Med ny regjering og budsjettforhandlinger kan statlig støtte til kultur, og derunder digitale spill, igjen bli et tema. Bør spillutvikling finansieres av det offentlige?
Spillbransjen i Norge er liten sammenlignet med andre skandinaviske land, men har vært i god vekstform de siste par årene. En viktig grunn til dette har vært flere statlige ordninger for støtte til spillutviklere. Allerede i Stortingsmeldingen om dataspill (St mld nr 14, 2007-2008) ble spill erklært som “viktig kulturuttrykk”, og siden har vi sett økte bevilgninger og spillselskap sprette opp som paddehatter. En slik støtte er helt nødvendig om vi skal klare å utvikle gode spill til både glede og nytte.
Digitale spill er mer enn leketøy
Å overlate spillutvikling ene og alene til markedskreftene er å undervurdere digitale spill som medium. De fleste spill i dag utvikles med kommersielle interesser i bakhodet, men behovet for spill som har andre mål enn underholdning øker stadig.
Spill er på vei inn i både skole og helsevesen med mål om å skape læreglede og aktivisering. For at disse gode initiativene skal kommer lenger enn luftslottstadiet trenger vi spill som utvikles for norske læreplaner, på norsk språk og knyttet til konkrete utfordringer innenfor norsk helsesystem.
Slike spill vil jo etter all sannsynlighet bli lønnsomme etterhvert (statlige og kommunale innkjøpsordninger kan være lukrative om man først kommer gjennom nåløyet), men å tro at disse spillene vil dukke opp av seg selv er naivt. Dersom markedsinteresser alene får styre hvilke spill vi skal ha vil vi bare endte opp med enda flere spill rettet mot det allerede mettede segmentet “Gutter i alderen 18-25”. Eldre med hukommelsesvansker, funksjonshemmede eller ‘3. klassinger i Gym’ er også grupper i samfunnet som fortjener gode spill tilrettelagt for dem, men dersom salgstall skal være eneste kriteriet vil de falle utenfor.
At mange forsøk på å lage lærings – og treningsspill har endt med mageplask er ikke noe argument for å kutte støtte til slike spill. Allerede i dag faller de fleste slike initiativ utenfor kulturpotten, men noen innskrenking hjelper iallfall ikke. Vi får ikke opp kvaliteten om vi ikke satser bredt med ordninger som gir rom for å feile.
La oss slutte å hylle “gutterommet”
Å drive innovasjon innebærer feiling. Gjerne ofte. Og mye. Det gjelder også spillutvikling. Om noen tror at normalen er suksesshistoriene om spillutvikleren som en slags Askeladd som kom fra ingenting og fikk både halve kongeriket og prinsessen (eller prinsen, whatever floats your boat) bør man sjekke sine egne skylapper. Det er ikke slik innovasjon vanligvis foregår.
Spill som Wordfeud og Funrun er eksempler på “Askeladd”-historier, og en må bare bøye seg i støvet over deres suksess Men, å modellere all spillutvikling på dem blir søkt. Det er som å si at fordi Einstein jobbet som patentklerk når han presenterte sine første banebrytende ideer, så trenger vi egentlig ikke å betale for forskning.
Det er også verdt å merke at støtten til spill er ikke akkurat overveldende stor i utgangspunktet. Veldig mange spilldesignere i Norge er gründere som vet å putte fingeren i jorden og tar på seg ikke-spillrelaterte oppdrag for å finansiere sin spilldrøm.
Men crowdsourcing da!
Crowdsourcing har blitt et viktig og spennende finansieringsalternativ for spillutviklere. I Norge er Krillbite og Red Thread Games eksempler på at denne modellen fungerer og er ønsket. Men crowdsourcing fungerer like mye fordi det er knyttet til tradisjonell distribusjon av spill, som at det tilbyr et alternativ til eksisterende modeller. Å lage gode kickstarterprosjekter krever midler i seg selv (f.eks. Red Thread Games som fikk støtte fra filmfondet til å lage sitt kickstarterprosjekt) og mange suksesser bygger på allerede kjente navn som har etablert seg på “gamlemåten”.
Det er heller ikke slik at alle ideer er salgbare til publikum før de er utviklet. Ta kassasuksessen The Sims. Det var ikke så mange som hadde tro på at et spill som simulerte oppvask og jobbsøking ville ha noen som helst appell, og hadde noen vist meg en Sims-kickstarter for 15 år siden hadde jeg ledd av ideen. Heldigvis var det folk med kunnskap og visjoner som holdt fram og laget spillet likevel
Er ikke “enten-eller”
Vi trenger ulike måter å finansiere spill på fordi vi trenger et mangfold av spill. Det offentlige i Norge har vært og bør være en viktig aktør i å skape dette mangfoldet.