Lill Eilertsen skriver i sin blogg Den siste folklorist om «ibsenmaskineriet og andre spillmotorer».
Innlegget er interessant og et forfriskende innspill på en arena hvor spill oftest sammenlignes med filmmediet. Teater har på mange måter en mer interaktiv karakter ved seg enn film, i det minste et interaktivt potensial som man kan velge å utnytte.
Hun bruker teaterscenen som et eksempel på hvordan klassiske drama «forringes» eller mister noe av sin universelle kraft når de den siste tiden kun settes opp i moderne format, legges til samtiden og omarbeides til å passe inn i dagens referanser. Eilertsen hevder at man får bedre utbytte eller opplevelse av dramatikerklassikerne ved å oppleve dem tradisjonelt fremfør, og selv ha ansvar for å tolke budskapet inn i et passende perspektiv. Strebenen etter å aktualisere gamle verk er altså feil retning å gå, slik jeg leser henne.
Poenget blir da at der gammel/klassisk dramatikk/teater IKKE nødvendigvis passer til å skildre samtiden, er dataspill tekst som egner seg mye bedre til nettopp det. Gamle karakterer passer ikke inn i samtidens utfordringer, mens dataspillkarakterer imidlertid er skapt for det.
Lills blogginnlegg viser hvordan kan man jo da trekke en parallell til at dataspill, med sin interaktivitet, er det nye samfunns(kritiske) speilet, mye mer enn for eksempel film nettopp på grunn av makten i interaktivitet, slik teater var det i den analoge fortid.
5. november, 2010 at 09:31
Jeg kan se poenget, rent teoretisk. Men hvis dataspill er det nye samtidskritiske speilet, hva sier det da om vår samtid? Det finnes unntak, men dataspillfigurer flest er uten verdier og dybde. Papirtynne rollefigurer som egentlig ikke formidler noe særlig annet enn banale problemstillinger. I den grad disse figurene speiler noe «viktig», er det måten vi bruker disse figurene på. En speiling av oss selv, altså.
Jeg overdriver og generaliserer litt her, men jeg mener mediet har veldig mye å gå på i å formidle meninger, holdninger og refleksjon med en viss substans. Eller i det minste å skape et utgangspunkt for videre refleksjon.
5. november, 2010 at 10:38
Jeg er enig med Rune Fjeld Olsen her. Det er en forskjell mellom et potensiale og en praksis. Jeg ser klart at dataspill har denne muligheten, men samtidig utnytter de det svært sjeldent. De tilfellene som forsøker å være samfunnskritiske er enten eksperimenter med marginal utbredelse og nedslagsfelt (av typen newsgaming, et eksempel er September 12th), eller de blir ikke sett på som særlig anslagsgivende fordi de er pakket inn i en «actionunderholdnings»-retorikk (feks GTA4).
Et annet poeng er at det samfunnsrelevante ikke knyttes direkte opp mot gameplay; det blir som et tematisk bakteppe, men griper inn inn for eksempel i spillerens handlingsvalg, strategier eller hvordan h*n velger å utføre oppgaver. Dette kan man nok argumentere for at September 12 gjør, men det er jo på en annen side gjerne ikke så mye spill som en interaktiv absurditetssimulator.
5. november, 2010 at 11:08
Jeg er enig med dere begge, klart at det er forskjell mellom potensiale og praksis. Jeg synes også at spill har veldig mye å gå på, og at det per i dag er få eksempler på spill som søker etter dette.
Men på et teoretisk/prinsipielt plan synes jeg det var interessant at Lill valgte å sammenligne spill med teater, fremfor den mer vanlige spill vs. film. Og kanskje en bonus kan være at enkelte teoritunge akademikere fra andre felt enn spillforskning, ser spill i et nytt lys når det ses i sammenheng med klassiske drama? Jeg vet ikke.
Hva med Sims, forresten? Om det ikke er direkte samfunnskritisk, kan man kanskje si at det speiler verdier, holdninger og samtid ved å se på valgene spillerne tar?
5. november, 2010 at 11:24
Huff. Jeg vet jeg gjentar meg selv, men jeg krymper meg hver gang folk sier ting som «spill har veldig mye å gå på» – når de mener dataspill. Rollespill og laiv (levende rollespill) har i mange år utnyttet potensialet spillformen har til å ta opp samtidsproblemer, identitetsproblematikk, kjønnsroller osv osv osv. Det å bruke spill seriøst er en etablert norm innen visse kretser.
(Hvis det er av interesse, skriver jeg gjerne en gjestebloggpost om det.)
5. november, 2010 at 11:26
@Matthijs
En del gode eksempler finnes i Tobias Wrigstads foredrag «This might sting a little» – http://vimeo.com/10030923
5. november, 2010 at 11:37
Beklager, Matthijs, du har helt rett. Jeg skal bli flinkere til å presisere når det er dataspill jeg snakker om!
5. november, 2010 at 13:46
Å se på spill ut fra dramateori om som performance er på mange måter en ganske fruktbar vinkling, selv om den også har sine begrensninger, særlig knyttet til at det ikke er observasjonen, men utførelsen som er det interessante.
Noen forskere som har benyttet seg av disse perspektivene er blant andre er Brenda Laurel, Gonzalo Frasca, Ragnhild Tronstad, og Clara Fernandez Vara. Særlig er Frascas bidrag både spenstig og interessant fordi det gjennom å benytte seg av Augosto Boals «theatre of the oppressed» nettopp ser på muligheten for å benytte seg av det performative for å sette viktige temaer på dagsorden.
Matthijs poeng er også veldig viktig, og her vil jeg gjerne gi honnør til den finske tradisjonen innen spillforskning som nettopp gjør dette.
5. november, 2010 at 17:18
La meg få presisere at jeg med mitt blogginnlegg på ingen måte ønsker å argumentere for at dataspill er et bedre og mer samfunnsrelevant kunstuttrykk enn teater. Som Marianne antyder har dataspill etter mitt syn en egen aktualitet ved at det faktisk er et medium utviklet i vår samtid, og på den måten presenterer en relativt ny måte å fortelle på, men jeg påstår ikke dermed at Dan Hauser har mer å fortelle meg enn Henrik Ibsen (bortsettfra når Hartmann og andre maskinister er instruktør). Klassikerne er for klassikere å regne fordi de presenterer tidløse temaer og problemer ved det å være menneske.
Innlegget «Ibsenmaksin og andre spillmotorer» må altså leses mer som et angrep på teatermaskin-konseptet (en tradisjon for eksperimentering og omskriving av orginaltekster i drama), enn som et argument for dataspillenes kunstneriske overlegenhet. Men jeg mener at de gode dataspillene er for kunstverk å regne.
Motsatt av K. mener jeg imidlertid at dataspillenes implisitte kommentarstil er det som er deres styrke. Spillskaperne leverer ikke intellektualiserende babbel (de har skjønt at det er det jeg som akademiker som skal gjøre), men tør å fortape seg i mediale og formale aspekter ved det å formidle/fortelle. Det knytter dem nærmere opp til mer tradisjonelle kunstuttrykk.
Jeg avskyr samtidskunstens selvforklarende og intellektualiserende metaperspektiver, som etter mitt syn vitner om en undervurdering av publikums evne til selv å resonnere på bakgrunn av en fortelling eller et uttrykk. Og kanskje om liten tillit til egen formidlingsevne.
At samfunnsrelevante temaer kun ligger som et bakteppe og ikke innlemmes i gameplay er derfor ikke nødvendigvis et problem i mine øyne. Og det finnes de spill hvor gameplay absolutt involveres i spillets samfunnskritiske og/eller psykologiske dimensjoner, som Bioshock og The Path. Og GTA-spillene, som jeg mener må leses som tunge samfunnssatirer. Vi får utfordret vår egen moralske selvgodhet, og minnes, som i en Hamsun-roman, om menneskenes umåtelige dårskap.