En torsdag i midten av november tok undertegnede toget ned mot Elverum og festivalen Movies on War, for å lede seminar om krig og spill. Kompetente, interessante gjester var invitert, og fredag den 15. hadde vi omtrent tre timer på oss til å mene mangt om temaet. Jeg skal prøve meg på en “kort” oppsummering.
Krigssimulering
Bjørn Gaute Herlyng fra hærens taktiske treningssenter (HTTS), fortalte hvordan hæren benytter seg av ulike former for simulering og spillteknologi for å trene på kampsituasjoner innenfor de ulike avdelingene.
HTTS bruker blant annet Virtual Battlespace 2, som kan ligne på det gjengse skytespill man spiller over nett – som CS og Call of Duty. Et viktig skille er at det er HTTS som bestemmer hva som skal oppnås i spillet, hva slags utstyr og hvilke scenarier som skal brukes. All informasjon blir også lagret underveis, slik at man får mulighet til å lære av feilene man gjør.
Simulering blir brukt både fordi det er tryggere (for mennesker og miljø) og billigere enn å gjøre alt mulig i virkeligheten. Bjørn understreket imidlertid at teknologien har sine begrensninger; man kan ikke simulere å traske våt og kald rundt i skogen!
Når det gjelder kritikk av å bruke spill for å lære å drepe, mente Bjørn at det etiske dilemmaet ligger i selve profesjonen, ikke i simuleringen og spillteknologien. Det er våpensystemene vi bruker i dag som skaper en avstand mellom soldat og fiende. Man befinner seg i langt mindre grad i nærkamp, og dermed slipper man å se den man dreper i øynene.
Hvorfor 18-årsgrense?
Det er ikke alltid åpenbart hvorfor akkurat ett bestemt spill ender opp med høy aldersmerking, mens et annet lignende spill får lavere grense. Khalid Azam fra Medietilsynet fortalte om hvordan det felles europeiske merkingssystemet for spill (PEGI) virker.
Innenfor dette merkingssystemet finnes det ingen egne kategorier for spill, som f. eks. krigsspill. Aldersgrenser bestemmes ganske enkelt ut i fra et skjema som kartlegger innholdet i spillet. Inneholder det banning, nakenhet, vold? Hvilken type vold? Dette “skjemaveldet” gjør det enklere å håndtere aldersmerkingen, og gir generelt lite rom for refleksjon. Man kan imidlertid gå inn og klage på merkingen, og medlemsland kan komme med innspill.
Når spill ender opp med 18-årsgrense er det ofte tre typer vold som har vært utløsende faktor: vold uten motiv, vold mot forsvarsløse, eller seksualisert vold. Så kan man kanskje se en tendens til at dette brukes bevisst av spillutviklere? Noen sikter seg kanskje inn på spesielle aldersgrenser? Khalid mente at utviklere og utgivere kjenner dette systemet såpass godt, at slikt lett kan planlegges.
Hva krigsspillene kan lære oss
Lasse Lervik fra Pressfire og Spillkritikerlauget åpnet med påstanden “Krig er ikke kult”, men spør også “hvorfor er det så kult?” Man kan løfte frem flere positive aspekter ved krigsspill; som muligheten for å oppnå dypere forståelse av kriger, konflikter og historie. Strategispill som Crusader Kings 2 kan åpenbart lære oss om korstogene, men i tillegg må du tenke og planlegge selv, noe som er unikt for underholdningsformen.
Krigsspill kan også gi oss andre nyttige erfaringer. Både Lasse og Khalid trakk frem Spec Ops: The Line som et eksempel på et krigsspill som ikke skygger unna de etiske dilemmaene. ***SPOILER*** Midtveis i spillet risikerer du å bli overmannet, men du får plutselig mulighet til å bruke hvit fosfor for å overleve. Fienden viser seg imidlertid å ikke være de du trodde, i tillegg til at du rammer sivile. ***SPOILER*** Spillet prøver derfra å drøfte de etiske problemene soldater gjennomgår, på en måte andre medier ikke har muligheten til.
Spill som Call of Duty benytter seg ikke av en slik mulighet til å formidle noe viktig. Lasse mente at det rett og slett er en mangel på skytespill som tør å ta tak i nylige konflikter. Slike spill kan gi oss mulighet til å delta i disse konfliktene, og dermed forstå dem mye bedre. Men: da må noen tørre å lage slike spill. Vi må kreve at spillmediet blir voksent, samtidig som vi fortsatt godtar at det er et underholdningsmedium.
Spekulative kontroverser?
Felix Vaager, leder for Hyperion, spurte seg om ikke debatten om moral i krigsspill er ganske tilfeldig? Enkelte kontroversielle oppdrag i spill får mye oppmerksomhet, mens andre blir oversett. Et eksempel er “Crew Expendable” i Call of Duty 4, som i praksis er en sivil massakre.
Er omdiskuterte scener som torturscenen i Grand Theft Auto V med for at spillet skal få oppmerksomhet i media, og dermed få masse gratis publisitet? Kan dette føre til at vi får en sensasjonsspiral som krever at stadig mer groteske hendelser blir brukt i spill? I en film som Unthinkable, hvor tortur også blir brukt, er dette gjort for å stille spørsmål om hva som er greit å gjøre hvis noen har gjemt fire atombomber i en by. Den sivile massakren i Call of Duty eller torturscenen i GTA V prøver ikke å starte en slik diskusjon.
I likhet med Lasse ønsker Felix seg krigsspill som skaper mer refleksjon, slik potensielt Six days in Fallujah kunne ha gjort. Men: vil et slikt spill la deg gjøre de gale tingene, slik at man ser konsekvensene? Sannsynligvis ikke, mente Felix, og trakk fram et spill fra New Zealand, som ble laget for å lære mødre å ta bedre vare på barna sine. Utviklerne fikk imidlertid ikke lov til å vise barn som ble skadet i spillet. Man er redd for å støte noen, og ender derfor opp med å sensurere og begrense.
En grunn til dette er at dataspill er et nytt medium, og opplever derfor større begrensninger av ytringsfriheten. Alle medier har vært i gjennom dette før, og nå er det dataspill sin tur.
Krigsspill, bedre enn sitt rykte?
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter endt seminar, er at temaet spill og krig lett kunne fylt opp en hel festival for seg selv. Det er uendelig mange interessante problemstillinger og vinklinger man kan ta opp, og flere dukker opp underveis i dialog med publikum. Man kan selvsagt diskutere problematiske sider ved krigsspillene som dominerer markedet i dag, men det kan kanskje være vel så fruktbart å se på det store potensialet sjangeren har for læring, økt forståelse og etisk refleksjon?