ting. Det er mye med spill som gjør hverdagen bedre, befriende og vakker. Vi er alle fire opptatt av godheten med spill. Hadde det ikke vært naturlig, nå som vi har en blogg og greier, å prøve å samle sammen gamle spill fra våre lesere som vil bidra til å gjøre spillbiblioteket større? Så jeg spurte jentene, og fikk en kjapp entusiastisk “Ja! Og vi kan ….” osv. Jeg tok så kontakt med Pasientbiblioteket og har fått godkjennelse å gjøre innsamlingen for dem.

Jeg fikk også en utrolig sjarmerende e-post fra Lilly Vinje som er Drifts- og Fritidsleder for Ungdomsrommet:

Me har så godt som ingen spel foreløpig, men me har playstation 3 med ekstra håndkontrollar og xboks. Ein pasient har spesifikt gitt uttrykk for at ho ynskjer Buzz (som man visst treng ekstra knappar til) og Singstar, elles har eg ingen konkrete ynskje.

Eg gledde meg til å fortelja pasienten om at de skulle syta for buzz. kjempeflott, sa ho og tusen takk.
 
Nok ein gong – takk, de er snille!

Vi ble jo så klart enda mer sjarmert og giret!

Så kjære leser – vi gir deg følgende oppdrag:

Se i spillhyllen din og se om du har et spill som ga deg et spesielt avbrekk i en hard hverdag. Skriv ned et par tanker om hvorfor dette spillet var så bra og en personlig lapp om hvorfor den betyr noe for deg.

Send spillet og personlig “anmeldelse” til:

Linn Søvig
Aad Gjellesgate 12
5036 Bergen

Jeg lover at det kommer i de riktige hender. Buzz, derimot, skal vi, Spillpikene ta oss av. Denne jenten skal få Buzz med kontroller fra oss. Vi tror det kanskje er verdt en e-postrunde eller to for å få sponsing til et ekstra spillkonsoll også, men foreløpig har Ungdomsrommet  Playstation 3 og Xbox. Jeg skal bidra med en brukt Playstation 2 (uff – høres det litt skrytete ut?), så disse spillene vil også være spillbare.

Vi vil bidra til både Pasientbiblioteket og Ungdomsrommet og har stor tro på at dere vil sende inn mer enn nok til å fylle opp begge!

Vi håper dere også blir bitt av spillgiver-basillen og at disse ungdommene vil ha et rikt bibliotek av underholdning som kan gi dem et avbrekk fra en tung hverdag, og forhåpentligvis oppfordre til tappert å kjempe mot sykdommen.

Foto: Screenshot fra Top FPS

Den er laget av den brilliante Lagspike som også står bak World of Wokrcraft.

Jeg beklager at vi ikke har delt den tidligere her på Spillpikene.no.

Og en stor hurra til Snorre Bryne som skrev om Machinima rett før jul! En nyhetskanal i Taiwan brukte The Sims til å illustrere hvordan Tiger Woods ble skadet. Utrolig gode og imponerende skills bak denne filmen. Man kan kanskje tenke seg at det oppstår et slikt yrke i fremtiden? A la  “TV2 Nyheter søker The Sims-spillere for machinimaproduksjon”.

Livet i Molleindustria's Every day the same dream er grått og kjedelig og vanskelig å komme seg ut av.

Jeg er en stor tilhenger av Molleindustria, og Every day the same dream skuffer ikke. Spillet handler om å gå gjennom de samme rutinene dag inn og dag ut. DietroVetro beskriver det så flott:

This game might make you feel bad in one second, because isn’t this actually what your boring, miserable life is about? Then the next second it might feel like an inspiration because you know life is about so much more than what this game is portraying. This simple “game” makes you reflect. It’s clever.

Jeg minnes frustrasjonen jeg får fra å spille Ian Bogost’s Airport Security. Men i det spillet var grunnmuren frustrasjon og forvirring, og frustrasjon var en ingrediens i oppskriften i selve spillet. Mens Everyday the same dream bygger kun på kjedsommelighet og oppgitthet som igjen skaper en frustrasjon hos spilleren.

Shattered Keyboard sammenlikner spillet med The Graveyard og Dear Esther (Half-Life 2 Mod).

The Graveyard var så absolutt kjedelig og det er tydeligvis det som er meningen.  Du er en gammel dame som går gjennom en gravplass til en benk og tilbake igjen. Den er vakker men jeg liker ikke budskapet den prøver å formidle. At livet er kjedelig mens man venter på døden? Eller kanskje jeg misforstår? Kanskje det er meningen å provosere meg slik? Hva syns du?

Dear Esther derimot, har jeg ikke mulighet å spille ennå. Har dere? Fra beskrivelsen til Lewis Denby virker den mer litterær enn “kjedelig”. Heller tvert imot. Jeg har aldri vært så inspirert til å spille Half-Life 2 så etter jeg leste den!

Kan du noe spill som bygger på kjedsomhet som en ingrediens (eller spillmekanikk) i spillet?