Her er kronikken jeg har på trykk i dagens Dagbladet. Legger ut teksten her foreløpig siden avisa ikke har nettpublisert den [oppdatering 30.07.12: Les kronikken direkte hos Dagbladet.no her]:
Rom for mer politiske spill
Call of Duty: Black Ops II lanseres i november, og et ferskt reklamefremstøt har avslørt at «the bad guy» i spillet profileres som lederen for «the 99 % community». Vil utgiveren Activision våge å ta standpunkt i et såpass dagsaktuelt tema?
Som alle andre medier har dataspill (her: alle digitale spill som kan spilles på skjermer) potensiale til å ta for seg politiske spørsmål, til å speile, kommentere og problematisere. For ett år siden slo til og med amerikansk høyesterett fast at dataspill omfattes av ytringsfriheten (CNET.com 27.06.11). Det er bare ikke så enkelt for utenforstående å få øye på de spillene som forsøker å gjøre noe mer enn å underholde.
Det blir hevdet at dataspillenes styrke i ideologisk sammenheng er deres iboende potensiale for å sette spilleren inn i rollen til «den andre», og til å konfrontere spilleren med vanskelige moralske valg. David Cage, hovedmannen bak kritikerroste Heavy Rain (2010), skal ha hatt som uttalt mål å få spilleren til å bli så berørt at hun gråt. Mens Heavy Rain er mest som en psykologisk thriller å regne, er 2K Games’ BioShock (2007) et overlevelsesspill som tar for seg et samfunn basert på Ayn Rands objektivisme. Hvis det høyeste målet er individuell lykke og selvrealisering, så vil vel alle midler hellige målet? Spilleren i BioShock blir tvunget til å ta valg som får avgjørende betydning for spillets gang, og kanskje også for spillerens selvoppfattelse.
Blockbusteren Grand Theft Auto IV (Rockstar Games 2008) gir en satirisk fremstilling av det såkalte mulighetenes land USA. Østeuropeeren Nico reiser til landet i vest i håp om et bedre liv, bare for å oppdage at han ikke kan unnslippe fortiden. Innimellom bilkjøring og mafiabestilt vold er det flust med symbolske spark til amerikansk forbrukerkultur.
Enn så lenge er det ikke mange av de store, kommersielle spilltitlene som har forsøkt å bidra med noe politisk. Små, indieutviklede dataspill med klar politisk brodd har det vært flere av. Vi har eksempelvis spill som viser vilkårene i australske flyktningleire (Escape From Woomera fra 2003), papirløses vei fra Asia til Norge (Asylspillet fra 2005) og kunstlignende spill som skildrer den ensformige tilværelsen for en kontoransatt i en storby (Every Day the Same Dream fra 2009).
Riktignok har spill med rene samfunnsengasjerte agendaer en tendens til å appellere til smale målgrupper. Skal en tjene store penger, er det tryggest å appellere til det som «alle» vet fungerer fra før. Johan Greiff hos NRK Filmpolitiet tror grunnen til at det ikke er flere spill som BioShock først og fremst er at spill knyttes til lek og moro, og at spillerne selv ikke ønsker spill med budskap («Nok moro!» 26.01.12).
Hovedmålet til bevegelsen med mottoet «We are the 99 %», er å skape større sosial, økonomisk og miljømessig rettferdighet. Ikke en ufornuftige målsetning i en verden hvor de sosiale forskjellene mellom fattige og rike øker. I Black Ops II risikerer man at bevegelsen kun brukes som en tannløs referanse, et nær sagt tilfeldig valgt bakteppe med en fiktiv leder som med enkle grep kan demoniseres i et skytespill. Black Ops II vil isåfall føye seg inn i rekken med spill som Medal of Honor fra 2010 (Electronic Arts). Settingen i dette førstepersons skytespillet var den pågående krigen i Afghanistan, og flere spilljournalister kritiserte spillskaperne for den ensidige fremstillingen av konflikten. VGs Rune Fjeld Olsen mente det ble «litt plumpt å lage lettbent popcorn-underholdning av en såpass nær og brutal virkelighet».
Med tanke på den nå beryktede flyplass-scenen fra et tidligere spill i Call of Duty-serien, Modern Warfare 2 fra 2009, har ikke Activision en fortid som spesielt reflekterte. For ikke å avsløre dobbeltrollen som CIA-agent har spilleren kun to valg: enten delta i en terroristgruppes massakre av uskyldige eller stå og se på. Scenen ble fordømt i media for den ukritiske fremstillingen av grusomhetene, men på den andre siden kan man hoppe over scenen uten at det går utover poengsum. Det problematiske ble voldsfremstilling for voldens skyld, og her bør man selvsagt ikke gjøre de feilkonklusjonen at det er slik dataspill er. Det er derimot slik spillmakerne valgte å lage spillet.
Selv om spill som GTA IV og BioShock har oppnådd salgsukssess og kritikerros, er det nok ingen tendens til at de større spillmakerne vil satse mer på spill som forsøker å utfordre spillernes samfunnsengasjement. Etter E3 2012, messa som tradisjonelt har vært spillbransjens utstillingsvindu for kommende spilltitler, var det flere spilljournalister som merket seg en tendens til spill med brutal voldsfremstilling. Øystein Furevik hos Gamer.no var en av dem som savnet substans. Den danske spilljournalisten Thomas Vigild skrev på Twitter at han syntes spillindustrien er blitt «besatt av hul, ureflektert vold». Slike uttalelser pleier man vanligvis høre fra aktører som posisjonerer seg mot dataspill som medium, men disse journalistene uttaler seg slik fordi de vet at mediet kan gjøre det bedre og med mer refleksjon. Vi mangler skytespillenes «Apocalypse Now», skriver Lasse Lervik hos Pressfire.no og Dagbladet denne uka.
Spillforsker Kristine Jørgensen skrev på bloggen Spillpikene.no i fjor sommer at «tanken om at spill kan være simulatorer med en agenda er ideer som bør videreutvikles om man ønsker at dataspill skal gjøre seg gjeldende som viktige aktører i den offentlige debatt.» Den nye innkjøpsordningen til bibliotekene omfatter foreløpig bare norske spill som er utgitt de siste årene. Flere spillutgivelser som søker å delta i det offentlige ordskiftet vil gjøre det enklere å argumentere for utvidet innkjøpsordning.
Call of Duty-serien er antakelig verdens mest suksessfulle serie med skytespill. I år meldte Activision at CoD-spillene hadde over 40 millioner aktive brukere i måneden. Til sammenligning hadde Argentina litt over 40 millioner innbyggere i 2010. Activision har muligheten til å utfordre spillerne sine til å reflektere over fordelingen av goder i nasjonal og internasjonal økonomi. Men kommer de til å benytte den sjansen? Det er lov å håpe på noe annet enn et billig PR-triks i Black Ops II til høsten, men jeg tviler.
Å sakne spelas Apocalypse Now slår meg som litt underleg etter vi har fått eit spel basert på same boka, og som så grundig leverar varene og sett mellom anna MW2s ‘No Russian’ sekvens til skamme.
Spec Ops: The Line var absolutt verdt bryderiet for ein som er drittlei konvensjonelle skytespel.
Det er mogleg med politikk i dataspel, men politikken ein finn vil neppe vere lett attkjenneleg for norske kommentatorar då vi ikkje kjenner kulturen og det politiske miljøet som spela vert skapt i. Amerika er eit heilt anna kontinent.
Spec Ops: The Line er utvilsomt et steg i rett retning, men jeg synes det er for klønete og åpenbart til å kunne holdes frem som noe med i nærheten av den samme tyngden, tankevirksomheten og innflytelsen som Apocalypse Now har og har hatt i filmverden.
At banale «No Russian» er en naturlig sekvens å veie det opp mot underbygger bare poenget mitt. Krigsspillene er stort sett selvparodierende.
Klart, Spec Ops er ikkje eit meisterverk på linje med Apocalypse Now eller the Heart of Darkness, men absolutt eit steg, eller to, i rett retning. Eg storkoste meg med dei siste banane. Å få slengt i trynet gong på gong, på kvar einaste ladeskjerm at eg var faen meg ingen helt var akkurat det eg trengte etter å ha myrda folk for fote.
Spec Ops har jeg ikke spilt, og hadde nok fortjent å bli nevnt i kronikken. Nå fant jeg nettopp Tom Bissels omtale av spillet, det var interessant å lese. Han skriver f.eks.:
«Unlike most shooters, Spec Ops: The Line wonders what kind of person likes virtual killing enough to spend hours engaged in it. It bothers to ask, «Aren’t we all a little sick and crazy to want this?»»
Jeg liker imidlertid også at han skriver:
«It was possible then and it’s possible now that I take shooters too seriously.»
Men du Mad Mullah, jeg hang meg litt opp i det siste du skriver her. Er det en spøk, eller mener du at det er et for uoverkommelig gap mellom vår kultur og politikk og den vi får servert blockbustere m.m. fra? Det var et svært dystert syn, synes jeg, og gir ikke noe svar på hvorfor så mye amerikansk slår an andre steder. Eller kanskje du bare gjør deg svært små forhåpninger om hva norske kommentatorer er i stand til? 😉
Innholdet i spillet kan være hva det vil, jeg er 100% åpen for politisk innhold i spill (selv om det gjør det potensielt vanskeligere å selge produktet)
Det jeg har et gigantisk problem med i Black Ops 2 er bruken av Oliver North, krigsforbryteren, som «konsulent» for spillet som opptrer som en slags PR person som skal være med å selge produktet. Smakløst og jeg kommer ikke til å kjøpe spillet av den grunn.
Enig i at det er et ufint valg av PR-person, selv om jeg på sett og vis kan forstå argumenteringen deres om å bruke North som konsulent på militære aksjoner på 80-tallet. Virkeligheten kommer kanskje litt for tett på når man blir konfrontert med krig i spill på den måten? Jeg synes det er bra at du tar standpunkt.
Andre typer kontekst til spill er jo hvordan konsollene faktisk blir produsert. Greenpeace har et ratingsystem for produsenter av elektronikk, og i 2008 undersøkte de hva PS3, Xbox 360 og Wii er lagd av. Ikke spesielt hyggelig nytt. Hvor etisk er det å produsere tonnevis av saker som til syvende og sist gjerne havner på dynga i den tredje verden, som skiller ut stoffer som bl.a. er skadelig for menneskers og dyrs forplantningsevne? Men jeg tviler på at det er mange gamere som bryr seg, egentlig. Ikke at de er alene, verden lukker jo generelt øynene for miljøskadelig elektronikk.
Nå finnes det flust av spill som, kanskje, ufrivillig er politisk ladet. Jeg tenker da på de utallige spilltitlene som avbilder muslimer, russere eller andre grupper som fiender og terrorister, og amerikanske/europeiske soldater eller spesialagenter som helter som må utrydde disse. Dette bygger jo opp under et nasjonalistisk politisk virkelighetsbilde hvor kontrastene mellom «vi» og «de» forsterkes.
Spill hvor en kan velge kjønn på avataren sin pleier ikke gi fordeler/ulemper i forhold til kjønnet en velger, noe som kan bidra til et likestilt bilde på kjønnene. Mange spill innehar også sterke kvinner som pro-/antagonister. I spill som Dragon Age: Origins gis også spilleren frihet til å kunne ha den legningen han/hun vil ha også. Om dette ikke alltid bevisste valg av spillskaperne, så er det i hvert fall bidrag til å skape et virkelighetsbilde som bryter med tradisjonelle/konservative syn på verden.
Som et tillegg til Bioshock eksempelet ditt vil jo en også kunne trekke fram Fallout serien; et bedre argument mot krig og atomvåpen finnes vel ikke. Her er jo konsekvensene av peak oil, og menneskets krigerske/barbariske natur i fokus.
Ellers venter vi jo på neste Sim City spill, hvor utviklerne har lovet politisk brodd på naturvernfronten.
I de fleste eksemplene mine, og mange av dine, handler derimot det politiske budskapet mer om kontekst og plot i spillet mer enn rene politiske budskap. Jeg «spår» dog at spill med politiske budskap ikke kommer til å dominere hos mainstream utviklerne så lenge vi ikke har en forfatterrolle i spillfeltet. Ved å ta politiske standpunkt vil en ende opp med å ekskludere store markedsgrupper, noe jeg tviler på de store utviklerne er villig til å gjøre. Det skader ikke Gyldendal sitt ethos nevneverdig å gi ut en bok som argumenterer for sosialisme, så lenge det er Lysbakken som er forfatter. Hadde EA gjort det samme ville de måtte stå for det selv.
Du har mange gode poenger. Interessant at du bringer inn den manglende forfatterrollen i spillfeltet, alltid nyttig å sammenligne med andre mediefelter.
Men hva med film? Det er en mye mer kommersiell industri enn litteraturverdenen. Mange vil si at filmregissørene langt på vei har oppnådd en slik «forfatterrolle», men strengt tatt er det vel de færreste regissører som kjører såpass autoritære prosesser under filmskapingen at man ikke fortsatt kan si at filmene er samarbeidsprodukter. Apocalypse Now! er allerede nevnt (ok, Stanley Kubrick er vel etablert som auteur), ellers så har vi jo filmer som Hotel Rwanda, The Last King of Scotland og Thank you for smoking. Det er ikke alltid en motsetning mellom kommersiell suksess og politisk innhold i filmverdenen heller. Se forøvrig flere eksempler i denne lista hos Public Agenda.
Så det er ikke umulig at spill kan bli mer politiske hos mainstream utviklere. Men det spørs jo. Jeg sier som Thomas Bissell, kanskje jeg tar spill litt for alvorlig 🙂
Jeg synes man burde nevne Metal Gear Solid-serien når man er inne på politikk og spill. Den serien er en av de mer populære og den har vært klart politisk ladet fra første stund. i særdeleshet kaster den et kritisk blikk på den politikken som føres angående atomvåpen, hvordan denne har endret seg etter den kalde krigens slutt, og de rissikoene som hører med.
eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=-s7uMGrZl88
Merk at akutat det spillet er fra 1998, så den er noe utdatert, men alle senere spill i serien har vært engasjert i aktuelle politiske spørsmål
Interessant kronik Maren og interessante refleksjoner Kenneth. Vil gjerne komme med eit par kommentarar.
Eg trur kanskje vi bør skilje mellom det politiske i spill på ulike nivå. Det eine er korleis spela, sjølv om dei framstiller seg som apolitiske, skapar representasjonar av røynda som inneheld politiske og ideologiske element. Det du viser til Kenneth om framstillinga av russere og muslimer som fiender er eit godt eksempel. Eg trur det er naudsyndt å kunne studere kritisk dei ideologiske sidene ved dataspela, slik også film og bøker blir studert i eit slikt ljos. (Eg gjorde eit forsøk på å studere historiebruken i eit av Call of Duty spela for tidsskriftet fortid for nokre år sidan vist nokon skulle vera interessert: http://www.fortid.no/fortid_web/fortid_0410.pdf ).
Det andre er om produsentane for spela har ein medviten politisk agenda med sitt produkt. Her trur eg nok at komersialiseringa og trongen for store investeringar i tillegg til mangel på forfatterrolle er viktige grunnar til at spill med konkrete politiske aspekt og agenda nesten er totalt fraværande i mainstream spill. Spill med politisk agenda finn ein då stort sett kun blant indie spillene der den økonomiske inngangen er lavare. I forhold til det du nemner om film Maren, er det jo eit interessant spørsmål om vi hadde sett fleire store spill med ein meir politisk agenda om spillmediet hadde utvikla ein tydeleg «regissør» rolle som dermed også blei tilskrevet ansvaret, slik at produksjons og utgiver selskap kunne gå fri for eventuell kritikk.
Eit anna nivå, der spela skill seg frå for eksempel film og litteratur, er jo det interaktive i spela, og dermed også muligheitane for å spelarane å skape seg politisk rom innan dei rammene som spela legg. Dette er kanskje mest synnleg innan online spel, der det å spele mot andre kan skape ein arena for politiske ytringar. Mens spel som COD kanskje byggjer opp om stereotype bilder av muslimer som terrorister osv, gir kanskje online spel ein muligheit til å komme i kontakt med folk frå ulike deler av verda og med ulik religion, og dergjennom få utfordra dei stereotype framstillingane. Eit anna eksempel er Saints Row 2, der ein hadde ein nesten ekstrem fridom til å produsere eigne karakterar. Denne fridomen åpna dermed også for å utfordre kjønnskategoriar ved å blande «maskuline» klær, frisyrar, tatoering osv på ei kvinnekarakter og motsatt. Her er det igjen stor forskjell mellom spel, ein del åpner for stor grad av fridom innanfor den virtuelle verda, også til å forme denne verda etter eigne politiske/ideologiske idear, mens andre er stengt for slike handlingar.
God kommentar, Vidar!
Du foreslår å skille mellom spill der produsentene har hatt en bevisst politisk agenda, og spill som uten å «ville det» er politiske. Kanskje dette handler om hvilket utgangspunkt man har. Man kan argumentere for at i ett perspektiv kan alle uttrykk være politiske, uansett hva produsentene vil. I et helt annet perspektiv kan spill sees som politiske i større eller mindre grad, ut fra hva produsentene selv har tenkt. Jeg heller mot det første perspektivet, samtidig som jeg ser at man i mange tilfeller kan ende opp med å male seg inn i et hjørne. Et spill om en pågående krig vil alltid være politisk, mens det har lite for seg å vurdere et pinball-spill politisk (selv om det kan ha sine humoristiske sider).
Godt poeng angående det at spillerne selv kan forme verden etter egne ideer, i enkelte spill. Det er jo, som du påpeker, noe av det som skiller spill fra film og litteratur.
Må se å få lest artikkelen din i tidsskriftet Fortid, takk for lenken!
Eg trur det å skilje det slik vil vera ein muligheit. I det første perspektivet vil ein då i utgangspunktet fjerne produsentane, og ta utgangspunkt i kva politisk meining spillet gir utrykk for i bestemte politiske kontekster. Eit viktig spørsmål då er jo korleis ein definerer konteksten. Det eine er jo kva politisk kontekst spillet framstår som relevant i. For eks vil eit spill med innhold frå krigen i Afganistan vera relevant å lese i relasjon til diskursen om denne krigen, men med dataspill kan også dette bli problematisk i forhold til at spilla blir lanseret globalt. Diskursen er jo ganske ulik i USA og Noreg. Det siste medal of honor spillet viser vel til dels dette. No har ikkje eg spilt det, men ut frå trailere og omtaller framstår det for meg som eit ganske kontroversielt innlegg der krigen i stor grad blir legitimert. I den amerikanske diskursen er det ikkje sikkert spillet blir sett på som kontroversielt i den forstand. Rekasjonane der var vel meir at ein trivialiserte det at amrikanske soldater blei drept.
I forhold til kva ein kan kalle meir minimalistiske spill som pinball så kan det vel tenkest at ein kan fine noko politisk i det vist ein leiter lenge. I utgangspunktet har eg vel problem med å sjå kva politiske diskurser der element i pinball framstår som politisk meiningsbærande. Dei fleste spilla i dag er samstundes ofte langt meir grafiske der det skapes virtuelle rekonstruksjoner fra den matrielle verda. Det er dermed snakk om representasjonar som kan tilskrivast politisk meining.
Samstundes vil eg meine at vi bør også ha fokus på spill med ein medviten agenda, rett og slett for di eg meinier vi bør kunne forvente at spillprodusenter også tar medvetne politiske standpunkt gjennom det dei produserer.