Kan læringsspill være gøy?

I helgen er det klart for åpning av utstillingen Press Play – Kunsten i dataspill i Bergen, og Spillpikene møter kvinnsterke opp! Vi gleder oss stort til å se utstillingen som tar for seg dataspillgrafikk fra nordiske pc-spill samt noen klassikere. I forbindelse med utstillingen har de også fått laget et spill om dataspillenes historie, noe jeg gleder meg spesielt mye til å prøve.

Spill som er laget primært for å lære spilleren om noe er nemlig et felt jeg er svært interessert i. Er det virkelig mulig å lage gode spill med denne forutsetningen? Jeg har etterhvert forsøkt meg på noen slike spill og opplevelsen er stort sett ganske blandet. Av en eller annen grunn er det aldri like spennende å spille disse spillene som andre spill. Samtidig er jeg veldig tilhenger av å utforske spillenes muligheter som hjelpemidler til økt læring og forståelse for eksempel hos skolebarn. Så hva er det med disse læringsspillene jeg ikke liker?

Det første som slår meg er at spillene ofte fremstår som svært krampeaktige, litt som å se på pedagogiske programmer på barne-tv. For noen uker siden kjøpte vi Thomas og vennene hans på DVD til to-åringen i huset (og til foreldrene, for jeg blir gal hvis jeg må se de andre episodene flere ganger nå). Thomas er helten hans og vi gledet oss stort til nye episoder. Det hele startet bra, men etter fem minutter skjedde det noe uventet.

Plutselig kom det en sekvens der fortellerstemmen ville ha seerne til å gi Thomas den riktige godsvognen. Var det den med bananer, den med murstein eller den med tømmer Thomas trengte? Har du ikke fulgt med sier du? Synd for deg! Her er det bare å spisse ørene og skjerpe synet, for plutselig kommer det: *Tada* en overraskelsesprøve! To åringen så ut til å tolerere det underlige avbruddet i historien greit nok, mens mor kjente på den gode gamle panikken fra barneskolen: Hva? en gloseprøve? Jeg viste ikke at.. altså.. um.. jeg.. Hunden spiste leksene mine, altså!

Slik har det vært med de forskjellige lærespillene jeg har spilt også. Her om dagen spilte jeg det flashbaserte spillet Hei Detektiv, som er myntet på skolebarn for å lære dem om barns rettigheter. Spillet er godt laget og jeg tror det er egnet til å lære barn mye godt om hva de har rett på. I starten koste jeg meg ganske mye der jeg satt med PC-en og startet på min imaginære reise. Jeg pakket sekken min, tok med meg ordbok og penger og la i vei til flyplassen. Jeg satt meg inn i flyet og forventet en loadingskjerm og nytt skjermbilde når jeg var kommet frem. Men nei, til min forundring måtte jeg styre flyet selv dit jeg skulle. Jeg hadde selvfølgelig ikke fulgt godt nok med og husket ikke hvilket land jeg hadde valgt å reise til. Etter noen runder på kryss og tvers av jordkloden fant jeg til slutt frem til riktig land, og fikk beskjed om at jeg ikke hadde fått noen bonuspoeng… Dårlig taper som jeg er ble jeg sporenstreks sur og mumlet noe om nesevise, veslevoksne femteklassinger for meg selv.

Det er ikke det at jeg ikke liker tester, faktisk liker jeg dem ganske godt. Jeg bare venter ikke å få dem servert midt i en hyggelig stund på den måten. Jeg får panikk av muligheten for forestående (plutselige) tester av min tillærte kunnskap, og fokuset skifter fra å forsøke å leve seg inn i spillet til å forsøke å pugge mest mulig av kunnskapen som er tilgjengelig. Dermed får jeg ikke med meg handlingen i spillet, og det blir ikke særlig gøy heller.

Nå kan man jo si litt om utgangspunktet mitt her: Jeg mener jo tydelig at spill skal være underholdende, men disse spillene (og tv-seriene) er jo ikke laget for å være bare underholdende. De er laget for å være lærerike. Kanskje jeg må skifte innstilling til spillene for å få fult utbytte av dem?  I eksempelet over ble jeg mer bevisst på spillets handling av det at jeg måtte fly selv, enn jeg hadde gjort hvis jeg bare hadde blitt forflyttet dit jeg skulle. Jeg har nemlig en lei tendens til å ignorere deler av spillet jeg ikke trenger å forholde meg til, og det er ikke særlig nyttig dersom man skal lære noe.

Egentlig er ideen om å legge inn reel geografi i spill strålende. Hvor mye hadde ikke dagens 16-åringer kunnet om geografi dersom Blizzard byttet ut Azeroth med et verdenskart? Men er det gjennomførbart?

Ekstra spent er jeg på å spille et spill om spill. Det blir spennende å se hvordan Turbo Tape Games har løst det, og om spillet primært blir lærerikt eller underholdende! Jeg lover å skrive en rapport over helgen!