Om det er en ting jeg liker svært godt med Game Developers Conference (som jeg aldri har vært på), er at de er så villig til å dele. Dette er utviklere som er lidenskaplig opptatt av sin kunst og vil dele det gode budskap.
Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.
«How I dumped electricity and learned to love design» – Brenda Brathwaite
Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.
Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.
Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Menhva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en «game mechanic». Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?
Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.
Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!
Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.
Pingback: Dataspillvold vs. pasifisme IRL | Spillpikene.no