Tja – det jeg syns er interessant er hvordan vi alle bedømmer Jill’s Song som en film ikke nødvendigvis en machinimafilm. De imponerende tekniske spilldetaljene (spillferdigheter/spillteknikker/spillhacking) faller ikke inn i betrakningen om filmen er god eller ikke. Vi ser på det som en film, helt uavnhengig av spillteknikken til skaperne. Mens Days After prøver ikke å kjule spillet – men det er en egen karakter i filmen.

Hmm – dette krever grundigere granskning, tror jeg.

Men jeg synes ikke Jill’s Song er pompøs, så jeg får lyst til å si noe om det. Litt svulstig er den kanskje, men det er ikke hovedinntrykket mitt. Psykiatertimen er velbrukt og litt kjedelig, ja. Det er også en veldig ensidig fremstilling av hva musikk er for noe, som jeg synes passer best til kommersiell, oppskriftsbasert musikk. Men det jeg synes til tider var nydelig, var hvordan _både_ selve innholdet i monologen, musikken i bakgrunnen og stemmen til mannen spant rundt det samme temaet, på en måte. Men kanskje problemet er at det blir for mye? Det blir ikke bare dobbelt, men trippelt opp av den samme følelsen. Kanskje jeg endte opp med å være enig med deg likevel…kanskje det hadde vært bedre om bare én av tingene, f.eks. musikken, uttrykte noe annet enn det andre.