Har dataspill noe å tilføre den offentlige debatt?

Dataspill er ikke akkurat det første mediet man tenker på når man snakker om den offentlige debatt eller mulighetene for kritisk diskusjon.

Som regel når dataspill entrer arenaen for samfunnsdebatt, er det fordi noen er kritisk til deres innhold. Senest for en måned siden stod amerikanske adoptivforeldre på barrierene, fordi de mente at Portal 2 er kontroversielt fordi antagonisten bruker ”adoptert” som et skjellsord overfor spillerkarakteren. Mer klassisk er selvfølgelig de mange tilfellene der moralistgrupper eller bekymrede foreldre kritiserer dataspill for voldelig innhold. Dataspill er ofte gjenstand for kritikk, men det er sjeldent at dataspill får offentlig oppmerksomhet fordi de har samfunnskritisk innhold og på den måten bidrar til den offentlige debatt.

Uegnet som samfunnskritisk medium?

Men er det slik at dataspill er et medium som ikke egner seg som samfunnskritikk? Det er mange spill som forsøker å være samfunnsrelevante gjennom å skissere aktuelle tema, noe som ble tydelig skissert gjennom Rune Fjeld Olsens anmeldelse av Medal of Honor i høst (som også ble diskutert her hos Spillpikene). Et annet eksempel er GTA4 som tematiserer det amerikanske samfunnet og problemene immigranter kan ha når de dukker opp på dørstokken til det lovede land. Slike eksempler kan imidlertid bli kritisert for å være overflatiske. Som kommentar til Medal of Honor, mener Rune Fjeld Olsen det blir “litt plumpt å lage lettbent popcorn-underholdning av en såpass nær og brutal virkelighet”. GTA4 på sin side lider av det problemet at samfunnskritikken typisk fremstilles i cutscenes og ikke i gameplay. Dermed er det lite spilleren kan foreta seg for å bidra til samfunnskritikken som spillet presenterer.

Dataspill er også meningsbærende

Til tross for at kritikk mot innholdet har vært regelen når dataspill har blitt diskutert i offentlig debatt, har amerikanske myndigheter nå vedkjent dataspill som et meningsbærende medium på lik linje med film og bøker. Amerikansk høyesterett har offisielt uttalt at også dataspill har rett til å bli beskyttet under grunnlovens ytringsfrihetsparagraf, The First Amendment. Dermed har spilldesignere fått gehør for at dataspill kan være en kanal der de kan uttrykke seg på lik linje med andre medier.

For flere spillforskere og –utviklere er dataspill i all hovedsak simuleringer, samtidig som simuleringer er en form for representasjon. Ian Bogost er en spillforsker og –designer som stiller seg bak denne forståelsen i det han definerer som prosedyrell retorikk: en form for overtalelseskunst knyttet til datamaskinens evne til å kjøre prosesser og utføre regelbasert manipulering av symboler. Bogost mener at simuleringer aldri er nøytrale, men at simuleringens designer alltid må velge ut hvilke aspekter ved en prosess som skal representeres. På denne måten blir simuleringen nødvendigvis farget av det designeren ønsker at den skal illustrere.  Gjennom denne forståelsen mener Bogost at dataspill så absolutt har potensial som samfunnskritikk, fordi måten en simulering fremstiller en prosess på er med på å skape et bestemt argumentativt bilde av den prosessen. Bogost mener at prinsippet kan gjelde for alle typer spill, men selv har han vært mest opptatt av det han kaller ”spill med en agenda”; det vil blant annet si politiske spill, reklamespill, læringsspill, og spill som iscenesetter dagsaktuelle tema. Et av de kanskje beste eksemplene på prosedyrell retorikk i et spill finner vi i spilldesigner og –forsker Gonzalo Frascas September 12th, der spilleren i forsøk på å bombe terrorister kommer i skade for også å drepe sivile og dermed skaper enda flere terrorister. Dermed argumenterer spillet for at krigen mot terror kun skaper mer vold og ikke mindre.

Tanken om at dataspill kan inneholde samfunnskritikk og bidra til den offentlige debatt er dermed velartikulerte og spesifikke ideer om hvordan dette kan gjøres. Prosedyrell retorikk og tanken om at spill kan være simulatorer med en agenda er ideer som bør videreutvikles om man ønsker at dataspill skal gjøre seg gjeldende som viktige aktører i den offentlige debatt.

Men hva med spillerne?

Men selv om dataspill kan være et redskap som designerne kan bruke for å fremstille hardtslående argumenter, er det fortsatt små muligheter for at spillerne aktivt kan benytte spillmediet som en uttrykksform. Selvfølgelig kan man se spillaktiviteten i seg selv som en måte å uttrykke seg på, ved å for eksempel signalisere avstand til foreldregenerasjonen eller ikke-gamere gjennom spilling. Her skiller ikke dataspill seg nevneverdig fra andre medieformer som for eksempel film eller musikk. Men som interaktive eller deltakende medier forventer man gjerne at dataspill skal kunne gå enda lenger, og utnytte det demokratiske potensialet som ligger i deltakelsen. Selv om rollespillgenren leker med at spilleren skal få muligheter til å ta meningsfulle og etisk utfordrende valg, har vi fortsatt en lang vei å gå før spillerne kan bruke spill aktivt som et medium for meningsytringer. Men dette er kanskje heller ikke ønskelig?