… var noe man gjorde på kassettspilleren sin tilbake på 80-tallet, ikke bare når man hørte musikk, men også når man spilte dataspill på Commodore 64 og andre datamaskiner før diskettstasjonen ble allemannseie. Press Play on Tape var også navnet på arrangementet som Cinemateket i Bergen avholdt denne helgen.
Mens Cinemateket vanligvis er opptatt av film, er de heller ikke uinteresserte i andre audiovisuelle medier. Lørdag 21.mai var det dataspill som stod for tur. Som Cinemateket selv skriver, er dette «en type levende bilder som så å si aldri blir gjenstand for cinematekenes oppmerksomhet”, til tross for at dataspill har blitt et medium på størrelse med filmen når det gjelder popularitet, økonomi og innovasjon. Jeg hadde dessverre ikke anledning til å tilbringe hele dagen med spilling, demonstrasjoner, foredrag og konkurranser, men fikk med meg de fleste av foredragene. Jeg ankom i slutten av et foredrag om spillkonsollenes historie, og også fikk med meg foredraget til eks-spillpike Linn Søvig om Machinima, og et foredrag om C64s berømte lydchip. Jeg var også selv foredragsholder og snakket jeg om dataspill og interaktiv film, med utgangspunkt i det rykende ferske L.A. Noire.
Det er selvfølgelig en gledelig begivenhet når noen arrangerer spill-events som dette, ikke minst når etablerte institusjoner bestemmer seg for å fronte dataspill. Likevel synes jeg det er påfallende at slike arrangementer som regel ikke fokuserer på dataspillenes egenart som medium, men kun blir avholdt når dataspillene ligner på mer aksepterte kunstformer. Dette har vi sett to ganger i Bergen det siste halve året; først i forbindelse med spillutstillingen Press Play ved Vestlandske kunstindustrimuseum Permanenten som tok for seg de visuelle aspektene ved spill, og nå ved Cinematekets arrangement som ble holdt i forlengelsen av utgivelsen av L.A. Noire, som er det første dataspillet som noen gang har blitt vist ved en internasjonal filmfestival.
Misforstå meg ikke, jeg er selvsagt svært positiv til alle forsøk på å fronte dataspill som kulturform, og begge disse Bergensarrangementene har vært gode initiativer. Ved kunstutstillingen i Permanenten var kurator klar på at dette var kun et utsnitt av dataspillenes mange aspekter, og at en svakhet ved kunstmuseer nettopp er at det er vanskelig å vise frem gameplay. Ved helgens arrangement sørget Cinemateket nettopp for at gameplay kom i fokus, ved å dedisere store deler av arrangementet til spilling, konkurranser og muligheten for å teste gamle konsoller og spill.
Likevel savner jeg et arrangement som ser dataspill på deres egne premisser, ikke som en parallell til andre medieformer, og ikke som et ”nerdearrangement” utelukkende for ungdom. Men det er kanskje dette som må til for å få dem som ikke allerede er interessert i dataspill til også å delta på et spillarrangement? Som kjent deltar få tenåringsmødre på The Gathering med mindre det er for å sjekke om poden har det bra.
Dette var også et poeng jeg hadde med meg til Press Play on Tape. Å snakke om dataspill ut fra en filmatisk kontekst er ikke bare misvisende, men også veldig upresist når det gjelder de aller fleste spillgenrer. Man taler dermed om spill som en slags motsetning eller negativ i forhold til mer etablerte medier, og ved å holde på den typen sammenlignende perspektiv glemmer man ofte å fokusere på hva det er som er mediespesifikt med spill – nemlig gameplay.
