At ein tar med seg våre røyndomar inn i ein ARG er openbart, men eg meiner ein gjer det i alle typer spel som krev innleving. Og likeeins tar ein med seg sine erfaringar frå spel inn i den verkelege røynda. Som eg skreiv ein gong for ørten og trygve år sidan då eg studerte slikt, så er det mogleg å ha opplevingar frå ting som aldri har hendt i den røyndlege verda. Du har gjort ei erfaring, sjølv om draken du drap på eit genialt vis aldri har eksistert i den røyndlege verda.

Eller noko slikt.

@Hedvig
Interessant om noen av aktørene ikke skulle vite at de var i et spill. Hvis man ser det i forhold til Varg Veum-spillet: Husker kafé-damen som vi var innom for å undersøke ledetråder hos, som visste at det var et spill, men ikke visste hva det dreide seg om. Jeg ble litt skuffet over at hun ikke hadde en egen rolle å spille. Men resepsjonisten på hotellet vi besøkte, holdt maska fint og sa «Ååååja, DEN beskjeden, ja!», og ga oss arket vi ventet på. Veldig inneforstått, liksom. Argh. Og poenget mitt? Jeg tror at så lenge vi syntes spillet var gøy og spennende, og plottet verdt å undersøke, så var det spennende å skulle henvende seg til folk vi ikke visste om var inneforeståtte. Kanskje dummet vi oss ut med spørsmålene våre, eller kanskje traff vi en som også spilte.

Men når vi ble lei av spillet, og følte det krevde for mye av oss, ble vi sure når vi måtte spørre folk om råd. Det vesle «spillet» om hvorvidt de var med på greia eller ikke, ble uinteressant. Kanskje ikke uvanlig at en blir lei spillereglene, når et spill blir kjedelig.

Forresten så var jeg fristet til å skrive fornærmelser til vår kontaktperson på sms, det var jo så komisk at han svarte i hytt og pine likevel. Aha, kontaktpersonen var den eneste som levde fullstendig i spillets verden, helt uten kontakt med mine virkelige sms’er! Fanget i spillet. Ok, der vil jeg helst ikke være, selv om jeg liker å «glemme meg bort» i spill av og til.

Nå har ikke jeg spilt så mye ARG’er, men vi testet jo Varg Veum by-spillet i vinter, og det er som en ARG å regne. Og selv om vi brukte oss selv og våre erfaringer var det alltid innenfor spillets rammer. Det var ingen av oss som hadde behov for å skrive tekstmeldinger til vår kontaktperson utenom de gangene det var meningen i spillet, eller å sjekke nettsidene når det ikke var et element i spillet.

Dette er gøy! Kan ikkje vi arrangere ein konferanse om dette? ;-)

Jeg tror nok at et godt spill ikke bryter ned skillet, men heller skaper en egen alternativ verden med egne grenser og skiller. Dersom spillet bryter ned skillet til virkeligheten er det jo ikke et spill lenger men virkelighet?

Snedige diskusjoner du setter igang Maren! :)