Er dette god machinima?
For tiden jobber jeg meg gjennom vinnerne av Online Machinima Film Festival 09 og vil nok ha noen kommentarer om det senere. Jeg ser at Jill’s Song har vunnet pris for Best Technical Achievement og jeg tenker “tja – de fortjente vel kanskje den”. Ikke vet jeg, jeg har aldri spillt Half Life og da tror jeg ikke at jeg har noe jeg skulle sagt. Tingen er at jeg har alltid rullet øynene litt når det gjelder Jill’s Song og yttret et par “Oh looooorrrd!”.
Jill’s Song
Jeg syns den anstrenger seg litt for mye med å være dyp og filosofisk om kjærlighet og følelser. Men jeg vet det er mange som er dypt beveget av den. “Tårer” er et ord som ofte kommer inn i bilde. Det forstår jeg ikke. Jeg syns den er “cheesy” og litt sånn kiosklitteratur-aktig.
Men så lurer jeg på – hadde jeg hatt et annet forhold til den om jeg hadde spillt Half Life?
En av mine absolutt favoritter av machinimafilmer er The Days After som er laget i Grand Theft Auto, som jeg har spilt ganske mye.
The Days After
Denne filmen er jo akkurat det jeg fordømmer Jill’s Song å være. Men den får så stor betydning for meg fordi den er filmet i et spill jeg kjenner som voldelig og brutalt. Dette er en helt annen side av spillet – en helt ny fortelling i en verden jeg kjenner så godt. Jeg syns det er et imponerende kunstverk og applauderer Apollo Productions for god kameravinkling, effekter osv. Men selve fortellingen i seg selv er litt…tja…det hadde ikke funket på film, for å si det sånn.
Så med andre ord – må man kjenne spillene filmene er laget i for ha autoritet til å bedømme om de er gode eller ikke? Hvilken rolle har spillet i en machinimafilm, og hvilken rolle har fortellingen? Og ikke minst det tekniske. Hvor stor betydning har det for oss å si “Å jøsse meg! Hvordan i all verden har de fått det til?!”
Vel, for å si det kort så har jeg spilt Half-Life 2, og jeg synes Jill’s Song var pompøs, overtydelig og ikke minst belærende. Tekniske ferdigheter kan nok ofte gjøre noe bedre for de som kjenner bakgrunnen enn de som ikke gjør det. Men ei her nei. For det er virkelig imponerende hvordan mimikk og leppesynkronisering har blitt gjennomført. Allikevel blir selve budskapet flaut. Og cheeeeeeeesy.
Har ikke spilt verken Half-Life 2 eller GTA selv, bare sett såvidt på, men synes det var interessante filmer. Umiddelbart liker jeg The Days After (ny link med lyd: http://www.youtube.com/watch?v=7SuYWoEm-Nw&feature=response_watch) bedre enn Jill’s Song, som du.
Men jeg synes ikke Jill’s Song er pompøs, så jeg får lyst til å si noe om det. Litt svulstig er den kanskje, men det er ikke hovedinntrykket mitt. Psykiatertimen er velbrukt og litt kjedelig, ja. Det er også en veldig ensidig fremstilling av hva musikk er for noe, som jeg synes passer best til kommersiell, oppskriftsbasert musikk. Men det jeg synes til tider var nydelig, var hvordan _både_ selve innholdet i monologen, musikken i bakgrunnen og stemmen til mannen spant rundt det samme temaet, på en måte. Men kanskje problemet er at det blir for mye? Det blir ikke bare dobbelt, men trippelt opp av den samme følelsen. Kanskje jeg endte opp med å være enig med deg likevel…kanskje det hadde vært bedre om bare én av tingene, f.eks. musikken, uttrykte noe annet enn det andre.
Fysja meg. Jeg la ut Days After uten lyd altså? Det er dårlig bloggoppførsel – sorry. Tusen takk for den rette lenken, Maren. Jeg har lagt den med lyd inn i innlegget.
Tja – det jeg syns er interessant er hvordan vi alle bedømmer Jill’s Song som en film ikke nødvendigvis en machinimafilm. De imponerende tekniske spilldetaljene (spillferdigheter/spillteknikker/spillhacking) faller ikke inn i betrakningen om filmen er god eller ikke. Vi ser på det som en film, helt uavnhengig av spillteknikken til skaperne. Mens Days After prøver ikke å kjule spillet – men det er en egen karakter i filmen.
Hmm – dette krever grundigere granskning, tror jeg.