Spillpikene på MiniTinget

I januar (ja – jeg er forferdelig forsinket med dette innlegget) fikk Maren og jeg æren av å observere en klasse som spilte rollespillet MiniTinget. Det var veldig vanskelig å bare observere og ikke delta, men vi følte vi ville ødelegge spillet om vi deltok, som to skribenter – så vi stod der i bakgrunnen og prøvde å skjule vår knising over ungdomsgullkorn.

Mitt første inntrykk var relativt dårlig. Vi ble geleidet inn i et lite rom med mange skjermer og flere kjente skuespillere kom frem og sa en mening om en sak. Tydelig at vi skulle føle oss overveldet med meninger. Ungdommene var lite interessert og jeg må innrømme det var jeg også. Så ble vi ført inn til «MiniTinget» som var en imponerende kopi av selveste Stortingshallen. Vi ble opplært i norsk politisk historie og hvordan stemmerett og aktivitet påvirker dagens samfunn. Igjen var jeg lite imponert og trodde at ordet «interaktivitet» ikke hadde utviklet seg noe særlig siden den gang jeg var ung i pedagogers tanker. «Når skal de begynne å ta ungdom på alvor og slutte å undervurdere de!», sa jeg til Maren.

Men gjett hvem som endte med å bli imponert?
Ungdommene var allerede delt inn i 4 partier; Tradisjonspartiet, Uavhengighetspartiet, Økoparitet og Folkepartiet. De fikk så fire tema de måtte ta stilling til som parti;
1) Biobrikker til alle nordmenn som ville inneholde all helseinformasjon.
2) Inngjæring av sauer
3) Samfunnsplikt for alle – inkludert kvinner.
4) Etnisk segregerte boligsoner.

Dette er veldig aktuelle tema og ungdommene ble med en gang entusiastiske! De løp til hvert sitt partikontor og snakket med partilederne på skjerm. De ble oppdatert på e-post, de ble delt inn i høringsgrupper og måtte innom ulike poster. De måtte forholde seg til informasjon fra lobbyister, som var interaktive touch-skjermer midt i lobbyen. De fikk også snakke med «mannen på gaten», lese nyheter, overhøre diskusjoner i kantinen, være med på TV-debatt og ikke minst forhandle med de andre partiene for å stå sterkere.

Og alt foregikk ikke så rett frem som i en tekst. Her ble de utfordret underveis. Som f.eks. … nei hva er det jeg gjør? Jeg kan jo ikke avsløre sånne gøye ting. La meg si det slik, det kom et par problemer underveis som ungdommene måtte forholde seg til, som var veldig sansynlige.

Det var en fryd å observere denne gjengen med ungdommer. De ble enormt engasjerte og det var tydelig at noen av de strevde til tider med konflikten mellom hva de selv mente var riktig og hva partiet mente var riktig. Det var også tydelig at noen slet med målet om å «vinne» og det å kjempe for det de følte var riktig. Jeg tror ikke jeg kan gi et bedre kompliment til et spill som skal nettopp engasjere og lære ungdom om hvordan politikk og makt fungerer i Norge.

Hvorfor så bra?

De måtte gjennom et tett program og hver del var veldig tidsbegrenset. Jeg tror det hjalp enormt med aktiviteten i ungdommene. De var veldig fokuserte og visste at de måtte bruke all informasjon de lærte senere. Jeg tror de likte utfordringen om å måtte lære veldig raskt om tema, partiet og ikke minst hvordan de skulle få deres mening gjennom.

Jeg var også veldig imponert over rominndelingen i lokalet og syns det hadde mye å si for suksessen til spillet. Jeg tror det skapte en seriøsitet i stemningen fordi ungdommene kunne holde seg adskilt og lære og diskutere. Det var veldig autentiske lokaler og en veldig fin ramme på selve spillet.

Jeg lot meg også imponere av ungdommen. De stod frem og kjempet for sine saker. Vi fikk et par blåmerker i våre spillpike-hjerter når noen av jentene tydelig ikke turde stå frem og heller ville  den ene selvsikre og velartikulerte gutten skulle snakke for de. Men så følte vi oss bedre når det etterhvert var jenter som stod frem og kjempet og argumenterte overveldende bra!

Det var også brukt velkjente og gode skuespillere til filmsnuttene. Jeg vet ikke om det hjalp fokuset til ungdommen, men det skadet ikke.

Vi koste oss veldig – men jeg er usikker på om det var den riktige metoden for oss å ikke spille med. Jeg tenker at «neste gang» skal vi ha kontakt med klassen først og kanskje bli litt kjent med de og hva de kan før de går inn i MiniTinget. Dette er godt materiale for en dokumentar, spør du meg.

Det var et veldig godt konstruert spill og det ga ungdommen rom til å fordøye og bruke materialet. Diskusjonene var velinformerte og imponerende overbevisende til tider. Det var veldig tydelig at det dette spillet er en effektiv metode for å engasjere og lære ungdom om politikk i Norge.

Tusen takk til Jens Koller som ga oss tillatelse til å være flue på veggen.