Her kommer min høyst subjektive og anekdotiske beskrivelse av Game On 2.0-utstillingen som er å oppleve på KINOKINO i Sandnes frem til sommeren:

Det første jeg gjorde da jeg besøkte «Den ultimate utstillingen om om dataspill» sist lørdag, var å kaste meg over den gule Pong-maskinen til venstre for inngangen. Det var jo Pong! Jeg skrudde og vred på de to knappene, skjermen forble svart, jeg kikket opp og så skiltet med «Ikke rør maskinen». Litt skamfull tok jeg et raskt steg tilbake og gjemte hendene på ryggen, men trøstet meg med at maskinen jo ikke var inngjerdet slik som Computer Space-maskinene og den gamle PDP-maskina.

Bråket på utstillingen, det halvdunkle lyset omkring spillmaskinene sammen med den litt forunderlige lukten fikk meg til å tenke at de hadde fanget arkadehall-stemningen ganske bra. Men som Kristine sa da jeg vel hjemme beskrev turen til utstillingen: det at man slipper å betale for å spille på de gamle arkademaskinene er jo verdt hele turen. Det er ikke som i gamle dager, man bare trykker på en knapp for å begynne spillet på nytt. Jeg sluttet altså ikke spille når jeg gikk tom for mynter, men fordi jeg ikke hadde tid til å spille alt sammen på bare ett besøk. Det er i alt 125 dataspill man kan spille på Game On! Kanskje jeg rakk å spille 19 på de få timene jeg var der?

Hør dette 20-sekunders opptaket av bakgrunnsstøyen på Game On en vanlig lørdag i mars. Kanskje du kjenner spillet som var nærmest opptakeren?

Som i lekebutikken

Jeg gikk fra det ene spillet til det andre, med små utrop inni meg. Se, der kan jeg jo spille en simulasjon av Pong, nesten som på ordentlig! Ikke så ulikt tennis-spillet på min fars Gamatic 7706, selvsagt. Og der kan jeg spille SpaceWar! Hvorfor virker ikke knappene? Det må være noe jeg gjør galt? Ooh, Donkey Kong, akkurat som i King of Kong-dokumentaren! Jeg følte meg litt som 4,5-åringen min når hun springer rundt i en lekebutikk. Jeg måtte bort og holde i Tron-joysticken med blacklight, komisk at jeg ikke fikk til det spillet heller. Donkey Kong var forresten ikke så lett som det ser ut heller. Av og til var de forskjellige stikkene og knappene klamme og glatte, men det fikk også være.

Det var dårlig planlagt å ha en tung veske på høyre skulder. Ikke ta med deg noe tungt når du drar på Game On. Dropp den varme vinterjakka også.

Kunsten i spillet i kunsten

En seksjon av utstillingen var viet til de bildene som står i ro, for eksempel concept art. I et hjørne sto Lara Croft med håndvåpenet pekende mot taket, en ensom heltinne som muligens under tvil kan aksepteres som kunst bare fordi hun bringes inn i et hvitt rom på et kunstmuseum. I spotlightene fra taket lå en gjenglemt, svart strikkelue, jeg kunne levende se for meg den distraherte ungen som sprang fra lua i vill fryd.

Tett ved veggkunsten kunne man spille The Sims 3. Det er kanskje litt bortkastet å spille et spill som jeg har spilt så mye, tenkte jeg, men gikk bort likevel. Hva slags opplevelse ville man gi de besøkende her? Det var som å finne en døende Tamagochi. Begge de ferdiglagde figurene hadde det grusomt, den ene sto utenfor kinoen, helt desperat etter søvn. Jeg lot ham få hvile, og han fikk dermed et minne for livet fra den dagen han var så trøtt at han la seg ned og sov og sov på en benk i parken. Heldigvis husket jeg knappekombinasjonen for å øke farten i spillet, så jeg slapp å overvære søvnen i real-time. Jeg humret litt ved minnet om da jeg anmeldte The Sims 3, og spillet hadde en bug som gjorde at det bare kunne spilles i normal fart. Med tiden kom oppgraderingen som fikset problemet, heldigvis. Jeg prøvde å hjelpe en annen sim med å dusje. Av en eller annen grunn gikk det ikke.

Uventede møter

Mens jeg sprang glad rundt i utstillingen, gikk min kjære og datteren vår på sin egen ferd der inne. Jeg fant dem ved Dead or Alive Ultimate, 4,5-åringen min spilte med en litt større gutt vi ikke hadde sett før. Hun, som aldri hadde spilt DoA før, gruset ham flere ganger. Jeg gikk bort og småsnakket litt med ham. Hvor gammel er du? 7 år, sa han. Hun her er fireogethalvt, gliste jeg. Og så flirte jeg litt av at min datter var over 10 år yngre enn PEGI sin anbefalte aldersgrense, og at vi som foreldre vurderte det som helt forsvarlig at hun spilte det. Faktisk var det DoAU som hun likte best på hele utstillingen.

Mange av spillene på Game On er for én spiller, men mange er også for to spillere. Slik kan det oppsto morsomme møter. Jeg syntes ellers også at jeg gjenkjente en mann fra lanseringsreportasjen hos Aftenbladet. I døra tilbyr de rabattkort hvor hvert tredje besøk er gratis.

Første og andre brett

Grovt sett var første etasje av utstillingen viet til et slags tverrsnitt av spillhistorien, konseptskisser, håndholdte spill blant montre med severdige spilldingser og spillstæsj, og en litt udefinerbar seksjon med onlinespill med Rock Band som jeg ikke fikk til å starte opp. I andre etasje hang det uforglemmelige eksempler på spillreklame gjennom tidene, og forsider fra spillblader. De store filmplakatene gjorde seg bra, det at de viser spillrelaterte filmer gjennom semesteret synes jeg er et godt valg.

Størst var hallen i andre etasje med rad på rad med spill fra alle kanter av verden. Der var alt fra Nintendo Virtual Boy, Adventure, en stor ball man kunne gå inni med VR-briller og slik gå rundt inni et spill og skyte monstre, spill som bare kunne være japanske, til Alan Wake og Dance Dance Revolution. Da jeg kom til sistnevnte kastet jeg vinterjakka mi, la fra meg den tunge veska og brettet opp ermene. Det er ikke så enkelt å danse på en myk dansematte med støvletter. Jeg fikk bare en C på I Will Survive, minnene fra min DDR-tid strømmet tilbake.

Jeg husker så godt den gangen søsteren min og jeg tok oss en  tur innom Wasteland i Bergen for å endelig teste ut arkadeversjonen av DDR. Svette og slitne tok vi oss en pause, men da benyttet den tynne sveklingen av en ekspeditør sjansen til å putte på en polett, og danse så raskt og feilfritt med en teknikk søsteren min og jeg ble stående og gape av. Etter en runde spaserte han rolig tilbake bak disken, t-skjorten klistret seg så vidt til ryggen hans.

Fordelen med å kjenne fra før

Vi så mange barn på utstillingen den lørdagen, en del ungdommer, og ikke fullt så mange voksne. Jeg aner ikke om gruppen var representativ for de besøkende, men det var tydelig at de fleste fant noe å fordype seg i. På veggene hang det korte informasjonstekster i en for meg tilfeldig rekkefølge, om viktige og sentrale spill, spillmaskiner osv. Det var litt anstrengende å lese dem i halvmørket, og jeg tror læringsverdien av tekstene var heller liten. For meg dreide hele opplevelsen seg om å undersøke formidlingsmåtene, og ikke minst utstillingens gjenkjennelsesverdi. Jeg ser at jeg først og fremst prøvde de spillene jeg hadde et forhold til fra før, enten fordi jeg gjerne ville spille de med spesiell historisk verdi, fordi jeg alltid har hatt lyst til å prøve dem, eller fordi jeg hadde prøvd dem for lenge siden. En annen viktig årsak var naturligvis at jeg ikke ønsket å prioritere å bruke masse tid på å lære meg å mestre fremmede spill.

Min opplevelse av utstillingen er nok fundamentalt annerledes enn et barn som i liten grad kjenner til de forskjellige spillene fra før. Riktignok så jeg tjukt av unger som koste seg med å trykke i vei på en masse forskjellige knotter, så det var klart at de koste seg. Men jeg tror at skal de yngre lære spillhistorie av utstillingen utover sporadiske egne erfaringer av forskjellighet i kontrollere, grafikk o.l. burde de få noe mer. En guidet omvisning, en morsom dokumentar eller lese en viss underholdende bok om spillhistorien (jada, jeg har vært med å skrive den, men jeg nevnte i alle fall noen andre alternativer først). Da vil de få så mye mer ut av utstillingen, og de vil få en mye rikere forståelse av spillmediet og sitt forhold til det.

Hvorfor kan jeg ikke ta med utstillingen hjem?

Og så må jeg jo spørre meg: Hvorfor Sandnes, av alle steder? Kommer folk til å valfarte dit nå, eller blir det en uoverkommelig lang reise? Det er jeg spent på. Jeg kunne i alle fall tenkt meg å dra tilbake, men det er ikke ofte vi drar til området. Har bare vært i nabobyen Stavanger én gang før, og denne gangen skulle vi likevel besøke et vennepar vi ikke har møtt på lenge. Det er ganske langt mellom Trondheim og Stavanger. Det var jo så mye jeg ikke rakk å gjøre. Så mange spill jeg ikke fikk øvd skikkelig på, som jeg ikke hadde sjansen til å lære meg å beherske på ett besøk.

Sideprogrammet til utstillingen ser spennende ut. Kunne gjerne tenke meg å få med meg for eksempel paneldebatten om filosofi og dataspill, knyttet opp til lanseringen av boken The Philosophy of Computer Games. Blant annet min gamle foreleser Rune Klevjer skal delta i panelet, en dyktig og inspirerende fyr. Ellers er det flere glimt at spillforskere fra både Bergen og Oslo som kommer på besøk. Podkasten Rad Crew skal ha live-show derfra flere ganger, neimen ikke dumt for dem å ha fast tilholdssted i området.

Vis større kart

Jeg må bare spørre en gang til: Hvordan klarte KINOKINO på Sandnes å kapre denne utstillingen som har vært i London, Lisboa, Athen, Chicago, California, Dublin, Brussel, Sao Paulo?! Jeg skal glatt innrømme at lokalet egner seg veldig godt, både som utstilling, til kinofremvisning og til diverse debatter etc. De er jo ikke så langt unna Stavanger. Og jeg blir mildt overrasket når Wikipedia sier at Sandnes er Norges 8. største by. Men likevel: Sandnes? For noen overtalelsesevner de må besitte der på KINOKINO. Hatten av for dem. Eller lua?

Alle bilder i dette blogginnlegget er tatt med tillatelse, på KINOKINO i Sandnes. Noen flere her:

Les mer om utstillingen:

• Aftenbladet: «Ja, dataspill kan være kunst»
• Sandnesposten: «La spillet begynne»
• Gamer.no: «Stor spillutstilling til Sandnes»
• CosplayNorway: «Game On 2.0»
• Kakeboksen: «Game On 2.0»