Jeg elsker å spille. Eller, det vil si: jeg elsket å spille. Men etter at jeg leverte masteroppgaven min i desember 2008, har jeg nesten levd i et dataspillvakuum. Hvis jeg kan kalle det det.
Jeg har hvertfall ingen spillpiff igjen, jeg synes håndkontrollene veier for lite eller for mye i hånda, jeg blir matt av tanken på å prøve om og om igjen og ta bosser, jeg syns spill-stuen er for kald eller for varm, og jeg har en hjerne som veksler mellom å gå varm på høygir og dovne helt de gangene jeg prøver meg. Det klaffer aldri, og det er ikke gøy.
Derfor vil nok mine bidrag i denne bloggen fremover handle om å finne veien tilbake til spillgleden. Min kamp for å finne tilbake til den følelsen av at ingenting annet enn spillet egentlig betyr så mye, når timene flyr og man ikke tror på klokka og alle timene som har gått, når man glemmer å puste dypt nok, slik at man blir svimmel og kvalm og må ut og puste i frisk luft. Følelsen som får meg til å snike meg ut av fester for å liste meg hjem og bare spille litt til, som har fått meg til å tilbringe mang en dyrebar solskinnsdag innendørs.
Jeg vet jo hvem eller hva som er synderen. Jeg leverte masteroppgaven min i medievitenskap i desember i fjor, og jeg skrev om hvorvidt spiller fortellinger eller ikke. Og gjett om jeg var TOM da den var levert? Jeg har ikke opplevd maken. Jeg ble kvalm bare jeg tenkte på ord som narrativitet og fabula.
Emergens. Bah. Ikke-linearitet. Yuk.
I tillegg er jeg sånn som egentlig foretrekker å spille alene. Dataspill har aldri vært en sosial greie for meg, annet enn at jeg digger å snakke om dem med andre, dele erfaringer, utveksle tips. Men selve opplevelsen; den må jeg ha for meg selv.
Jeg husker første gang jeg entret Azeroth; jeg følte meg som den nye eleven, at det var første dag på ny skole, og at jeg entret klasserommet før læreren var på plass.
Jeg sto der litt sjenert og var livredd for at noen skulle få øye på meg og snakke til meg. Jeg kjente ikke til normene, jeg kunne ikke alle forkortelsene, jeg var virkelig en alien in azeroth.
oh-oh, I’m an alien, I’m a legal alien, I’m a soloplayer in Azeroth..
den affæren med WoW gikk for øvrig raskt over; noen plantet et flagg i bakken foran meg og utfordret meg til duell, og dett var dett: permanent AFK siden.
Jeg befant meg i følgende situasjon i desember: jeg hadde levert masteroppgaven og bestått, jeg hadde sittet ett år i spillkarantene uten lov til å spille noe annet enn casen min (final fantasy X), og nå hadde jeg et hav av tid, to flunkende nye konsoller (PS3 og Wii), jeg hadde GTA IV og Little Big Planet i hus, sammen med et halvveis gjennomførte Resident Evil og Ratchet&Clank:TOD.
Men jeg orket ikke. Ikke sjans i havet- armene mine ble spagetti av tanken.
Og jeg har fremdeles ikke kommet meg helt ut av boblen, eller dvalen, eller vakuumet.
Jeg tar det gradvis, skritt for skritt. Myk opptrapping. Men jeg leser ingen spillblogger eller anmeldelser, og jeg lukker ørene når samboeren snakker om at jeg mååå bare spille GTA snart.
Takk og lov for at spilljentene er inni en god gammeldags D&D-runde! Håndfaste terninger, utregning på ark, blyanter og viskelær. Slik blir overgangen glattere.
Jeg har tatt et stort skritt nå. Jeg har begynt å spille Bioshock. Og mye tilsier at det blir det spillet som tiner opp spill-telen i meg. Men: jeg tar bare en Big Daddy om gangen, og så er det nok. Til neste gang.
På lørdag blir det den store ildprøven.
Da skal vi spilljentene drikke vin og spille Disney-singstar sammen.
11. mai, 2009 at 11:02
Ah. Så fint å lese dette. Jeg merker at jeg blir en sånn som står på sidelinjen og har lyst til å kalle deg og spill for kjærester selv om dere ikke offisielt har annonsert det ennå. Men det er greit, jeg trenger ikke gjør det. Vil dere finne tilbake til hverandre igjen, tro?
For meg er singstar i størst grad et spill når vi er opptatt av å vinne det, og å samle opp poengene. Vi koser oss sammen og har noe å gøy å gjøre på, og det er kjempeviktig. Men når jeg mumler fjasete ord når jeg ikke rekker å lese teksten, så er det for at jeg samler poeng, jeg vil treffe tonene likevel. Jeg har fått høre det før: av og til er jeg litt for opptatt av å vinne. Men jeg vet at det kan gå på bekostning av fellesskapet. Så jeg er egentlig litt fornøyd med at det ikke ble noen beinhard konkurranse med oppsummering av poeng til slutt, da er det ikke sikkert vi hadde vært like gode venner. Hehe. Apropos, det er jo en strålende grunn til å fortsette å spille D&D. Vi er alle venner, fiendene er «dem» som vi slåss mot :)
13. mai, 2009 at 16:40
Hehe, spennende ;)
Jeg entret selv Azeroth i 2005 og selv om jeg har hatt ‘pauser’ innimellom så blir det stort sett daglige visitter fremdeles. Og den PvP greia er ikke for meg heller – så /ignore-funksjonen har alltid vært min gode venn :)