Kjære statsminissen

Kjære (statsmi)nissen!

Jeg har vært snill i år (bortsett fra noen Bybane-hendelser… Når skal folk lære å slippe folk av før de går inn, at det er utrolig teit å stå i døråpningen og at de små skiltene med barnevogner betyr at denne plassen er reservert for BARNEVOGNER?!?) um, men altså; snill. Stort sett. Anywho. Jeg ønsker meg noen ting til jul, og for å gjøre jobben enklere for deg har jeg laget en liten liste:

1. At alle foreldre bruker tid i julen til å spille med barna sine!

I forrige uke leste jeg denne flotte kronikken i Aftenposten. Den er skrevet av Medietilsynets spillrådgiver Rita A. Brudalen-Adriansen. Hun oppfordrer alle foreldre til å delta i barnas aktiviteter, også i spill. Og det er en oppfordring jeg kan stille meg helhjertet bak. Jeg er så heldig at jeg har vokst opp med foreldre som gjorde nettopp det, og tror at det er en veldig sunn og fornuftig ting å gjøre. Spill er en del av de fleste norske barns hverdag, og fortjener å bli møtt med like stor interesse, nysgjerrighet og entusiasme som alle andre kulturtilbud. Jeg har mange fine minner om spillstunder med mine foreldre på vår Atari. Jeg har også fine minner om fjellturer, bok-lesing (!), fiolin-opptredener, kor-turer og utforskning av naturhistorisk museum. Dataspill er en aktivitet på lik linje med de fleste andre interesser, og bør definitivt utforskes av barn og voksne sammen!

2. At norske skoler tar barnas kultur på alvor, og interesserer seg for dataspill også som læringsform.

Her snakker jeg ikke om læringsspill, men om Lego Harry Potter, Singstar, Pokemon på Nintendo DS og Nintendogs. I høst var jeg heldig

nok til å få være med på Utdanningskonferansen i Bergen. Dette er en konferanse med fokus på IKT i utdanningen, og en av hovedgjestene her var Derek Robertson. Han innehar tittelen National Adviser for Emerging Technologies and Learning ved Learning and teaching Scotland. Learning and teaching Scotland er opprettet av den skotske regjering for å hjelpe til å utvikle den skotske skolen. Derek Robertson holdt et involverende foredrag på konferansen om hvordan man i Skottland bruker kommersielle spill i skolen for å fremme læring, også kalt spillbasert læring. Noen kjappe eksempler er bruk av Nintendo-spillet Dr. Kawashima for å forbedre barns mattekunnskap, Guitar Hero brukt for å fremme læring i mange fag og bruk av Nintendogs i småskolen. Robertson snakket også om hvordan man kan bruke spill til større prosjekter, som å lage Guitar Hero-band, reise på turne, lage budsjett og reiseplaner, ha konkurranser og opptredener. Det var utrolig deilig å høre om en hverdag der spill, data og nettverk inngår som en naturlig og vanlig del. Som når førsteklassingene bruker Nintendogs som utgangspunkt for å lære mer om hunder, eller når et mattespill som Dr. Kawashima kan inspirere unge til å interessere seg for matte. Dette tror jeg er veien å gå. Men jeg tror at for å gjøre dette må vi ikke bare akseptere digitale spill, nettverk og ikt som en del av hverdagen. Vi må også vite mer om det! og det bringer meg videre til tredje punkt på ønskelisten:

3. Bedre forhold for forskning på digitale spill og spillkultur i Norge!

Som postdoktor Kristine Jørgensen ved UiB så presist uttrykte i sin kronikk i Aftenposten: forholdene for kultur- og samfunnsvitenskaplig spillforskning er langt fra optimale. I Skotland har de altså fått sitt spillbasert læring inn i læreplanen, Norge har fått sitt eget Senter for IKT i utdannelsen men hvor blir det av satsingen på videre forskning om dette? Dataspill er allerede en stor del av det norske folkets hverdag og vi trenger et godt forskningsmiljø som kan utforske, stille spørsmål ved og utfordre denne delen av vår kultur.