Hurra for forskere som blogger! NTNU-stipendiat Kristine Ask har skrevet et blogginnlegg jeg vil anbefale. Hun jobber på et prosjekt om onlineverdener, og har blogget om det å være en kvinnelig spiller:
When it comes to feminism in WoW, I find it hard to stay detached and distanced. As a WoW player and feminist, it just gets a bit personal.
So, I will share a few WoW moments which for me have defined the idea of what it means to be a female gamer.
Fortsettelse følger på bloggen hennes: Ask in game
Om det er en ting jeg liker svært godt med Game Developers Conference (som jeg aldri har vært på), er at de er så villig til å dele. Dette er utviklere som er lidenskaplig opptatt av sin kunst og vil dele det gode budskap.
Via Rock, Paper, Shotgun fikk jeg anbefalt å høre på Brenda Brathwaite sin presentasjon. Jeg har lest litt av hennes tidligere artikler og følger hun på Twitter. Jeg kjente til navnet og visste hun var en kvinnelig spilldesigner. Men ellers hadde jeg ikke så utrolig store forventninger annet enn å bli underholdt for en liten stund. Trodde aldri at jeg kom til å fullføre hele timen.
Dette er noe av det mest inspirerende jeg har hørt og sett på lenge. De av dere som kjenner meg på Underskog og Twitter har allerede fått det med dere. Men dette kan jeg ikke si nok. Det er noe utrolig modig i Brathwaite sin lidenskap og kreativitet. Hun er så oppriktig interesert i sin kunst at hun våger å bryte grenser.
Om du ikke er overbevist etter de første 5 minuttene, vær så vennlig å hold ut til hun har forklart om hvordan hun designet et spill spontant på 4 minutter for å forklare datteren hva slavehandelen til USA handlet om.
Vi har vært borti slike tanker flere ganger før. Raph Koster, blant annet, mener det at spill er gøy fordi man lærer. Men hva er det man lærer? Brathwaite gir læringen innhold ved å bruke emosjonell kraft som en “game mechanic”. Det er så vanvittig kult (jeg finner ikke noe bedre ord)! Brenda Brathwaite har brutt en barriere som fortjener å bli utforsket. Om spill kan lære oss om historie ved å bruke emosjonell kraft? Hvor vil enden være?
Men det jeg sitter igjen med også er at jeg ikke har lyst å spille Train (om du ikke har sett presentasjonen, handler spillet om Hitler’s jødeutrydning). Jeg har derimot lyst å se triste filmer om samme tema som Schindler’s List. Men jeg har ikke lyst å spille et slikt spill – hvorfor? Bare fordi jeg ønsker å ha det gøy når jeg er interaktiv med spill? Vil du spille Train? Hvorfor eller hvorfor ikke? Klart jeg har lyst å spille den – kun av nysgjerrighet på hvordan slike følelser kommer frem fra spilldesign. Men jeg hadde ikke brukt min kostbare fritid til å spille.
Uansett er det utrolig hvordan dette påvirker de som tester spillet. Fascinerende!
Men aller mest er jeg inspirert av Brenda Brathwaite sin lidenskap og måten hun bare griper den og leker med den! En sann inspirasjon.
Mine favoritter i The Guilds nye musikkvideo: “We’ve got keyboard chemistry”, “Go to hell real life, I’ll punch you in the face”, “Point and click, you’re in control”:
Som i fjorsommerens musikkvideo handler denne om forholdet mellom spill og virkelighet. I en parallell virkelighet til vår egen kunne Spillpikene vært et band, som spilte på virkelige instrumenter, og ikke med håndkontrollere. Men hva slags musikk ville vi ha spilt? Ikke vær redd for å legge ved lenke.
For halvannen uke siden deltok jeg i jury for en utstilling om kunsten i dataspill til høsten. Det skulle plukkes skjermbilder fra et utvalg hentet fra nordiske spill. Prosessen med å velge ut mine favoritter var interessant, og jeg møtte meg selv i døra et par steder. Jeg har ikke fått anledning til å høre hva de endelige flertallsavgjørelsene ble, så jeg er spent på hvilke bilder som skal opp på veggen til slutt. Det er absolutt materiale for gode debatter her, og jeg anbefaler alle å få med seg utstillinga i Bergen, som åpner i september.
Utstillingen "Press Play" om kunsten i dataspill åpner september 2010 i Bergen
Samme dag holdt Spillpikene representert ved Linn og meg foredrag på Bibliotekdagene i Bergen, om dataspill. Jeg har sjelden møtt en gruppe mennesker som er så lærevillige og interesserte som disse bibliotekarene Les mer…
Lenge ville ikke min kjære spille spill med meg. Han sa jeg ble for engasjert. Hvis jeg vant mobbet jeg ham triumferende i lange tider, og hvis jeg tapte ble jeg snurt og skulende. Men en kveld mens jeg satt i den grønne sofaen vår og kikket ut av vinduet, kom han ut fra kontoret og sa: “Du Maren, skal vi skaffe oss Go? Og lære oss det sammen?” Jeg smeltet som smør på stekeplate.
Neste dag var Tegneseriens dag, noe som gjorde det til en dobbelt fin anledning å stikke innom en av byens hovedkilder for nerdete ting. Tegneseriens dag er nemlig kostymedag på slike steder. Ekspeditøren som var kledt som Død fant frem en blank, tung boks til oss. Vi var forberedt på å måtte betale dyrt, men prisen viste småmynt, og vi flirte da vi leste om innholdet i pakken. “Det er jo bare en håndfull steiner og et tre-brett, jo”. “Joda,” sa ekspeditøren og så litt usikkert på oss. Jeg komplimenterte henne for kostymet, hvorpå hun påpekte at det var tre Død i lokalet akkurat da, men at det var jo bra siden hun jo skal være på mange steder samtidig. Jeg samtykket i det, og min kjære og jeg kunne deretter dra avgårde med en mystisk boks med Go.
I Lyon sitter en venn av oss som elsker Go. Han ville mer enn gjerne være vår distanseveileder over nettet, men anbefalte oss først en bok. Vi fnyste og gikk til YouTube, og spolte over den lange introen i videoen som begynte med noe a la “A thousand years ago, Go was..”. Vi skjønte såpass at i Go er temaet Liv og Død, og har et helt annet tenkesett enn sjakk. Kult, tenkte vi. Vi hoppet til den praktiske biten. Den ene regelen etter den andre ble lekset opp. Min kjære og jeg vekslet blikk, og tok en kjapp avgjørelse. Planen vår ble å starte med de enkleste reglene, og avansere etterhvert.
Diskusjonen handler om hvor rik verden er i World of Warcraft og at fordommene mot dataspilling er helt feil. Ikke noe nytt på disse kanter, men utrolig sjarmerende å høre på en slik entusiastisk samtale.
Gleder meg veldig til å se denne dokumentaren. Den virker sjarmerende, ekte og interessant. Det er også herlig med slike kreative skapere som blogger om prosessen. Som en “teaser”, her er et segment om kvinnelige raidere som jeg syns var veldig bra fortalt:
Spillpikene blogger om spill, spillforskning og spillkultur. De er ikke så nøye på å skille mellom digitale spill og andre spill, og møtes rett som det er for å utforske spillverdenen sammen. Kontakt dem på: post [a] spillpikene.no
Siste kommentarer