Om det er en ting jeg liker svært godt med Game Developers Conference (som jeg aldri har vært på), er at de er så villig til å dele. Dette er utviklere som er lidenskaplig opptatt av sin kunst og vil dele det gode budskap.
Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.
Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.
Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.
Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Men hva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?
Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.
Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!
Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.
Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.
Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:
Forrige lørdag (13 mars) var vi på Landmark og tok imot spill til Ungdomsrommet på kreftavdelingen på Haukeland.
Her er Lilly og undertegnede på Ungdomsrommet. Sjekk hyllene som begynner å fylles. Igjen - tusen takk til Kirsti på Bergsala for en splitter ny Wii!
Lilly Vinje som er ansvarlig for Ungdomsrommet kom på besøk, og vi hadde en hyggelig stund hvor vi snakket om spill og alt mulig annet.
Vi er veldig fornøyde med innsamlingen!
Vi fikk bidrag fra Likevel, A Little German, Outland og Hardcore. Om jeg glemmer noen – vær så snill å gi beskjed. Jeg har ikke vært flink nok å holde orden på hvem som gir hva, dessverre.
De fikk alle med seg en Spillpikepremie som var noen perlespøkelser og en nøkkel, som Maren hadde laget spesielt til anledningen. De ble mottatt med stor begeistring!
Hardcore kom med en veldig kul gadget som viste seg å være en mikrofon – ergo ble det intervju. Hør oss på podkast (nederste lenke i saken).
Hardcore intervjuet oss, samt donerte en durabelig bunke med spill. Premiene til de fem første givervillige skimtes nederst (røde perle-spøkelser med enten magnet eller sikkerhetsnål bakpå).
Vi ble også enig med Lilly om at vi må komme til Ungdomsrommet og spille sammen en dag. Det gleder vi oss veldig til.
Selv om vi satte en tidsfrist er det fortsatt muligheter for deg til å sende inn spill. Nytt siden sist – vi tar i mot det meste! Ungdomsrommet har en PC og det de ikke har mulighet for å bruke går til pasientbiblioteket. Men Xbox 360 har de dessverre ikke.
I den anledning vil Hedvig, Marianne og jeg spille brettspill og spise lunsj på Landmark lørdag 13. mars mellom kl. 13 og 15. Hedvig er brettspilleksperten, så jeg lar henne velge ut hvilke spennende brettspilleventyr vi skal begi oss ut på. Jeg gleder meg!
Vi gjør dette hovedsaklig for å gi deg mulighet å levere spill direkte og slippe postavgifter. Vi har fått et spesifikk ønske fra pasient Dag – som ønsker seg Call of Duty: Modern Warfare 2 for Playstation. Er det noen der ute som føler kallet?
P.S.
De 5 første som leverer spill får en bitteliten overraskelse av oss. Hint: Hama-kreasjoner
Siden sist har vi fått inn:
Wii trommesett
Tekken Tag tournament
Band of Thieves
Fifa Football 2004
Devil May Cry 2
Hunter the reckoning. Wayward
Baldur’s Gate. Dark Alliance II
Soul Calibur
NHL 2004
Bohnanza
Ticket to Ride
Da er BUZZ og Playstation 2 sendt avgårde til Ungdomsrommet! De har fått 1 stk PS2-kontroll, men kunne sikkert trengt en ekstra. I tillegg har vi fått flere gladmeldinger:
Silje Grønli i Electronic Arts har sendt avgårde Dragon Age Origins, FIFA 10, Army of Two 40th Day og Need For Speed Shift J. Dette vil gi mye glede!!
Vi har også fått gladmeldingen fra Kirsti Danielsen at Bergsala sponser Ungdomsrommet med en Wii!
Vi er kjempe fornøyde, og gleder oss til å motta gaver fra deg også.
Og ja, det er flere som har spurt – vi tar så klart imot brettspill også!
Les mer om vår innsamling til Ungdomsrommet og Pasientbiblioteket på Haukeland her.
Jeg oppdaget denne machinimafilmen da jeg holdt på å planlegge Machinima Night III. Den er av suveren kvalitet – ufattelig morsom! En mash-up av ulike FPS’er, nettkultur og ikke minst et lite slag mot reality-tvsjangeren. Den inneholder alt jeg liker med machinima, og slutten er bare helt vidunderlig!
Den er laget av den brilliante Lagspike som også står bak World of Wokrcraft.
Like før jul kom Molleindustria ut med et spill som gjenspeiler den grå hverdagens gjentagelser. Eller, jeg sier spill, men jeg vil helst si interaktiv fortelling. Men la oss ikke bli for opphengt i slike definisjoner her.
Livet i Molleindustria's Every day the same dream er grått og kjedelig og vanskelig å komme seg ut av.
Jeg er en stor tilhenger av Molleindustria, og Every day the same dream skuffer ikke. Spillet handler om å gå gjennom de samme rutinene dag inn og dag ut. DietroVetro beskriver det så flott:
This game might make you feel bad in one second, because isn’t this actually what your boring, miserable life is about? Then the next second it might feel like an inspiration because you know life is about so much more than what this game is portraying. This simple “game” makes you reflect. It’s clever.
Jeg minnes frustrasjonen jeg får fra å spille Ian Bogost’s Airport Security. Men i det spillet var grunnmuren frustrasjon og forvirring, og frustrasjon var en ingrediens i oppskriften i selve spillet. Mens Everyday the same dream bygger kun på kjedsommelighet og oppgitthet som igjen skaper en frustrasjon hos spilleren.
The Graveyard var så absolutt kjedelig og det er tydeligvis det som er meningen. Du er en gammel dame som går gjennom en gravplass til en benk og tilbake igjen. Den er vakker men jeg liker ikke budskapet den prøver å formidle. At livet er kjedelig mens man venter på døden? Eller kanskje jeg misforstår? Kanskje det er meningen å provosere meg slik? Hva syns du?
Dear Esther derimot, har jeg ikke mulighet å spille ennå. Har dere? Fra beskrivelsen til Lewis Denby virker den mer litterær enn “kjedelig”. Heller tvert imot. Jeg har aldri vært så inspirert til å spille Half-Life 2 så etter jeg leste den!
Kan du noe spill som bygger på kjedsomhet som en ingrediens (eller spillmekanikk) i spillet?
Spillpikene blogger om spill, spillforskning og spillkultur. De er ikke så nøye på å skille mellom digitale spill og andre spill, og møtes rett som det er for å utforske spillverdenen sammen. Kontakt dem på: post [a] spillpikene.no
å dele. Dette er utviklere som er lidenskaplig opptatt av sin kunst og vil dele det gode budskap.
hva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?
Siste kommentarer